– Høyhusene har på sett og vis gjort en klassereise, sier Per Gunnar Røe, som forsker på høyhus og urbanitet.

Professoren i samfunnsgeografi suser av gårde på T-banen som i løpet av noen ettermiddagstimer skal ta oss til noen utvalgte høyhus i Oslo. 

Reisefølge er også Nora Berg Tveter, som er forsker i høyhusprosjektet, og masterstudent Peder Blümlein, som også har studert høyhus. Alle tre er tilknyttet Include - Forskningssenter for sosialt inkluderende energiomstilling.

Høyhusene har gjenoppstått i mer urbane strøk

Et bygg må ha tolv etasjer for å kalles et høyhus. I Oslo har vi rundt 100 så høye bygg. Vi skal se på tre av dem, som til sammen representerer ulike sjangre og ulike perioder i Oslos høyhushistorie. Det er en historie om høyhusenes vekst og fall i drabantbyene, og gjenoppstandelse i mer urbane strøk.

For det var i drabantbyene bolighøyhusene hadde sin storhetstid fra 1950-tallet og til begynnelsen av 70-tallet. Så ble det, ifølge Per Gunnar Røe, bråstopp. Først på 2000-tallet ble byggingen av høyhus som boliger gjenopptatt, og da i mer sentrale strøk.

Med i denne opptellingen er ikke høyhus med kontorer, som Oslo Rådhus, Postgirobygget og Oslo Plaza. Sistnevnte er med sine 37 etasjer Oslos høyeste.

Blokker, grøntområder, kjøpesentre og småhus blafrer forbi oss på Vestli-banen. Første stopp er Ammerud med de fire berømte Ammerud-blokkene, som er godt synlige landemerker med sine naivistiske strekillustrasjoner på hver endevegg.

Trivsel, eget bad og sol på Ammerud

Det blåser kraftig. En mann står og spyler asfalten foran blokkene. Vi møter Tone Van Deurs, iført boblevest, skjørt og rosa crocs på vei ut av høyblokka for å lufte hunden Happy. 

Hun forteller at hun leier og at hun trives godt. Folk er hyggelige. Det er butikker med alt man trenger i nærheten, og det er fint å gå tur med hunden på de store plenene rundt blokkene og i skogen like ved.

Hun er ikke alene om å trives. Da de langstrakte byggene på 14 etasjer ble oppført i 1968, var flertallet av beboerne innflyttere fra trangboddhet i Oslo sentrum, der mange hadde delt toalett i bakgården eller trappeoppgangen. 

Det forteller masterstudent Peder Blümlein. Kontrasten var dermed stor da de flyttet inn i vestvendte, lyse leiligheter med mange fasiliteter vi i dag tar for gitt. 

Blokkene fikk kritikk av arkitekter og sosiologer

Det var sol hele dagen og utsikt over nærområdene og store deler av byen – bedre jo høyere opp i etasjene du bodde. Senere har leilighetene blitt utvidet med glassverandaer. Men alt var ikke fryd og gammen, skulle det vise seg. 

Byggene har 984 leiligheter fordelt på 14 etasjer, med seks oppganger i hver blokk. Det er, ifølge Blümlein, en variert befolkningssammensetting bestående av om lag 3000 mennesker i Norges største borettslag, Ammerudlia.

De fleste av dagens beboere som Blümlein har snakket med, trives. Ett problem er at det kan bli for varmt for dem som bor høyest oppe med all solen midt på sommeren. En beboer har på de varmeste sommerdagene måttet ta tilflukt noen dager hos en venninne i første etasje.

Like etter blokkene ble reist, ble denne typen høyhus gjenstand for kritikk av utenforstående arkitekter og sosiologer for å skape dårlige bomiljøer. På starten av 70-tallet, samtidig som en gryende miljøbevegelse startet opp, var høyblokkene allerede gått av moten.

Den såkalte Ammerudrapporten var, ifølge professor Per Gunnar Røe, avgjørende. Det var en og del misnøye knyttet til blokkene – både blant beboerne og blant dem som bodde rundt. Høyhusarkitekturen fikk mye av skylden for drabantbyproblemene. 

Men på 90-tallet kom en fortettingspolitikk for hovedstaden, etterfulgt av den såkalte høyhusutredningen i 2002. Først ved årtusenskiftet gikk utbyggere for fullt i gang med å bygge høyhus igjen, men da i mer sentrale strøk.

Fra OBOS til private utviklere 

Mens det i drabantbyperioden var kommunen og OBOS som stod for mye av byggingen av høyhus, er det i dag overveiende private utviklere og utbyggere som står bak. Strategi for høyhus i Oslo som ble vedtatt i 2023 markerer et ønske om å styre høyhusutviklingen. 

Er høyhus bærekraftige? Hvordan er energibruken? Er de nye høyhusene først og fremst for elitene, eller for alle slags folk? Hvem bor her og hvorfor? Skaper høyhusene samhold eller avstand? Hvordan påvirker høyhusene omgivelsene?

Dette er bare noen av spørsmålene Per Gunnar Røe og hans studenter og samarbeidspartnere ønsker få svar på. Poenget er å få mer kunnskap om høyhus som en boform det igjen satses på. 

– Men det finnes ikke ett svar. Høyhusene er ulike både når det gjelder energi og mennesker, sier professoren.

Han forteller at ideen bak høyhusutbyggingen er fortetting, for å redusere energibruk til transport. I tillegg er det bedre arealutnyttelse sentralt, og det er gunstig for eiendomsutviklere og utbyggere.

– Vi som forskere ønsker å undersøke hva de sosiale implikasjonene er, sier Per Gunnar Røe. 

En ting forskerne har lært fra den forrige høyhusboomen er at høyhus vekker sterke følelser – de er både elsket og hatet. Og at "forstå seg på-ere" utenfra kan ha helt andre oppfatninger enn de som faktisk bor der. 

Per Gunnar Røe forteller om beboere i drabantbyblokker som sammenlikner boformen med å bo i en landsby. Om samhold og om at folk stiller opp for hverandre.

I de nye urbane høyhusene, i for eksempel Barcode, ser det ut til å være mer gjennomtrekk, mer utleie og ferieboliger. Dette er noe som interesserer høyhusforskerne. 

– For hva slags bomiljø får folk i et høyhus, der noen bor fast, mens andre bare er innom, som turist eller som ansatt i et konsulentselskap i Oslos nye "Central Business District"? spør Røe.

Tohodet miljøbygg i Nydalen

Vi tar T-banen videre fra Ammerud og i retning sentrum. Neste stopp er Nydalen. Vinden slår kraftig imot oss i rulletrappene opp fra tunellen. 

Der Christianias Spigerverk og andre store fabrikker en gang lå er det nå kontorbygg, direktorater, undervisningslokaler, forlag- og kulturinstitusjoner, kafeer og butikker. Akerselva renner gjennom området på vei mot Sagene, Grünerløkka og Vaterland, før den ender opp i fjorden.

Særlig iøynefallende og sentralt plassert i området er en tohodet, sammenvevd trekonstruksjon av et høyhus – det ene høyere enn det andre. Utenpå er det balkonger, festet asymmetrisk. 

Bygget gir assosiasjoner til pepperkakehus og «riktige leker». Så er det også et høyhus, som både arkitekter og utviklere har lekt seg eller eksperimentert med. De ville lage et høyhus for framtiden, der både bokvalitet og klima står høysetet.

Vi har kommet til Vertikal, som er et kombinasjonsbygg med kontorer nederst og leiligheter øverst. På bakkeplan er det restaurant og kantine. En mann i dress, solbriller og glattkjemmet hår kommer hastende mot oss. Ja, han jobber i Vertikal, ja, han trives i Vertikal, men han er på vei til et møte, så han har ikke tid til en prat.

På restauranten i første er det ingen gjester, men klokken er to på ettermiddagen og etter arbeidstid bruker det å fylles opp, ifølge Nora Berg Tveter, som har tilbrakt mange timer med å observere livet i og rundt bygget. Hun har også snakket med flere av beboerne og de som jobber på kontorene i bygget i forbindelse med sin masteroppgave om nettopp Vertikal.

Vertikal stod ferdig i 2023 og da flyttet de første inn. Det er til sammen 40 leiligheter i bygget. Disse er plassert fra 8. til 18. etasje. Under er det kontorer. 

Var ute etter noe spesielt 

Det er mest par som bor i bygget – noen unge, men de fleste godt voksne. Barnefamilier er det, ifølge Tveter, få av. Mange av beboerne har flyttet fra enebolig for få mindre å styre med og for å bo sentralt.

– Et fellestrekk for beboerne er at de var ute etter et sted som er litt spesielt, og at de er over gjennomsnittet opptatt av arkitektur, design, urbanitet og gode løsninger. Og så er de litt fremoverlente og nysgjerrige, forteller Tveter. 

Arkitektenes og byggherrenes ambisjoner om miljøinnovasjon oppleves også som attraktivt av beboerne.

– I Vertikal eksperimenteres det med naturlig ventilasjon, der vifter og sjakter erstattes av lufteluker og sensorer. I tillegg har bygget andre miljøgrep, som varmepumper og solceller, for å redusere høyhusets klimaavtrykk, forteller Tveter.

Hun påpeker samtidig at dette ikke er miljøvern for folk flest, men for dem som har råd til å bo et sånt sted. 

At Vertikal ble kåret til Norges nest styggeste nybygg av Arkitekturopprøret i 2023 har ikke affisert dem som bor der, snarere tvert imot. I et intervju med podkasten Bak fasaden. Folk, steder og arkitektur fleiper styreleder og beboer Kristin Hetle med at det hadde vært bedre å bli kåret til Norges styggeste, for: «Hva skal man bruke tittelen nest styggest til?» humrer hun. 

Selv synes Hetle leiligheten med betong, skråvegger og god høyde under taket gir en god romfølelse og også virker større enn den egentlig er. At det var en del tekniske og bygningsmessige ting som ikke fungerte optimalt da de flyttet inn var negativt, men styrket til gjengjeld samholdet blant beboerne. 

– At beboerne flyttet inn samtidig og måtte gjøre felles front i enkeltsaker mot en felles «fiende» gjorde at de ble godt kjent med hverandre, sier Tveter.

Hun forteller at det meste av begynnervansker nå er ryddet opp i. 

– Beboerne jeg har møtt trives og er stolte av å bo i et så spesielt bygg – et bygg ingen kan stille seg likegyldig til, sier hun.

Barcode skulle gjøre Oslo til metropol

Neste og siste stopp med T-banen på høyhusreisen vår er Sentralbanestasjonen. Stort mer sentralt og urbant får du det ikke i hovedstaden. 

Her har høyhusene reist seg i rekordfart de siste ti årene og skapt et urbant inntrykk. Etter noens mening er endelig Oslo en storby med internasjonalt preg. Andre synes at rekken av høyblokker har blitt som en mur mot fjorden og Oslos kvaliteter som fjordby.

Rundt Barcode myldrer det av folk: Tilreisende, fastboende, folk som arbeider i strøket og andre som er på vei til eller fra Munchmuseet, Deichmann, eller en kafe, restaurant eller frisør i nærheten. 

En mann leter etter flasker, mens andre tar selfier på brua mellom Oslo sentralbanestasjon og Barcode. Noen henter barn i barnehagen som ligger på bakkenivå i en av blokkene med høye gjerder rundt. Litt goldt på en vindfull dag. Det er langt fra Barcode til barnehager på grensen av Oslomarka i drabantbyene.

– Sjefsarkitekten bak Barcode syntes Oslo var for provinsielt og ville løfte hovedstaden til å bli en metropol på linje med andre storbyer, forteller professor Per Gunnar Røe.

Barcode betyr jo strekkode, og ideen var at høyhusene skulle gi det samme uttrykket: noen smale høyhus, noen brede med ulike høyder og i ulike farger og materialer, som del av en større byplan.

Har blitt et dyrt område

I utgangspunktet skulle ti prosent av leilighetene utgjøre rimelige utleieboliger, ifølge den såkalte Fjordbyplanen, som ble vedtatt i 2008. I stedet har det, ifølge Per Gunnar Røe, i overveiende grad utviklet seg til å bli et dyrt strøk, med boliger for folk med høy inntekt og der det er mye kortidsutleie. 

Kontorbyggene domineres av kunnskapsintensive bransjer og multinasjonale selskaper, samt restauranter og kafeer med relativt høy prisklasse. Vi befinner oss i Dronning Eufemias gate et par tverrgater bak sjøfronten, der boligprosjektet Vannkunsten ligger i første rekke. 

Vi stopper ved Mad-bygget, som er rundt 50 meter høyt, med en bredde på kun 7,8 meter og en lengde på 90 meter. Bygget rommer 76 leiligheter. Mad-bygget en del av Barcode og stod ferdig i 2013. De som bor oppover i etasjene vendt mot sjøen har sol hele dagen, og de høyest opp har sjøutsikt. Men på baksiden av bygget er det skygge og utsikt mot jernbanelinjene. 

Mange beboerne i Barcode jobber i nærheten, er opptatt av å bruke byen og bruker lite bil, ifølge Peder Blümlein og Nora Berg Tveter, som har studert to ulike bygg i rekka. Her bor det både unge og litt eldre, flere med barn.

– En mor jeg intervjuet forteller at hun lever et veldig lokalt liv, der alt er i gangavstand, både barnehage, treningssenter, Deichmann og badeplassen på Sørenga. Når hun i tillegg har butikker og kafeer rett rundt hjørnet, betyr det at hun sjelden drar andre steder, forteller Blümlein. 

Akkurat som hun vi snakket med på Ammerud, tenker vi. Men mens man på Ammerud kan gå rett ut på grønne plener, er Barcode mer som en stenørken å regne. Selv om det er plantet mange trær, må folk gå et stykke for å finne større grøntområder å boltre seg på. Blümlein minner imidlertid om at det ikke er langt til badeplasser og Middelalderparken.

– Mange beboere synes de får alt de ønsker seg, som å bo veldig urbant og samtidig i nærheten av rekreasjonsområder, sier han. 

Klassedelte enheter 

Ulikhet mellom beboerne i samme høyhus er noe som opptar høyhusforskerne, særlig i nye boligkomplekser som Barcode. De tar for seg såkalt horisontal og vertikal segregering:

Mellom de beboerne som bor flottest med mest plass og utsikt og de som bor lavest, trangest og bakerst. De som jobber i høyhusene, kan også ha svært ulik bakgrunn og inntekt.

– Vi vil se nærmere på hvor klassedelt det er i enkelte høyhus, og hva det gjør med fellesskapet eller mangelen på det, sier Peder Blümlein. 

Tveter har sett på den høyeste blokka i Barcode: B13 Tårn A, som er 20 etasjer høy. Sammen med nabobygget Tårn B rommer komplekset 157 leiligheter.

Flere av høyhusene har grønne takterrasser med hagepreg som var ment å samle beboere, men disse er lite i bruk. 

Takterrassene og takhagene presenteres ofte som en viktig sosial møteplass for beboerne i høyhus, men beboerne forteller at hagene brukes i svært varierende grad. 

– De forteller at det nesten aldri er noen der. Kanskje bare på nyttårsaften, sier Blümlein. 

Han og Tveter ønsker å forstå hvorfor det er slik. De tror det kan være mange svar: Kanskje brukes takhagene i liten grad fordi det rett og slett blåser for mye. Kanskje fordi folk som bor her ønsker å være mer inkognito. 

Kanskje fordi det er såpass mye gjennomtrekk at det ikke er lett å utvikle et felles miljø eller identitet. Eller kanskje fordi det er store sosiale forskjeller mellom beboere. Dette er noe av det høyhusforskerne skal prøve å finne noen svar på.

Det er ettermiddag, etter jobbtid og mange beveger seg mot fjorden og sjøkanten for rekreasjon og en pustepause mellom slagene. Høyhusforskerne trekkes mot T-banen, der de forsvinner hjem i hver sine retninger før de møtes til en ny arbeidsdag i morgen. Kartleggingen av høyhusenes betydning for hovedstaden før og nå har bare såvidt begynt.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  – Vi trenger bedre behandling mot betennelse i tannimplantat

• 

  Føler du at klimaengasjement ikke nytter? En historie fra 1700-tallet kan gi håp

• 

  Er elgens gevir lite? Ja, mener forsker, men svaret er ikke opplagt.

• 

  Slik vil forskaren hindre at arabisk musikk forsvinn

• 

  Klimafiksing i polområdene kan være skadelig, advarer eksperter

• 

  Lisa (15) har vokst opp i Norge, men sliter likevel med språket

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER