Skolefravær: – At så mange i denne gruppa gruer seg til å gå på skolen, er alvorlig

Omfanget av nye diagnoser for nevroutviklingsforstyrrelser har økt markant i Norge det siste tiåret – særlig etter pandemien.

Nevroutviklingsforstyrrelser er en samlebetegnelse for tilstander som påvirker hjernens utvikling. De gir utfordringer med læring, kommunikasjon, atferd og sosial interaksjon fra tidlig alder

Hvordan skolen forholder seg til dette har blitt et presserende spørsmål. Barn og unge med slike diagnoser har et langt høyere skolefravær enn elever for øvrig.

Forskerne Anne Kielland og Jing Liu har derfor dykket ned i hvordan vi bedre kan forstå dette skolefraværet i Norge. De har sett på tre underliggende diagnosegrupper.

274 barn mellom 13 og 17 år med ADHD-, Tourette- eller autismediagnoser svarte på spørreundersøkelsen deres.

Dette viser resultatene

• Fravær: Mer enn halvparten – 149 av de 274 elevene som deltok – har opplevd perioder med høyt ufrivillig skolefravær. Blant disse droppet én av fem helt ut av skolen.

• Frykt: Nesten halvparten – 128 av 274 – hadde hatt perioder der de ofte har gruet seg for å gå på skolen, og en tredjedel gruet seg tidvis.

• Andelene var nokså like mellom de tre diagnosegruppene.

Anne Kielland ser grunner til å styrke oppmerksomheten om disse ungdommenes behov.

– At så mange i denne gruppa gruer seg til å gå på skolen, er alvorlig. Ifølge loven har alle rett til et godt og trygt skolemiljø. Undersøkelsen viser dessuten at erfaringer med ufrivillig skolefravær henger tett sammen med alle standardmålene for dårlig livskvalitet, sier hun.

Bestevenner og lærere som bryr seg om dem er viktig

Hva som kan forbindes med at noen gruer seg og andre ikke, står sentralt i Fafo-undersøkelsen.

Et godt psykososialt læringsmiljø – at lærere og medelever ser dem og behandler dem bra – kan bidra til å senke fraværet blant nevrodivergente, finner forskerne.

Men å mestre fagene er også sentralt.

– Vi vet at barn generelt underrapporterer om ting som er vonde og vanskelige. Når de blir spurt om de er enige, uenige eller usikre i gitte påstander, er det da også mange som svarer at de er usikre, forklarer Kielland.

Like fullt åpenbarer det seg noen klare utfordringer:

• Elevene: Bare halvparten svarer at de er enige i at de har en bestevenn. Bare 43 prosent at de er enige i at de andre elevene er greie.

• Lærerne: 43 prosent er enig i at de fleste lærerne er greie. To tredjedeler er enige i at de har minst én lærer som bryr seg om dem.

• Læringen: Bare 12 prosent er enig i at de mestrer fagene

– Det vi har sett på, handler om barnas opplevelser av det psykososiale skolemiljøet. Og her er lavt fravær knyttet til de gode relasjonene. Venner og lærere, være trygg på de andre. Kompiser. Noen som er glad for at du kommer, oppsummerer Kielland.

Fraværet har lite sammenheng med familiebakgrunn

Folkehelseinstituttet har påvist at sannsynligheten for å bli diagnostisert med autisme eller ADHD har sammenheng med foreldres inntekt og bakgrunn, så vel som geografi.

Dette ser ikke ut til å gjelde sammenhengen akkurat med skolefravær.

Forskerne finner ikke noen sammenhenger mellom skolefraværet og de vanligste levekår-variablene i familiene til de nevrodivergente barna.

Forskerne finner altså ikke noen påviselig sammenheng mellom foresattes inntekt, sivil status, eid eller leid bolig, utdanningsnivå eller tilknytning til arbeidsmarkedet og fraværet.

Om foreldrene er nevrodivergente selv gir heller ingen utslag.

Ikke et klassefenomen?

Kielland finner disse funnene påfallende siden skolefravær generelt framstår som et klassefenomen i forskningen.

– Det ser vi blant annet i forskning fra England. Én ting er at Norge er ganske egalitært sammenlignet med England, men de engelske studiene inneholdt nok mer rein skulk, kommenterer hun.

Både denne undersøkelsen og andre britiske studier tyder imidlertid på at mindre av fraværet blant akkurat nevrodivergente barn ligner på skulk.

– Naturligvis kan det finnes familiefaktorer av betydning som vi ikke spurte om i denne undersøkelsen. Men funnene våre finner altså ikke hold for at det primært er egenskaper ved barna eller foreldrene som forklarer variasjonen i fraværet i gruppen. I stedet støtter de en antagelse om at det er fellesskapet på skolen vi må jobbe med, poengterer Fafo-forskeren.

Fødselsmåned betyr noe

I 2025 var 4,4 prosent av guttene og 3,1 prosent av jentene i alderen mellom 12 og 15 år diagnostisert med ADHD i spesialisthelsetjenesten, ifølge Folkehelseinstituttet.

For autisme, i samme aldersgruppe, var tallene henholdsvis 1,5 prosent for gutter og noe under 1 prosent blant jenter.

Rapporten inneholder ikke tall for Tourettes syndrom, men eldre tall anslår omfanget av diagnoser til rundt 0,5 prosent av befolkningen før fylte 12 år. Dette er en økning fra før koronapandemien. 

Årsakene til økningen er et stort tema å nøste i, men verdt å nevne her er hvordan samfunnsmessige forhold ser ut til å påvirke omfanget av påviste diagnoser, ifølge Kielland.

Nærmere bestemt vektlegger hun at endringer i skolehverdagen kan ha bidratt til å øke antallet barn og unge med slike diagnoser. Her peker hun på forskningen til Kathryn Christine Back ved folkehelseinstituttet.

Et tema er hvordan fødselsmåned påvirker diagnostisering. Desember-barn, som jo er yngst i klassen ved skolestart, får langt oftere diagnosen enn januar-barn.

Det gir støtte til en antakelse om at det er i møtet mellom skolens forventninger og barnas evner diagnosebehovene oppstår, forklarer Kielland.

Ny skolehverdag krever mer av disse barna

Forskningen berører flere større pågående debatter om skolefravær. Det handler om utforming av grunnskolen og hva man skal vektlegge for best læring og sosialt samvær i skolen.

Hvordan vi løser alt dette har selvsagt store samfunnsmessige konsekvenser, både økonomisk og sosialt, siden det påvirker så mange barns videre vei inn i utdanning, arbeidsliv og samfunn for øvrig, påpeker Kielland.

Hennes sentrale poeng er at utviklingen i skolen ikke har vært bra for denne gruppen med elever. Det handler om lengre skoledager, større skoler og klasser, og ny pedagogikk.

Skolemiljøet er også blitt mer sensorisk belastende som følge av dette. Det vil si med mer lyd, overfylte rom, rot og lukt.

Her viser Fafo-forskeren blant annet til at skoledagene har blitt mer flytende og urolige. Det er beskrevet i boka Skolevegringsmysteriet av Gaute Brochmann og Ole Jacob Madsen.

• Mens elevene tidligere hadde en fast pult i et fast klasserom med faste klassekamerater, må de i dag forflytte seg rundt på skolen i ulike grupper for ulike skoletimer.

• Endringene krever oversikt, organisering og evne til å forholde seg til komplekse sosiale relasjoner.

• Lekser som tidligere var fra én dag til den neste, kan i dag være mer spredt utover, noe som krever god planlegging.  

– Vi må ta på alvor at dette er barn som ikke har det bra

Per definisjon er hele denne utviklingen ikke bra for nevrodivergente barn og unge, argumenterer Kielland.

– Dette er elever som allerede opplever skolemiljøet som veldig krevende. De har diagnoser som kan gjøre ting som oversikt, planlegging og håndtering av komplekse sosiale relasjoner ekstra krevende.

Det fører til opplevelser av mer stress og manglende mestring, og dermed mer synlige symptomer, utdyper hun.

En rekke stortingsmeldinger og NOU-er har de siste årene fremmet styrking av elevers «selvreguleringsevne» – og nå mer nylig «robusthet» og motstandskraft overfor ubehag – som sentrale utviklingsmål.

– Heller enn å være lite robuste, er dette en gruppe som gjerne allerede har tilpasset seg i retning det selvdestruktive for å passe inn i en skole som i liten grad er utformet med tanke på deres behov. Vi må ta på alvor at dette er barn som ikke har det bra i den nye skolen vi har skapt, og disse utdanningsstrategiske endringene kan ha gjort ting enda vanskeligere, sier Kielland.

Ikke nødvendigvis riktig å bygge egne lag rundt barnet

Det er blitt hevdet at strategien norske skoler har brukt overfor nevrodivergente barn som sliter på skolen, har vært for individorientert og dominert av psykologiske og psykiatriske forståelser.

Kielland mener at den nye forskningen kan leses som en støtte til disse argumentene.

– Man vil bygge egne lag rundt barnet, med assistenter, psykologer, tilrettelegging, å flytte eleven til andre rom og sånn. Eller skoleeier kjøper inn spesialprogrammer fra private tilbydere, som skolene ofte ikke selv har nok ressurser til å følge opp og gjennomføre på en god måte. Disse programmene ser dessuten erfaringsmessig ikke ut til å ha hatt så stor effekt på skolemiljø, mobbing og fravær. Det tror jeg kan være feil tilnærming og dårlig bruk av ressurser, sier forskeren.

Kielland viser til at et par svenske skoler – Källbrinkskolan og Magelungen – har gjort forsøk med universell tilrettelegging særlig egnet for nevrodivergente elever.

Svenske skoler har hatt suksess med denne tilnærmingen

– De kan vise til lavt fravær og gode skoleprestasjoner for alle slags elever uten at kostnadene er nevneverdig høyere enn for andre skoler. En grunnleggende holdningsendring blant alle skoleansatte ser ut til å ha spilt en viktig rolle i tillegg til den svært gjennomtenkte fysiske utformingen av skolene, påpeker hun.

De svenske forsøkene peker på at det rett og slett kan ligge viktige muligheter i å tenke annerledes rundt skolemiljø:

– Det svarene fra barna i undersøkelsen forteller, er at det viktige for dem er venner og lærere som bryr seg og er greie. Så kanskje en mer effektiv tilnærming er at man bygger det berømte laget rundt klassen?

Hun fortsetter:

– Ut fra vår undersøkelse ser vi hvor viktig lærerne kan være for disse elevene. Så en god start vil kunne være å gi lærerne ressurser nok til å bygge de gode klassemiljøene, til å ta seg av og bry seg om alle elevene sine. Og å vektlegge fellesskapsstrategier som å spille hverandre trygge og gode. Da blir læring også lettere.

PS: Tidlig diagnose kan hjelpe!

Det har i den seneste debatten blitt utrykt bekymring for at det skjer en overdiagnostisering i Norge og derunder at diagnosestatus i seg selv kan virke hemmende for barna.

I Fafos undersøkelse fant forskerne at barn av foreldrene som tidlig hadde begynt å ane at barna kunne ha en nevrodiagnose, hadde større sannsynlighet for å være på skolen fulltid på tidspunktet for undersøkelsen.

Forskerne fant også at en tidligere satt diagnose, var assosiert med at barna var mindre redde for å gå på skolen.

Dette kan virke uventet da vi må forvente at de med størst problemer diagnostiseres først. Resultatene utfyller imidlertid en omfattende ny finsk registerdatastudie, forteller Kielland.

Registerdata er detaljert informasjon om hele befolkningen som offentlige etater samler inn. Eksempler er opplysninger om fødselsdato, sivilstatus, inntekt, formue, diagnoser, arbeidsforhold og utdanning.

Der finner forskerne gjennomgående bedre skoleprestasjoner jo tidligere diagnoser blir satt, forteller Kielland:

– Mens Fafos mindre undersøkelse bare kunne kontrollere resultatene for kjønn og alder, så har denne store finske undersøkelsen hatt mulighet til å kontrollere for flere barkrunnsvariabler, og resultatet framstår robuste, sier hun.

Hun viser til at dette kan skyldes en kombinasjon av at økt selvforståelse og riktigere tilrettelegging som følge av diagnosen, kan bidra til både med læring og bedre trivsel. Altså på tross at vi må anta at de med mest symptomer fanges opp først.

Referanser:

Anne Kielland og Jing Liu: School absenteeism and fear of school among Norwegian neurodivergent adolescents 13–17 years of age. Scandinavian Journal of Educational Research, 2026. Doi.org/10.1080/00313831.2026.2685705

Kathryn Christine Beck: The later the better? A novel approach to estimating the effect of school starting age on ADHD and academic skills. European Sociological Review, 2025.

Artikkelen er produsert og finansiert av Fafo

Fafo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.Her kan du lese mer om ordningen.