– Jeg husker at jeg satt ved bordet i barnehagen og kjente at jeg måtte på do. Men for å gå fra bordet måtte jeg si fra til en voksen.
Marte visste at hun ikke kom til å klare å svare dersom noen stilte henne et spørsmål. Og hun visste at det kom til å bli mye styr hvis hun tisset på seg.
Kroppen gikk i lås. Hun ble sittende. Uten å si noe.
– Jeg tenkte at nå får jeg bare ha et uhell fordi jeg klarer ikke å si fra, forteller Marte.
Podcast: Hva er egentlig selektiv mutisme?
Ny episode av podcasten Det virker fra UiO: Anne Marie Lundemo Gärtner fra Spesialpedagogisk tjeneste for barnehage i Bærum kommune og Heidi Omdal, professor ved Universitetet i Agder, forklarer hva selektiv mutisme er og hvordan voksne kan hjelpe.
– Vanlig sjenanse kan gå litt over når man blir varm i trøya. Med selektiv mutisme trenger folk hjelp for å komme videre, forklarer Heidi Omdal, professor ved Universitetet i Agder (til høyre). Anne Marie Lundemo Gärtner fra Spesialpedagogisk tjeneste for barnehage i Bærum kommune til venstre.(Foto: Fredrik Solli Wandem / SpedAims)
– Jeg var jo ikke sjenert
På skolen fortsatte problemene. Hun satte seg små mål for seg selv: I dag skal jeg klare å si «ja». Kanskje jeg klarer å stille bare ett spørsmål?
De fleste dagene klarte hun det ikke.
– Jeg gikk hjem fra skolen og hatet meg selv fordi jeg ikke hadde fått det til, forteller Marte.
Det vondeste var at de andre ikke fikk bli kjent med hvem hun egentlig var.
Hun ble omtalt som den stille og sjenerte jenta.
– Inni meg tenkte jeg: Men jeg er jo ikke sjenert. Jeg er jo tullete og artig og masse ting, forteller hun.
Etter hvert følte Marte at andre bare så én ting ved henne:
– Jeg ble bare «Marte som ikke snakker». Den stille jenta.
I dag snakker Marte fritt og har sin egen podkast. Veien dit tok mange år og besto av mange små steg.(Foto: Fredrik Solli Wandem / SpedAims)
Når kroppen sier stopp
Selektiv mutisme er en angstlidelse der barnet snakker i noen situasjoner, men ikke i andre. Mange barn kan snakke normalt hjemme, men være helt tause i barnehagen eller på skolen.
Navnet kan derfor være litt misvisende. Det kan høres ut som om de velger når de vil snakke.
Det gjør de ikke.
Annonse
– De ville jo selvfølgelig valgt noe annet hvis de kunne. Men de klarer det ikke, forklarer Heidi Omdal.
Hun er professor ved Universitetet i Agder og har forsket på selektiv mutisme i mange år.
Hun beskriver det som en fobi mot å snakke eller mot forventningen om å snakke.
Det handler med andre ord ikke om å være sjenert.
– Vanlig sjenanse kan gå litt over når man blir varm i trøya. Med selektiv mutisme trenger folk hjelp for å komme videre, forklarer Omdal.
En hverdag med selektiv mutisme kan være svært krevende. Det kan være vanskelig for barn å si fra om at de må på do, er sultne eller trenger trøst. Barna kan også falle utenfor lek fordi det ikke klarer å bidra muntlig.
Samtidig kan det være vanskelig for omgivelsene å oppdage hvor mye disse barna strever.
– Det verste man kan gjøre, er egentlig å bare la dem sitte i fred med tausheten sin, sier Omdal.
Trygghet først
Selektiv mutisme oppstår ofte i forbindelse med overganger, for eksempel når barn begynner i barnehagen eller skolen eller bytter avdeling.
Hjemme har de gjerne kontroll og vet hva som forventes. I barnehagen eller på skolen er situasjonen mer uforutsigbar.
Derfor er trygge voksne viktige.
Annonse
Anne Marie Lundemo Gärtner jobber i Spesialpedagogisk tjeneste for barnehage i Bærum kommune. Hun mener voksne først og fremst må lære seg å forstå barnets andre måter å kommunisere på.
Barn kommuniserer nemlig også uten ord.
– De bruker blikk, lyder, kroppsspråk og mimikk. Alle trenger å kjenne seg forstått, enten de bruker ord eller ikke, sier hun.
Barn som ikke snakker, trenger ikke bli stående uten mulighet til å delta. De kan for eksempel få uttrykke seg med tegn, bevegelser eller bilder.
– Vi må prøve å legge til rette for aktiviteter der praten ikke er det viktigste. Vi kan leke med bevegelser og lyd, slik at de kan kjenne på en slags frihet og være likeverdige med de andre.
Selektiv mutisme rammer omtrent én prosent av befolkningen. For noen går det over relativt tidlig, mens andre kan streve gjennom store deler av skolegangen.
For Marte varte det helt til videregående.
Små steg mot å snakke
Når et barn med selektiv mutisme skal begynne å snakke i flere situasjoner, må det skje gradvis og i små steg.
Barnet kan for eksempel først snakke med en trygg person i et eget rom før døren åpnes på gløtt og andre personer gradvis kommer nærmere.
– Målet er at barnet hele tiden skal oppleve trygghet og mestring, sier Gärtner.
Foreldre, barnehage eller skole bør samarbeide.
Annonse
Også pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) eller spesialpedagoger kan være involverte.
Samtidig bør de voksne unngå å gjøre et stort nummer ut av det når barnet faktisk snakker.
Det kan nemlig gjøre vondt verre.
– Det er ofte forventningene om at de skal snakke som er det verste. Vi får heller bare juble inne på personalrommet etterpå uten at barnet vet det, sier Gärtner.
Ikke vent for lenge
Ifølge Omdal er det viktig å komme tidlig i gang med hjelp. Hvis et barn snakker hjemme, men fortsetter å være stille etter at det har blitt kjent og trygt i barnehagen eller på skolen, bør de voksne reagere.
Tausheten må ikke tolkes som trass eller vrangvilje.
– Barnet klarer ikke å snakke. Det låser seg helt, sier hun.
For Marte tok veien ut av tausheten mange år. Som ungdom reiste hun til Athen og senere til London. I nye miljøer møtte hun mennesker som ikke forventet at hun skulle være stille. Gradvis opplevde hun at hun kunne snakke fritt.
– Da var jeg plutselig «Marte fra Norge» og ikke lenger «Marte som ikke snakker».
Samtidig er hun tydelig på at det ikke finnes noen enkel løsning:
– Du må fortsatt stå i det som er vanskelig og tøft. Det kan gjøre veldig vondt og være veldig skummelt. Men etter hvert skjønner du at dette går bra.
For fagpersonene er rådet til voksne rundt barn med selektiv mutisme tydelig: Ikke vent og ikke gi opp. Bygg trygghet, ta små steg og gi barnet den tiden det trenger.
