Forskere: Ingen garanti mot et nytt 22. juli, til tross for økt overvåking

– Et samfunn som skal kunne garantere mot terrorangrep, er nok dessverre et samfunn vi ikke ønsker oss, sier Jacob Ravndal, som er professor ved Politihøgskolen. 

Han er en av flere forskere tilknyttet Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo.

De er aktuelle med boken Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli – Meninger, mennesker, mobilisering og motstand.

Lite miljø, stor trussel

– Høyreekstremisme i Norge er en smal, men alvorlig sikkerhetstrussel, sier Anders Ravik Jupskås, leder for C-REX og redaktør for utgivelsen.

Han viser til at det organiserte miljøet er lite og at det som finnes av miljø i liten grad er involvert i vold. I tillegg er det lite støtte til voldelige virkemidler i Norge.

– Samtidig er trusselen alvorlig fordi det har vært uforholdsmessig mange terrorangrep i Norge. Samtidig har vi en god del alvorlig rasistisk vold som går under radaren. Slike angrep kan ha enorme konsekvenser, noe 22. juli-terroren for 15 år siden viste oss med all mulig tydelighet, understreker han.

Jupskås påpeker at det kan dreie seg om grov vold som ikke nødvendigvis kategoriseres som terror, men som likevel bør regnes som høyreekstrem vold.

Denne artikkelen er basert på en episode i Universitetspodden i forbindelse med femtenårs-markeringen for 22. juli-terroren. 

Flest soloterrorister i Sverige og Norge

Når det gjelder det de kaller «den mest synlige delen av skalaen», som er de mest alvorlige voldshandlingene, forteller terrorforskerne at nivået har sunket betydelig siden 1990‑tallet.

Norge skiller seg imidlertid særlig negativt ut med antall soloterrorister – terrorister som opererer alene.

– Når vi tar for oss angrep utført av enslige aktører, der målsettingen er massedrap, ligger Norge på andreplass i Vest-Europa. På topp ligger Sverige. To nordiske velferdsstater ruver i denne statistikken, sier Jacob Ravndal.

Selv om tallene totalt er lave, synes han at tendensen er bekymringsverdig.

– Når vi som forskere ser tilbake på de 15 årene som har gått siden den verste terroren rammet Norge, spekulerer vi i om det er noe ved selve velferdsstaten som kan muliggjøre slik radikalisering, sier han.

Ravndal viser blant annet til at velferdsstaten kan være med å tillate at enkeltpersoner som er relativt ressurssterke, behersker engelsk og har god nettilgang, kan sitte i fred på gutterommet på ulike velferdsordninger og gå veldig dypt inn i ekstremt innhold.

– De som har endt opp som soloterrorister har noen felles kjennetegn. Det er en overrepresentasjon av visse psykiske lidelser, særlig langs autismespekteret. Vi ser omsorgssvikt tidlig i livet og en generell vanskelig livssituasjon, fastslår han.

Lite organisert miljø – men sterk netthat

På andre områder er Norge et unntak i europeisk sammenheng. Forsøk på å bygge høyreekstreme gatebevegelser som Norwegian Defence League, Pegida, SIAN og Den nordiske motstandsbevegelsen har stort sett mislyktes.

– Her handler det om en form for «importert høyreekstremisme», der initiativene kommer fra utlandet, men faller på steingrunn hos oss. Norge scorer lavt både på gatemobilisering og høyreekstreme holdninger, påpeker Anders Ravik Jupskås.

Lederen for Senter for ekstremismeforskning viser til at omkring seks prosent av befolkningen har «visse sympatier i høyreekstrem retning», mens kun 0,3 prosent slutter tydelig opp om slike standpunkter.

I Norge holder vi oss heller ikke med noen høyreekstreme partier med reell valgoppslutning, ifølge Jupskås.

Han er imidlertid bekymret for en annen negativ utvikling.

– Hets og hat mot politikere, forskere og minoriteter truer slik jeg ser det med å uthule demokratiet. Folk trekker seg fra offentligheten. Da risikerer vi at institusjonene som skal representerer oss alle blir mindre representative, sier Jupskås.

Han mener at denne formen for uthuling av liberaldemokratiske verdier blir viktig å forstå mer av for å kunne forebygge terror på en bedre måte.

PST mellom sikkerhet og frihet

Et av temaene som er vanskeligst å adressere i dag, ifølge terrorforskerne, er den økte overvåkningen. De viser til at PST og politiet har fått stadig økte og nye fullmakter i årene etter 22. juli-terroren.

– I dag kan enkeltpersoner få besøk av PST hjemme fordi de har ytret ekstreme, men lovlige standpunkter i sosiale medier. I beste fall kan det virke dempende. I verste fall gjør det dem mer innbitte og mer hemmelige. Effekten er svært vanskelig å måle, sier Jacob Ravndal.

Han etterlyser en offentlig diskusjon om hvor grensen går for politisk overvåkning.

Samtidig presiser Jupskås at vi i Norge har strenge regler om at PST fortsatt må ha «konkrete holdepunkter» for å overvåke enkeltpersoner.

I evalueringen av terrorangrepet mot Pride 25. juni 2022 i Oslo, trakk utvalget fram at PST hadde tonet ned sitt søkelys mot Arfan Bhatti nettopp fordi de manglet slike holdepunkter – samtidig som planlegging av angrepet trolig var i gang.

– Vi endte med å berømme PST for å følge loven, selv om det gikk galt. Det illustrerer at vi aldri kan sikre oss helt mot terror hvis vi skal holde fast ved liberaldemokratiske prinsipper, sier Ravndal.

Han minner om at dagens PST til dels er et resultat av den daværende Lund-kommisjonens kraftige kritikk av ulovlig overvåkning av venstresiden.

– Vi må stille spørsmål ved om vi er i ferd med å gjenta noen av de samme mønstrene – bare med nye fiendebilder, sier Ravndal.

Sikkerhetsproblem eller omsorgsproblem?

Et gjennomgående poeng i forskningen på høyreekstremisme er at sammenhengen mellom holdninger og handlinger er mer sammensatt enn det som gjerne gjenspeiles i den offentlige debatten.

– Mange av de mest notoriske hat-ytrerne på nett har et kriminelt rulleblad fra før. De er grenseoverskridende på flere områder i livet, ikke bare politisk, understreker Anders Jupskås.

Jacob Ravndal mener tiden er moden for at vi som samfunn tar en mer grunnleggende diskusjon om hvordan vi ser på ekstremisme:

– I et velfungerende liberaldemokrati er det ofte de som faller utenfor som blir motstandere av systemet. Spørsmålet er om vi først og fremst skal møte dette som et sikkerhetsproblem – eller som et omsorgsproblem.

Anders Ravik Jupskås understreker at gode institusjoner, høy tillit mellom mennesker og til myndigheter, samt jobb, utdanning, lokalsamfunn og frivillighet er viktige byggesteiner i et demokrati.

– For å forebygge terrorisme er det også viktig å følge ekstra godt med på dem som ikke mestrer livet i et samfunn som for det store flertallet fungerer svært godt, sier lederen for Senter for ekstremismeforsking.  

Hør hele episoden i lenken under:

Referanser:

Anders Ravik Jupskås (redaktør): Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli (Forlagets omtale av boken). Universitetsforlaget, 2026.

10 år etter 22. juli, podcast-serie fra Universitetet i Oslo, 2021.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Hva skjer når alle lager musikk på hver sin datamaskin i stedet for å samarbeide?

• 

  En skruball kan gi spektakulære skåringer. Her får du hemmeligheten bak

• 

  Barn med svakt ordforråd kan løftes med enkle grep

• 

  Risikoen for samlivsbrudd kan påvirkes av genene vi er utstyrt med

• 

  Difor merkjer forskarane biene med tusj på ryggen

• 

  Derfor undersøker arkeologer hva som skjer med folk som tvangsflyttes

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER