Barnehageansatte skal sørge for at alle barn opplever inkludering, mestring og trivsel.
Samtidig møter de stadig flere utfordringer. Det er mangel på kvalifisert personale, høyt sykefravær, større mangfold i barnegruppen og begrenset kunnskap om barn med særskilte behov.
Barnehagelærere, spesialpedagoger, ledere og assistenter – alle, uansett rolle – står i en arbeidshverdag preget av forventninger de ikke klarer å innfri.
Dette er tydelig for Henri Pesonen, én av forskerne bak en ny studie om barnehageansattes hverdag.
Han er professor ved Institutt for spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo og har mange års forskning på barnehager bak seg.
I denne studien var forskerne spesielt opptatt av hva som skjer når barnehagehverdagen ikke samsvarer med forventningene.
– Hva gjør de ansatte når ting ikke går slik det skal? Hvordan forklarer de situasjonene, og hvordan plasserer de seg selv og andre i fortellingene sine? spør professoren.
– En interessant gruppe var de ansatte som sa at de ikke hadde noen problemer å rapportere, sier professor Henri Pesonen.(Foto: Colvin / UiO)
Slik gikk forskerne frem
Forskerne ba 251 barnehageansatte over hele Norge om å beskrive problematiske situasjoner de hadde opplevd i barnehagen.
– Vi analyserte fortellingene der de ansatte har gjort seg selv og andre ansvarlige på ulike måter, sier Pesonen.
Målet var å få innblikk i hvordan de ansatte faktisk forstår og fortolker hverdagen sin. Dette ga forskerne en mulighet til å se mønstre i hvordan ansvar, skyld og makt ble fordelt i fortellingene.
Forskerne var særlig interesserte i følgende:
Hvordan de ansatte beskrev sin egen rolle i situasjonen – som ansvarlig, maktesløs, offer, skyldig og så videre.
Hvordan de ansatte plasserte ansvar hos andre personer eller forhold – for eksempel barn, foreldre, kolleger, ledelse og systemet.
Hvordan de ansatte forsvarte, forklarte eller rettferdiggjorde egne handlinger.
Forskerne fant fire tydelige måter de ansatte beskrev sin egen rolle på i utfordrende situasjoner.
1) Å føle seg som en brikke i et spill
De aller fleste opplever mangel på innflytelse. De opptrer som offer for omstendighetene eller som en brikke i et spill. Opplevelsen av maktløshet har blitt så sterk at de har mistet troen på at noe kan gjøres med situasjonen. Ansvaret legges på andre.
Her er eksempler på utsagn fra denne gruppen:
«Det er for mange barn med særskilte behov på én avdeling. Av 18 barn er det 8 barn med ulike tiltak som trenger ekstra oppfølging i barnehagehverdagen.»
Annonse
«Kollegaer som ikke er særlig samarbeidsvillige.»
«Barnehagelæreren tar ikke rollen sin som leder på alvor.»
«Hvis du har foreldre som aldri er fornøyde, men bare krever og krever.»
– De færreste i studien så noe problem med egne handlinger – de prøvde hele tiden å finne forklaringer i ytre faktorer. I en lignende studie i Finland viste finske ansatte langt mer selvrefleksjon og pekte på flere områder der de kunne forbedre egen profesjonalitet.
2) Å føle på et stort ansvar og ta en aktiv rolle
Noen føler på et stort eget ansvar og tok en aktiv rolle, selv i krevende situasjoner. De følte at de måtte ta grep og gjøre noe.
En ansatt forteller om hvordan konstante utfordringer knyttet til fravær og økonomi skaper krevende situasjoner for både barn og ansatte.
Hen beskriver en stendig kamp og sitt engasjement for bedre vilkår:
«De dager i barnehagen hvor det er fravær blant de ansatte – enten finner vi ikke en vikar eller får ikke lov til å ta inn vikar av på grunn av trang økonomi. Eller får vi en ny vikar som er ukjent for barna.»
«Og vi har en barnegruppe hvor flere har utfordringer og virkelig trenger trygge, nære omsorgspersoner. Resultatet er utrygge barn og mer arbeid for de faste ansatte som er på jobb. Og uro, konflikter, utfordrende atferd eller andre utfordringer for barna.»
«Vi gjør vårt beste innenfor de rammene vi har, men det er ikke godt nok for barna eller foreldrene. Og vi kjenner på ønsket om bedre rammevilkår, for eksempel bedre bemanningsnormer generelt.»
3) Å føle at ansvaret blir for tungt å bære
Annonse
En gruppe ansatte beskriver mye skyldfølelse, dårlig samvittighet og tvil: «Jeg burde ha gjort mer», «Jeg sviktet barnet».
Selv om den ansatte «overlever» situasjonen og kanskje finner løsninger, er det en stor emosjonell belastning å bære. En ansatt beskriver det slik:
«Du må velge mellom pest og kolera flere ganger om dagen, hver eneste dag. Og du er konstant bekymret for om du tar riktig valg.»
«Bemanningen i barnehagen er altfor dårlig, det er bare barnepass, vi har ikke tid til å begynne å møte behovene deres, og ingen hører på oss.»
«Jeg er selv på vei ut fordi jeg ikke orker å se på dette lenger, dag etter dag. Jeg elsker barna og hater at vi i Norge ikke prioriterer barn høyere, de er vår framtid! «Verdens viktigste jobb», det er en vits.»
– Dette utsagnet viser hvor tungt det kan være å stå i en jobb med høye idealer når de ansatte føler at de ikke lever opp til dem, understreker Pesonen.
4) Å ikke føle at det er noe problem
– En interessant gruppe var de ansatte som sa at de ikke hadde noen problemer å rapportere, forteller Pesonen.
De beskriver barnehagen som velfungerende og uten nevneverdige utfordringer. Dette kan tolkes på flere måter, mener forskeren:
Enten oppleves faktisk hverdagen som uproblematisk eller så er det vanskelig å snakke om det som ikke fungerer.
Et eksempel på utsagn er dette:
«Det er vanskelig å se for seg en slik situasjon. Vi er et team og støtter hverandre i hverdagen.»
Annonse
«Den mest utfordrende erfaringen jeg kan komme på, er nok et barn som var veldig vanskelig og tydelig hadde utfordringer, uten at vi så noen bedring selv etter lang tid, og et vanskelig samarbeid med foreldrene.»
– At noen deltakere beskrev en problemfri hverdag, styrker også metoden. Den viser at vi ikke bare «jakter på problemer», men også fanger opp opplevelsen av at ting fungerer godt, sier Pesonen.
Politikerne må tette gapet mellom ideal og virkelighet
Når kravene om inkludering og trivsel for alle barn møter en hverdag med knapp tid, få ansatte på jobb og lite støtte, oppstår det et gap mellom ideal og virkelighet.
Fortellingene de ansatte gir, er forsøk på å håndtere nettopp dette gapet – både profesjonelt og personlig.
– Å tette gapet ser jeg som en av de viktigste tiltakene som politikerne nå kan gjøre for å heve kvaliteten i barnehagene, presiserer Pesonen.
Funnene viser at når ansvaret utelukkende legges på «systemet» eller «de andre», kan det gi en følelse av maktesløshet. På den andre siden: Når alt ansvar legges på en selv, kan det bli for tungt å bære.
Ledelsen kan ta grep
Noen tar utfordringene de opplever på jobb, sterkt inn over seg. Dårlig samvittighet og en opplevelse av å ikke strekke til kan påvirke både helse og motivasjon og påvirke sykefravær og utskifting blant personalet, forteller Pesonen.
Professoren råder derfor personalledelsen til å ta sine ansattes beskrivelser av egen jobbhverdag på alvor.
– Fortellingene vi har samlet inn, peker på hvor viktig det er med gode arenaer for veiledning, refleksjon og støtte i personalgruppen. Det trengs rom for å snakke ærlig om det som ikke fungerer uten at enkeltpersoner opplever at de bærer all skylden alene, sier han.
Ledelsen kan også bruke de ansattes fortellinger og refleksjoner som grunnlag for mer målrettet kompetanseutvikling og støtteordninger.
– På sitt beste kan dette være med på å både øke trivselen og redusere sykemeldinger og utskifting blant personalet, poengterer Pesonen.
Annonse
Han peker også mot Finland hvor selvrefleksjon er mer utbredt.
– Kanskje kan vi gi mer undervisning om selvrefleksjon i utdanningen av barnehagelærere? Å bruke selvrefleksjon i hverdagen for å klare å finne områder til å forbedre egen profesjonalitet på er viktig i alle yrker, sier Pesonen.
