Den aktuelle situasjonen i Ukraina og Midtøsten og en mer uforutsigbar president i USA har gjort at mange i Norge kjenner på at krig og konflikt har rykket nærmere oss.
– Vi opplever en veldig uoversiktlig og ustabil situasjon i verden i dag, hvor ting man har tenkt ikke skulle skje, plutselig skjer – som at Trump vil kjøpe Grønland.
Det sier Sigrun Marie Moss. Hun er professor ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo (UiO) og spesialist i politisk psykologi.
Hun beskriver verdenssituasjonen som en følelse av at «vi har kastet veldig mange kort opp i luften som før har vært pent plassert i kortstokken».
– Det er en ustabil, uforutsigbar tid, sier Moss.
– Jeg veksler mellom å oppleve tiden vi lever i som skremmende og å tenke at «det går nok bra». Hva jeg velger av de ytterpunktene avhenger litt av dagsformen, sier Gunn Enli.
Hun er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon på UiO og spesialist på politikk og sosiale medier.
– Det mest skremmende er at tanken på krig har krøpet nærmere, både i vårt eget land og i våre nærområder, sier Enli.
Podcast: Om påvirkning fra krig og konflikt
Denne saken er laget med utgangspunkt i en podkast med psykologiprofessor Sigrun Marie Moss og medieprofessor Gunn Enli, der de dypdykker i samme tema.
Hør hele episoden her.
Fint å føle at du hjelper til
Begge professorene mener at mange har et behov for å skjerme seg for verdenssituasjonen. Samtidig er det nødvendig å følge med og være innmeldt. Det er ikke et enten eller.
Begge strategiene oppmuntres av psykologien, ifølge Moss.
– Å gjøre noe aktivt i form av en handling når du opplever usikkerhet, og en håpløshet fører til at du føler at du hjelper til, at du tar litt grep og gjenkrever litt handlingsrom, sier hun.
Hun understreker at det også er viktig å kunne å melde seg litt ut og ta pauser fra krig og konflikt.
– Man trenger ikke å være koblet på og lese ting hele tiden.
Gunn Enli er enig, men ser at det er flere måter å håndtere dagens verden.
– Som medieforskere ser vi en økende andel unge mennesker som er såkalt nyhetsfornektere. De velger å ikke se, høre eller lese nyheter. Lenge var vi bekymret for nyhetsunnvikerne fordi de ikke kobler seg på demokratiet. Men nå ser vi også at det – i hvert fall i små doser – kan ha noe for seg. Det er sunt å kunne frakoble og ta mediepauser.
Bør ikke ta helt av
Enli peker på «doomscrolling» som det motsatte. Det er at man istedenfor å unnvike nyheter blir besatt og går dypere og dypere og ikke klarer å logge av.
– Det er mange som jobber aktivt med å begrense scrollingen eller å selvregulere, for ikke å bli dratt ned i et sort hull, sier medieviteren.
– Selv synes jeg det er skumlere å kun lese overskrifter enn å gå dypere inn i materialet. Jeg prøver å være litt forsiktig med hvor jeg leser nyheter. Jeg hører heller på podkaster som går dypere inn i tematikken, sier Sigrun Marie Moss.
Enli forteller at hennes strategi faktisk heller er å forske på det og være analytisk til dette. Et av forskningsfeltene hennes de siste årene har vært mediestrategiene til Trump og måten populister bruker mediene på.
– På den måten har arbeidet faktisk hjulpet meg å holde en analytisk distanse til det som skjer. Det er oppi alt sammen givende å se at faget mitt er superrelevant for å forstå tiden vi lever i, sier Enli.
Hun understreker at vi lever i en oppmerksomhetsøkonomi hvor Trump og hans kampanje på sett og vis har vunnet.
– Trump og hans administrasjon er mediefokusert i alt de gjør. Han vet hva som skaper overskrifter og hvordan han holder seg i medienes søkelys. En viktig del av strategien hans er å hele tiden være i nyhetsbildet, understreker Enli.
Sigrun Marie Moss finner Trump som politisk leder interessant fra et psykologisk perspektiv:
– USA har havnet i en intern kulturkrig med sterk polariseringen. Ulike grupper tolker ting veldig ulikt. Gruppenes fortellinger om det politiske landskapet står i stor kontrast til hverandre, sier hun.
Hun viser til nye undersøkelser. De avslører at 90 prosent av republikanere støtter opp om det Trump nå gjør, mens man er nede i bare 4 prosent av demokratene.
– Det er en avstand man ikke har sett før. Det er bekymringsfullt, sier Moss.
Sofaaktivisme
– Sosiale medier er blitt en viktig arene for å vise engasjement, men er det å trykke «like» eller å poste bilder av ukrainske åkre eller å dele bilder fra et utbombet Gaza egentlig til hjelp for noen? spør Enli.
Hun forteller at dette ofte blir kalt for sofaaktivisme. Det blir gjerne sett litt ned på om at man bare trykker «like» og ikke gjør noe mer, ikke engasjerer seg, ikke går i demonstrasjonstog, ikke donerer penger, ikke melder seg inn i politisk parti, men bare trykker «like» eller skifter profilbilde mens man sitter trygt i sofaen.
Enli understreker imidlertid at mange av oss gjør begge deler:
– De som kanskje er mest aktive på sosiale medier og bruker sosiale medier til aktivisme, er ofte også aktivister og går i demonstrasjoner. De lever og ånder i dette, sier hun.
Hun understreker at også bare å «like» er en uttrykksform og et bidrag.
– Det er også et fellesskap i sosiale medier. Du bidrar inn til noen andre. Du kan få nettverk, og du bidrar til å motivere til aktivitet.
Sigrun Marie Moss er enig:
– Å si noe i sosiale medier handler om å ytre at personen hører til i et meningsfellesskap: «Mot Israels handlinger i Palestina» eller «Mot at Trump skal kjøpe Grønland» eller «Mot krigen i Ukraina». At mange mener det samme, kan bidra til å åpne dører for troen på felles aktivisme og for videre handlinger.
Enklere å få til et «vi» basert på frykt og avstand til andre
– Kan krig og konflikt bringe fram både det beste og det verste i oss, selv vi som har det litt på avstand?
– Psykologien viser at å stå sammen kan skape mektige «vi». Det var mye snakk om det etter 22. juli, for eksempel. Besteforeldre som levde under andre verdenskrig, snakket varmt om følelsen av et fellesskap til tross for at man sto i en veldig vanskelig situasjon, sier psykologiprofessoren.
Hun er imidlertid bekymret over et polariserende og motsettende «vi» som ser ut til å vokse seg større.
– I psykologisk forskning ser vi at ledere som prøver å jobbe med identiteter, er mer effektive når de jobber med hat og forskjeller enn når de prøver å jobbe med solidaritet. Det er dessverre enklere å få til et «vi» basert på frykt og avstand til andre enn å skape et stort, felles «vi».
– Hva håper dere begge to for framtiden, si fem år fram i tid?
– Jeg håper at vi kan ha med oss tiden vi lever i med krig og konflikt nær oss som en brytningstid og en skjebnetid for faktisk å komme sammen og lage nye spilleregler. Jeg håper at verden faktisk kan bli et mer rettferdig sted for flere av oss på lengre sikt, sier Sigrun Marie Moss.
– Jeg håper at de som er unge i dag, ikke går den veien som er verst tenkelig med polarisering, oppsplitting av fellesskap og konspirasjonsteorier. Jeg håper at man lander på beina og finner noe felles som er verdt å tro på, sier Gunn Enli.
Denne saken er laget med utgangspunkt i en podkast med psykologiprofessor Sigrun Marie Moss og medieprofessor Gunn Enli, der de dypdykker i samme tema.
Hør hele episoden her:
Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
