Kristine var 22 år og på veg inn på den retninga ho hadde drøymt om at vaksenlivet skulle ta.

Ho var godt i gang på jus-studiet og levde så sosialt som berre 20-åringar kan. 

Ein jobbfest på ekstrajobben skulle endre alt.

Kristine fekk ein metallgjenstand i hovudet og pådrog seg ei hjerneristing. 

– Ho slo meg heilt ut. Eg kom meg aldri heilt etter det. I starten trudde eg at eg berre var lat. Eg var på førelesning, men det var heilt umogleg å fylgje med. Kroppen sa berre stopp.

Lære seg nytt liv med hjerneskade

Sjukdomshistoria hennar er lang, men kort fortalt viste det seg etter kvart at Kristine hadde fått ein sjeldan sjukdom med namnet idiopatisk intrakranial hypertensjon.

Det vil seie at ein har auka trykk i hjernen. Det kan vere fare for at ein mistar synet.

Kristine fekk operert inn ein såkalla VP shunt som skal halde trykket i hjernen i sjakk. Ein VP shunt er ei medisinsk eining som brukast for å drenere overflødig hjernevæske frå hjernen og leie ho til bukhola.

Draumane Kristine hadde hatt for 20-åra blei bytta ut med fatigue, migrene og ein kamp for å bli trudd i møte med helsevesenet. 

Det var lenge vanskeleg å innsjå, men etter kvart viste det seg at Kristine måtte lære seg å leve med ein varig hjerneskade.

Det var ikkje før ho kom til rehabilitering på Sunnaas sykehus og etter kvart på Brain Camp at ho fann ei meining med det nye livet.

Eit stigma å fortelje om at ein har hjerneskade

Pia Wedege er forskar ved Institutt for idrett og samfunnsvitskap på Norges idrettshøgskole (NIH). Ho har dei siste åra forska på Aktiv rehabiliteringscampar med namnet Brain Camp. Det er ei slik Kristine har vore deltakar på.

Det er Sunnaastiftelsen som arrangerer campane for både barn, ungdom og vaksne som har ein erverva hjerneskade.

At skaden er erverva, betyr at han ikkje er medfødd eller omfanget av skaden ikkje er aukande. Dei har fått skaden gjennom skade eller sjukdom, som Kristine har gjort.

– Det er heilt klart eit stigma knytt til det å ha ein hjerneskade. Mange brukar det som eit skjellsord. Det sit langt inne for mange å seie opent at «eg har ein hjerneskade». Det er mykje derfor deltakarane opplever desse campane som så viktige, fortel Wedege.

Aktivitet er ein god setting for samtalar

På Brain Camp møter deltakarane like-personar, eller mentorar som også har ein hjerneskade og tidlegare har vore deltakar på campen.

Wedege er sjølv fysioterapeut i botn. Ho har forska spesielt på denne mentorrolla som det har vore lite kunnskap om kva betydning har. 

Saman med mentorane og proffe instruktørar får deltakarane prøve seg på forskjellige idretts- og fritidsaktivitetar.

– Det å vere i aktivitet saman gir ein god setting for å dele erfaringar. Når du sit i ein kajakk eller står i skibakken opplever mange at det er mykje lettare å diskutere vanskelege ting. I tillegg er det mange av deltakarane som ikkje har turt å prøve aktivitetar dei tidlegare var glade i før hjerneskaden, seier Wedege.

Trudde aldri ho skulle tore å stå i bakken igjen

Slik var det også for Kristine. Før den fatale jobbfesten tidleg i 20-åra var snowboardet ein viktig del av identiteten hennar. 

Da ho fekk plass på vinterversjonen av Brain Camp på Hafjell og såg at programmet inneheldt to dagar i slalåmbakken, melde redselen seg for alvor.

Ho kontakta Rikshospitalet for å få støtte til at det kunne vere livsfarleg.

– Eg har jo ei nål inn i hjernen og var veldig redd for å falle og få ei ny hjerneristing. Men planen funka dårleg. Sjukehuset meinte at det ville gå fint, berre ho brukte hjelm. 

Etter peptalk frå mentor og instruktør var ho motvillig klar for ein testrunde.

– Plutseleg køyrde eg berre ned bakken og svingane gjekk av seg sjølv. Det var ei fantastisk kjensle, seier Kristine og dreg fram notata ho skreiv den same dagen.

– Den kjensla av å surfe nedover bakken og tørre å utsette meg for den faren, og samtidig kjenne at ein del av identiteten blir gjenoppliva, var heilt fantastisk, les ho opp.

Meir motivasjon til å delta i samfunnet

Kva betyr det for deltakarane på ein slik camp å få støtte av likesinna som kanskje har vore gjennom dei same utfordringane og forstår korleis det er å leve med ein hjerneskade? 

– Det er mange eksempel som Kristine. Ein gut fortalte «Eg trudde eg var heilt aleine, men nå ser eg at det er mange andre som har det slik som meg.» 

Utsegn som dette har vist forskaren at dette er forsking som kan bety noko for samfunnet og deltakarane. 

– Både deltakarar og mentorar opplevde meistringskjensle gjennom aktivitetane. Dei fekk større motivasjon til å vere meir fysisk aktive og delta meir i lokalsamfunnet etter campen, seier Wedege. 

Dei fekk også meir kunnskap om hjerneskaden sin, betre strategiar for å meistre både aktivitetar og daglegliv, betre sjølvtillit og eit større sosialt nettverk. 

Resultata viser at deltaking på Aktiv rehabiliteringscamp er positivt for både dei som får støtte frå like-personar og dei som er mentorar. 

Kanskje kan rolla som like-person bli enda viktigare på fleire arenaer i helsevesenet framover med tanke på mangel arbeidskraft?

– Det blir brukt i dag, men det kunne vore brukt mykje meir. Medisinsk behandling har blitt betre og mange lever lenger med sjukdom enn før. Eg meiner at like-personar kunne vore ei gyllen moglegheit for kommunane til å støtte desse menneska der dei bur, seier Wedege.

Mentorrolla er gull verdt

Kristine kan iallfall skrive under på at det å bli ein like-person eller mentor har gitt ho mykje.

Etter å ha vore deltakar sjølv fekk ho moglegheita til å vere med på mentorprogrammet og etter kvart bli mentor på «Brain Camp». 

Der fekk ho bruke erfaringane sine, som å handtere redsel i skibakken og snakke for store forsamlingar, til å hjelpe andre. 

– På Braincamp opplevde eg meistring på eit nivå eg ikkje hadde trudd var mogleg, på område eg tenkte det var umogleg å oppleve meistring på igjen, fortel ho.

Etter campen har snowboardet igjen blitt ein viktig del av livet hennar. Ho har meldt seg inn i Funkis snowboardklubb og er med på faste treningar. Ho har prøvd og begynt med kajakk, surfing, langrenn og sykkel.

Aktivitetar har gitt ho meining og glede i kvardagen. 

– Meistringstrua eg fekk på camp, har gjort meg trygg nok til å tore og utfordre meg på andre område i livet. Det er dermed det som har vore med på å gjere størst forskjell i livet mitt. Det har snudd perspektivet mitt frå: dette er for krevjande, til korleis eg kan legge til rette, så eg kan meistra det også?

Anine Johansen er prosjektleiar i Sunnaasstiftelsen. Ho jobbar mellom anna med Brain Camp. Ho fekk sjølv ein hjerneskade som 23-åring og har tidlegare fortalt historia si i VG og Sykepleien.

 Det å bli ein like-person hjelpte ho tilbake i arbeidslivet. Nå ser 32-åringen kor stor verdi campen og mentorprogrammet får for dei heldige som får plass kvart år.

– Desse programma bygger opp ressursar i menneske. Til å stå i overgangar, valprosessar, til å ta ansvar for seg sjølv og til å ta ansvar for andre. Nokon får verktøy som gjer at dei kjem tilbake til jobb, andre til aktivitet eller til å kommunisere med familien sin, fortel Johansen. 

Treng ikkje vente på å bli frisk 

Kristine håpar å inspirere andre som slit med fatigue og som lever med andre liknande diagnosar.

– Mange med mine to diagnosar lever veldig avgrensa liv. Men ein treng ikkje å vente på å bli frisk eller friskare. Ein kan også forvalte dei ressursane ein har på ein betre måte. Så lenge ein er strukturert og har god aktivitetsregulering, så er eigentleg alt mogleg. 

Kristine har skjønt at livet kan bli bra sjølv om ho ikkje blir frisk eller friskare. 

Les meir om prosjektet til Pia Wedege.

Referanse:

Pia Wdege: Pivotal moments in needs-supportive environments: Experiences of Active Rehabilitation camps for individuals with acquired brain injury (PDF). Doktoravhandling ved Norges idrettshøgskole, 2025. 

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges idrettshøgskole

Norges idrettshøgskole er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Norges idrettshøgskole:

• 

  Kreftoverlevar Monica trena i fem månader: Resultata er oppsiktsvekkande

• 

  Dette gjer du for å unngå løpeskadar

• 

  Anders forska på jagarflypilotar – nå jobbar han i oljefondet

• 

  Slik vil forskarane gjere farleg OL-sport tryggare

• 

  Dette bør du vite om syndromet som rammar mange unge idrettsutøvarar

• 

  Kreatin, pre-workout og proteintilskudd: treningseffekt eller bortkastede penger?

Se flere saker fra Norges idrettshøgskole her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER