Denne pseudo­skorpionen er så liten at giften må melkes under mikroskop

– Første gang jeg så dem, falt jeg pladask, forteller Karla Gonzalez entusiastisk.

Hun er masterstudent ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Under bachelorgraden jobbet hun på et laboratorium i Colombia hvor hun fikk studere pseudoskorpioner.

Da hun skulle ta mastergrad, lette hun etter noen som var villige til å la henne forske videre, men det er få som jobber med denne dyregruppen.

Heldigvis ville giftforskerne ved Institutt for biovitenskap ta henne imot med åpne armer. Vi vet nemlig svært lite om giften til pseudoskorpioner.

Pseudoskorpioner er ikke giftige for mennesker

Mangelen på interesse kan trolig skyldes at de ikke er giftige for mennesker, selv om de er rovdyr.

– De spiser andre små dyr som midd, sier Gonzalez.

Hos én art går flere pseudoskorpioner sammen om å ta ned større dyr som en bille, forteller hun.

Fordi de spiser midd, kan de blant annet brukes til å holde en type midd unna kommersielle bikuber. Gonzalez forteller at pseudoskorpioner blir solgt til formålet.

Pseudoskorpionene er rovdyr, men de største blir bare én centimeter store. Derfor er det ikke så mange som legger merke til dem, selv om de finnes i store deler av verden.

Gonzalez forklarer at det er en utbredt misoppfatning at pseudoskorpioner er skorpioner – fordi de likner, bortsett fra at de mangler skorpionhalen.

I stedet sitter giften i klørne. Pseudoskorpionene kan ha gift i én eller begge klofingrene.

Det finnes også arter uten gift.

Giftforskning har medisinsk potensiale

Flere forskere har fått øynene opp for det medisinske potensialet i giftige dyr. Giftstoffene deres er giftige nettopp fordi de har en effekt i kroppen på andre dyr.

For å forstå den effekten og kunne utnytte den må giften først skaffes og deretter studeres.

Enkelte store, giftige dyr kan være risikable å håndtere. Å melke giftslanger er et eksempel på dette. I tillegg er slanger krevende laboratoriedyr.

Dette betyr at de krever helt spesielle, kostbare og ofte kompliserte forhold for å kunne holdes, stelles og brukes i forskning.

Derfor kan det være lurt å velge et litt mindre dyr å studere, slik Gonzalez har gjort. For å skaffe nok gift til eksperimentene har det gått med svært mye tid.

Mengden det er snakk om, kan måles i nanoliter. Det er en milliarddel av en liter

Så for seg å lete i skogen – endte opp et steinkast fra kontoret

– Først måtte vi finne dem, forklarer hun.

Mosemosskorpioner finnes i store deler av Norge. Pseudoskorpioner trives under barken på trær, i døde trær, eller i jord med råttent løv. De liker seg aller best i jord og råttent løv.

Da hun skulle begynne på oppgaven, viste det seg at feltarbeidet kunne legges et steinkast fra kontoret på Blindern. I en hundremeterskog på Marienlyst fant hun alt hun trengte.

I utgangspunktet hadde hun sett for seg å måtte dra på feltarbeid, men det at mosemosskorpioner finnes svært mange steder, har vist seg å være nyttig tidsmessig.

Er det riktig art?

– Når jeg har funnet noen, må jeg alltid ta dem med tilbake til laboratoriet. Jeg kan ikke vite hvilken art jeg har uten å se på dem i mikroskop, forklarer hun.

Deretter må hun plassere dem i en «klemme» som hun selv har laget. Klemmen holder pseudoskorpionen stille nok til at hun kan sjekke arten.

Hvis det er riktig art, kan hun melke den for gift.

– Det er ikke mulig å få ut giften hvis de beveger på seg, konstaterer hun.

Etter at mosemosskorpionen er klemt fast, kan hun prøve å melke ut giften.

– Først må jeg stimulere klørne deres. Så kan jeg prøve å få giften inn i en pipettespiss, forklarer hun.

Gonzalez demonstrerer hvor vanskelig det er med en liten pipette.

Hun må klare å få de mikroskopiske klørne til å treffe kanten av pipettespissen slik at giften havner oppi.

Hver gang hun har melket en pseudoskorpion, må hun vente i tre dager før hun kan prøve på nytt.

Vi vet veldig lite om denne typen gift

Målet med forskningen til Gonzalez er å finne ut hva mosemosskorpionens gift består av og hvilke gener som bygger opp giften.

Dette er en del av et større forskningsprosjekt om giftstoffer og evolusjon.

Det er mulig at denne giften kan brukes i legemidler, forteller Gonzalez, men hun understreker at vi fortsatt ikke vet hva slags gift det er snakk om.

Beslektede pseudoskorpioner har gift som viser seg å virke hemmende eller drepende på mikroorganismer som bakterier, sopp, parasitter og virus, og også insekter og menneskeceller.

Pseudoskorpionene er for små til at de er farlige for mennesker, men i storskala er giften altså likevel interessant.

I forskningen sin håper Gonzalez at hun kan forstå mer om giften, men også å lære mer om pseudoskorpionenes utvikling.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Kaffe, svette og kulde påvirker håndproteser: – Ett av problemene er at muskelaktiviteten endrer seg over tid

• 

  Sosiolog er bekymra for situasjonen ved norske universiteter

• 

  Oljesøl truet bibliotekets underjordiske magasin. Da fant forskerne fram en sopp som kan få oljen løs

• 

  I noen land kan behovet for kjøling bli tidoblet. Men hvordan skal energien produseres?

• 

  Her bygger de avansert teknologi som skal til CERN

• 

  15 år etter 22. juli: Økende motstand mot like­stilling, mangfold og inkludering

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER