Er dette Norges mest unike gravminne?

To øyne kikker mot deg når luken åpnes, og samtidig kommer to armer med en bok ut av åpningen.

Kunsthistoriker Elisabeth Andersen oppdaget at det snart 160 år gamle multimediagravminnet fortsatt funger som det skal.

– Man blir både overrasket og nysgjerrig, sier hun til forskning.no.

Skal ha lignet på den avdøde

Gravminnet står fortsatt stødig til minne om Rasmus Iversen Holø. Han levde fra 1831 og skal ha dødd i en ulykke i 1868, 37 år gammel.

Ifølge en artikkel i Urd skrevet av kunsthistoriker Roar Hauglid i 1943 var det lillebroren Lars Holø som lagde det forseggjorte gravminnet. Han levde mellom 1833 og 1900.

Folk i bygda mente også at det lignet Rasmus Holø, kunne Hauglid fortelle.

Elisabeth Andersen, som til daglig jobber med kirkekunst i Norsk institutt for kulturminneforskning, fortalte først om det unike gravminnet på Facebook-siden sin. Det skapte stor begeistring gjennom flere tusen reaksjoner - i form av likerklikk, kommentarer og delinger. Engasjementet var litt over snittet av det hun pleier å oppnå fra sin faste følgerskare.

– Folk syntes det var så morsomt. Mange av kommentarene var i stilen «no vart æ skræmt, ja!», forteller Andersen.

Hun har selv undret seg over om det var humor involvert da gravminnet ble laget for snart 160 år siden.

Men hun er slett ikke overbevist om det.

Kunst for vanlige folk

– Det ser komisk ut for oss i dag. Men jeg ville tenke at lillebroren laget dette fordi storebroren var spesiell for ham, og han ville lage noe som lignet litt på ham.

Videre hadde boken i hendene hans en tenkt funksjon. Der skulle familiemedlemmene som kom etter ham, bli skrevet inn. Det ble det riktignok ikke noe av.

Noe sikkert vet vi naturligvis ikke om tankene som lå bak gravminnet. Men selv om det er unikt, er det ikke helt utypisk i et litt større bilde, sier Andersen. 

Graver kunne ha lokale variasjoner

– Dette kan man kalle et herlig eksempel på folkekunst. Folkekunsten kjennetegnes av stor variasjon og skaperglede. Noen ganger kan det også fremstå litt komisk, som mange syns dette gravminnet er.

I bygdesamfunnet før industrialiseringen ble møbler, redskaper og andre bruksgjenstander som regel laget av folk på gårdene eller av lokale håndverkere uten formell utdanning, forteller Andersen.

Mange av disse gjenstandene ble dekorert, enten med enkle mønstre eller rik utsmykning. Ulike områder utviklet sine egne særpreg når det gjaldt form og dekor.

Ikke minst kommer dette til uttrykk på en del graver i Gudbrandsdalen.

Samme periode - helt annet uttrykk

Gravminnene i Gudbrandsdalen vitner gjerne om at det bodde mange flinke treskjærere i området, forteller Andersen.

Gravminnene kan for eksempel ha flott utskårne akantusblader. Akantus er et motiv basert på de flikede bladene og tydelige bladnervene til plantene i akantusfamilien, ifølge Store norske leksikon.

Andre steder kan det være brukt mer skifer og annen stein, samt kors og gjerder av smijern, sier Andersen.

I nabobygda Vågå står et gravminne etter litt samme prinsipp som i Skjåk. Dette har riktignok et helt annet uttrykk.

– Man åpner døren og finner et gravminne inni med fine akantusutskjæringer, minneord over en liten jente som er død. Den er fra omtrent samme periode, men har ikke det animerte ved seg.

– Trolig fra bondestanden

Med dagens øyne er det lett å tro at multimediagravminnet i Skjåk med den velkledde herren må være et tegn på status og penger.

– Men man trengte nok ikke å være veldig rik for å lage noe slikt av tre om broren kunne snekre og skjære, sier Andersen.

De mer velstående hadde gjerne bautasteiner av det mer stilrene slaget. Og kanskje med et profilbilde støpt i jern festet på.

– Dette kan nok ha vært en person fra bondestanden. Men broren må ha vært oppfinnsom og kreativ. Kanskje ville han holde minnet over storebroren enda mer levende.

Kanskje ikke så gravalvorlig hele tiden?

Om folkekunsten fra 1800-tallet kan se komisk ut med dagens øyne, var det nok ikke alltid meningen, mener Andersen.

– Det var nok ikke alltid ment humoristisk, men det er ikke sikkert alt var så gravalvorlig selv om det var i en kirke eller på en gravplass. Det kan også hende man trakk på smilebåndet av enkelte ting.

Hun har gjort det til et slags privat formidlingsoppdrag å dele spesiell kirkekunst med en humoristisk vri på Facebook-siden sin.

Spesielt er en del prester svært begeistret. Forskning.no kan bekrefte at det stemmer - det var nettopp en prest som først tipset oss om Andersens formidling.

– Vi trenger ikke alltid å være skamfulle for å tulle litt med kirkekunst - bare vi gjør det med en viss ærbødighet, sier Andersen.

LES OGSÅ

Hvorfor står det så mange gamle «egyptiske» obelisker på norske kirkegårder?

Hvorfor begraver vi folk i kister og ikke rett i bakken?

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev