Annonse
Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Domstolen ble opprettet for å beskytte Europa mot nye diktatorer. Fungerer den?
Problemet er større enn noen få «verstinger».
En lovendring her, en utskiftning der. En dommer presses ut. En kritisk journalist mister tilgang. En opposisjonspolitiker vikles inn i rettssaker som aldri tar slutt.
Hver enkelt hendelse kan ofte virke rimelig. Det større bildet er ofte ikke tydelig – før det er for sent.
– Faren ligger nettopp i det gradvise, sier filosofiprofessor Andreas Føllesdal ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo.
Våren 2026 markerte slutten på Viktor Orbáns 16 år lange autoritære ledelse av Ungarn.
Men autoritære tendenser finnes i mange nok europeiske land til at det bekymrer, konstaterer Føllesdal. Han advarer mot å tro at problemet er avgrenset til noen få «verstinger».
Ingen moralsk overdommer
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg blir ofte omtalt som «Europas samvittighet».
Domstolen ble etablert etter andre verdenskrig for å hindre nye autoritære bevegelser i å få fotfeste.
Med årene har domstolen som dømmer etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon fått et langt bredere virkefelt.
På sitt beste fungerer EMD som et støttende korrektiv som får nasjonale systemer til å fungere bedre.
Samtidig opererer den i et politisk landskap preget av økende motstand mot internasjonal kontroll i flere land.
Elitistiske og belærende utenlandske jurister?
I disse tider er det viktig å huske på hvorfor domstolen ble opprettet, framhever Føllesdal.
For i flere land ser man tendenser til at rettsstaten utfordres fra innsiden, av folkevalgte ledere. Metaforen «Europas samvittighet» synes han imidlertid ikke er heldig.
– Skapes det et inntrykk av at domstolen vet bedre enn folket, vil det gjøre den mer sårbar for kritikken som allerede står sterkt hos autoritære populister, sier professoren.
I flere land har EMD nemlig fått rykte på seg for å bestå av elitistiske og belærende utenlandske jurister, som overprøver «vanlige folks» egne flertallsbeslutninger.
Dette er ikke helt uberettiget, ifølge Føllesdal:
– Noen ganger er formuleringer i dommene i overkant belærende, sier han.
Annonse
Populisme kan bunne i ekte utfordringer
Populisme er ikke alltid farlig. Den kan dessuten bunne i ekte utfordringer, understreker Føllesdal:
– Mange opplever økonomisk usikkerhet, økende ulikhet, politisk avmakt og mindre kontroll over egne liv. Andre kjenner på kulturell uro eller nostalgi til et mer oversiktlig og stabilt samfunn, sier han.
Dersom etablerte politikere ikke tar slike bekymringer på alvor, øker spillerommet for politikerne professoren omtaler som «autoritære populister».
Disse hevder å tale på vegne av folket, men når de er valgt begynner de gradvis å fjerne begrensningene på egen makt: Domstoler svekkes, frie medier knebles og opposisjonen settes ut av spill, forklarer professoren.
Nettopp her mener Føllesdal at EMD kan spille en viktig rolle.
Domstolen kan fungere som Europas brannalarm
Da ikke som en institusjon som kun reagerer i ettertid, men som en som varsler tidlig.
Framfor å kalle domstolen «Europas samvittighet», vil han derfor bruke metaforen «brannalarm».
– En brannalarm varsler befolkningen og støttespillere når de nasjonale kontrollmekanismene er i ferd med å svikte, sier han.
Et eksempel kan være ved systematiske angrep på domstolenes uavhengighet, slik man har sett i Polen.
En dom fra EMD kan da fungere som katalysator for nasjonal mobilisering. Ved hjelp av den kan befolkningen, sivilsamfunn og samfunnsinstitusjoner får rettslig ryggdekning og argumenter for å forsvare rettsstaten, mener professoren.
Annonse
Handles det i god eller ond tro?
Dersom domstolen mislykkes i rollen som «brannalarm» mot autoritære tendenser, mister den i praksis sin viktigste grunn til å eksistere, mener Føllesdal.
I møte med autoritær populisme er artikkel 18 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon spesielt viktig, påpeker han. Artikkelen forbyr stater å bruke lovlige begrensninger for å oppnå en såkalt skjult agenda.
Dette kan være dersom ellers legitime forklaringer, som nasjonal sikkerhet eller offentlig orden, brukes for å fjerne en politisk motstander.
I saken til den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj, slo EMD eksempelvis fast at myndighetenes begrunnelser for arrestasjonene av Navalnyj var «stadig mer usannsynlige».
– Domstolen mente nok at myndighetenes formål i realiteten var å kvele politisk motstand, forklarer Føllesdal.
Et viktig skille for domstolen er altså hvorvidt statene handler i «ond» eller «god» tro.
Er en beslutning tatt fordi landets myndigheter forståelig nok ønsker å bruke sitt nasjonale handlingsrom? Eller er den egentlige målsettingen å bryte ned de kontrollmekanismene som kjennetegner et konstitusjonelt demokrati?
Nylig har Føllesdal vært medredaktør for et spesialnummer av tidsskriftet European Convention on Human Rights Law Review. Tema er nettopp hvordan EMD blir utfordret av illiberale og autoritære myndigheter, og hvordan domstolen kan svare.
Norge har blitt felt flere ganger, Danmark har stått imot
Norge har gjentatte ganger blitt domfelt i Strasbourg.
Særlig i barnevernssaker og i saker om brudd på retten til familieliv. Danmark har ved flere tilfeller presset tilbake mot EMD i saker om migrasjons- og flyktningpolitikk.
Annonse
Saken M.A. mot Danmark avgjort i 2001, gikk mot danske myndigheters strenge regler for familiegjenforening. Her kan danske myndigheter ha ønsket å utforske nøyaktig hvor langt de kunne gå før EMD sa stopp, mener Føllesdal.
I 2018 tok Danmark initiativ til den såkalte København-erklæringen. Danskene ønsket å begrense EMDs makt til å overprøve landenes egne asylregler, men møtte kraftig motbør.
De mest drastiske forslagene ble stemt ned av de andre medlemslandene før den endelige erklæringen ble signert.
– Mange av de andre europeiske landene ville ikke være med på en slik begrensning av domstolens «prøving» av statenes flyktningpolitikk, konstaterer Føllesdal.
I disse tilfellene har domstolen likevel ikke vurdert at det er handlet i «ond tro».
Hva viser endringene i Polen og Ungarn?
Den europeiske menneskerettighetsdomstol kan ikke stanse den neste Hitler – eller Orbán – eller Støre. Den kan ikke engang gjøre nasjonale lover ugyldige. Domstolen har begrensede sanksjonsmuligheter og er avhengig av at statene forholder seg til dommene derfra, forklarer Føllesdal.
Dessuten kan EMD kun behandle saker etter at alle nasjonale rettsmidler er brukt. Dermed kan det ta mange år før en sak når Strasbourg, og deretter kan det gå ytterligere fem til seks år til det foreligger en avgjørelse.
– Domstolens viktigste rolle er nettopp som en «brannalarm» som påvirker staters rykte og mobiliserer interne krefter, slår Føllesdal fast.
I Ungarn vant den nye statsministeren, Péter Magyar, fram blant annet ved å stemple Orbáns krets som en korrupt elite som hadde tatt landet fra folket.
Med Orbáns valgnederlag kan Ungarn slutte seg til Polen som nok et eksempel på at en autoritær kurs kan snus.
– Det kan se ut til at Den europeiske menneskerettighetsdomstol har bidratt til å styrke opposisjonen og nasjonale motkrefter, sier Føllesdal.
Han understreker samtidig at det som i øyeblikket ser ut som suksesshistorier, ikke kan tas til inntekt for at kampen er vunnet for godt.
Annonse
Referanse:
Andreas Føllesdal: The European Court of Human Rights against Authoritarian Populism: Why? And How? (sammendrag). European Convention on Human Rights Law Review, 2025. Doi.org/10.1163/26663236-bja10146
Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:
-
Forskere: Ingen garanti mot et nytt 22. juli, til tross for økt overvåking
-
Hva skjer når alle lager musikk på hver sin datamaskin i stedet for å samarbeide?
-
En skruball kan gi spektakulære skåringer. Her får du hemmeligheten bak
-
Barn med svakt ordforråd kan løftes med enkle grep
-
Risikoen for samlivsbrudd kan påvirkes av genene vi er utstyrt med
-
Difor merkjer forskarane biene med tusj på ryggen
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
