Da konservator Chiara Palandri så boka første gang, skjønte
hun at dette var noe helt spesielt.
Boka har vært i privat eie på Hagenes gård i Bergen fram til nå.
Historien som har vandret ned gjennom generasjonene, er at boka kommer fra et
kloster på Vestlandet.
Tidligere i år leverte familien inn boka til Nasjonalbiblioteket.
Alle gamle manuskripter og bøker som kommer inn dit,
får en grundig undersøkelse.
– Vi gjør en tilstandsvurdering. Vi ser om det er skade
eller mugg og hvor stabilt manuskriptet er, forteller Arthur Tennøe. Han er
leder på seksjon for Visuelle medier og konservering i Nasjonalbiblioteket.
Den lille boka var slitt og forkommen. Men Palandri forsto
raskt at boka var unik.
– Jeg hadde aldri sett en slik innbinding før, sier hun til forskning.no.
Boka blir oppbevart i høy luftfuktighet i magasinet. Men konservator Chiara Palandri tok den forsiktig fram da forskning.no var på besøk.(Foto: Nina Kristiansen)
1200-tallet eller eldre
Boka er stiv og i dårlig stand, så den må håndteres veldig
forsiktig. Bare konservatorer får røre ved den.
Boka med religiøse sanger, nå kjent som Hagenes-manuskriptet, er fra 1200-tallet.
– Det er et foreløpig anslag. Den kan være enda
eldre, sier Palandri.
Rundt 1200 var kristendommen godt etablert i Norge.
– Det er et levende kristenliv. Det finnes sognekirker,
katedraler i de store byene og klostre. De er tett knyttet opp mot lærde og
religiøse nettverk i andre europeiske land, forteller Åslaug Ommundsen. Hun er professor i middelalderlatin ved Universitetet i
Bergen.
Det meste forsvant
Dokumenter og bøker fra middelalderen er sjeldne.
Fra 1537 ble Norge protestantisk. Da ble de gamle, håndskrevne katolske
bøkene utdaterte og uinteressante.
Etter hvert kom trykte bøker. Gamle pergamenter ble brukt til å binde inn de nye papirbøkene.
Så går tiden. Tekster fra middelalderen fikk ny verdi. Men gjennom dansketiden ble gamle bøker og manuskripter sendt ut av landet. Det var
kongen som skulle ha de viktige fortidsminnene.
Annonse
– En stor del av de norske skriftene fra middelalderen befinner seg i København og Vatikanet. Vi arbeider nå med å gjøre dette mer tilgjengelig for publikum og forskere i Norge, sier Arthur Tennøe ved Nasjonalbiblioteket.(Foto: Nina Kristiansen)
Bok i bruk
– Veldig mye av vår eldste kulturarv er ikke bevart,
sier Tennøe.
Derfor er den lille boka som nå har kommet til
Nasjonalbiblioteket, desto mer verdifull.
– Vi har så få skrifter fra denne perioden og må basere
forskningen vår på fragmenter av manuskripter. Da vi hørte at det var kommet inn flere håndskrevne blad, til og med i en bevart innbinding, var det ikke til å tro. Dette vil øke kunnskapsgrunnlaget
vårt veldig, sier Ommundsen.
Hun synes det er spesielt bra at det ser ut til å være en
bruksbok.
– Boksamlerne i tidlig moderne tid var gjerne opptatt av praktbøkene,
med gull og flotte illustrasjoner eller spesielle tekster. Denne boka framstår som så ekte. Dette er
noe en prest eller kantor hadde med seg for å bruke i kirken, sier Ommundsen.
– En slik enkel bruksbok som dette ville ikke nødvendigvis bli plukket opp av en samler. Derfor finnes det ikke mange av dem fra denne tiden, heller ikke i resten av Europa.
Teksten er skrevet på dyrehud. Det var vanlig å lage pergamentene av kalv.
Innbindingen av selskinn er derimot helt uvanlig.
Konservator Palandri kontaktet sitt nettverk av kollegaer i
andre land. Hun fikk napp hos en fransk forsker med doktorgrad på innbindinger,
blant annet av selskinn.
– Hun sa at boka vår ikke
lignet på de hun har studert, men at den peker mot nordisk produksjon – kanskje
til og med norsk, sier Palandri.
Annonse
Konservator Chiara Palandri skjønte raskt at den lille boka er helt unik.(Foto: Nina Kristiansen)
Norsk latin
En forsker ved Nasjonalbiblioteket, Espen Due-Karlsen, så
nærmere på teksten i boka. Den er skrevet på latin, men den veldig rustikke utformingen
av skriften gjør det svært sannsynlig at boka er skrevet i Norge.
Ommundsen har fått tilsendt bilder av Hagenes-manuskriptet. Skriften tyder på at boka skulle brukes.
– Det er en erfaren skriver som har et lokalt preg. Han skriver ikke
for å lage et statussymbol, men fordi noen har bruk for disse sangene, sier
Ommundsen.
Åslaug Ommundsen ved Universitetet i Bergen tok i sin tid doktorgrad på håndskrifter med sekvenser. Det fantes tusenvis av messebøker, som forsvant.(Foto: UiB)
På fagspråket kalles sangene i boka for sekvenser, skrevet
for å hylle en helgen eller markere en kirkedag.
De ble sunget i kirken av en kantor – forsanger – eller
presten før evangelielesningen under messen.
– Sekvensene, ofte kalt festhymner, ble bare
sunget på festdager, men dem var det til gjengjeld mange av.
Ommundsen ser at boka blant annet har en sang til Maria og en for allehelgensdag.
Bare to andre som er like gamle
Det finnes bare to andre norske bøker som er like
gamle.
Den ene er Kvikne-psalteret fra første halvdel av
1200-tallet. Den har fortsatt sin originale innbinding. Salmeboka i permer av
tre står utstilt på Nasjonalbiblioteket.
Den andre er Gammelnorsk homiliebok i København. Den mangler original innbinding.
Annonse
– På selskinn-boka er alle elementene originale. Den gjør
den til den andre boka fra middelalderen som er bevart i sin helhet, sier
Palandri.
Hvor svømte selen og beitet kalven?
Boka har åtte sider i dag. Men det var opprinnelig flere.
Bokryggen er tykkere enn innholdet skulle tilsi. Palandri har dessuten funnet hull og rester av pergament og søm, som tyder på at flere
sider har forsvunnet.
Hun har tatt prøver av sidene og omslaget, som er sendt til
såkalt proteinanalyse.
Det kan bekrefte at omslaget er laget av selskinn og at pergamentet er laget av kalv. Neste steg er DNA-analyse.
– Med DNA kan vi finne ut hvor gamle materialene er, hvilken
art sel som er brukt i omslaget og hvor dyret som ble pergament, levde, sier
Palandri.
Noen seler svømmer langt, andre holder seg i ett område. Om
bokomslaget stammer fra en spesiell selart, og det viser seg at kalven vokste opp
i Norge, blir det helt sikkert.
Den 800 år gamle boka har omslag av selskinn. At pelsen sitter på, er spesielt uvanlig. Nå er mye av den tørket inn, men kan fortsatt ses. – Hvis du rører ved håret nå, kan det falle av, sier Chiara Palandri. Boka var sikret med en flapp og tråd som ble bundet rundt.(Foto: Nina Kristiansen)
Skal lage en kopi
Boka ble holdt sammen av et bånd. Nå er det bare rester igjen.
– Vi var ikke så opptatt av båndet i første runde, men nå antar vi at det kan være reinsdyrskinn. Vi vil gjøre nye analyser for å kunne bekrefte det, sier Palandri.
– Hvis også alle delene av boka ble laget samtidig, kommer alt på plass. Da kan vi si uten forbehold at boka er norsk.
I november arrangerer Nasjonalbiblioteket et stort seminar. Dit
kommer internasjonale eksperter på manuskripter fra middelalderen.
Annonse
Seminaret skal handle om boka i selskinn. Dagen etter skal
deltakerne lage en replika av boka.
– Først og fremst blir det morsomt. Men gjennom å lage en
kopi forstår vi mer av hvordan den ble satt sammen i sin tid, sier Palandri.
Det er også skrevet inn musikknotasjon som forteller hvordan sangene skal synges. – Denne type notasjon, kalt neumer, er hjelpemidler for å huske melodien. De måtte kunne den fra før for å kunne synge den, sier Åslaug Ommundsen.(Foto: Nasjonalbiblioteket)
Insektene får bli
Det var stort sett munker som kunne skrive i middelalderen.
Teksten er helt jevn og vakkert utført. I kanten på hver side er det små
prikker.
– De ble brukt til å lage linjer.
Teksten er skrevet med sort og rødt blekk og med røde
og blågrønne forbokstaver.
Blekket vil ikke hjelpe dem å lokalisere boka til Norge. De
samme fargene ble brukt overalt i middelalderen.
Palandri fant også noe uventet da hun studerte boka i
mikroskopet.
– Jeg så to små insekter.
De får bli.
– De er jo døde og vil foreløpig ikke bli fjernet, sier Palandri.
Balanse mellom beskyttelse og bruk
For Nasjonalbiblioteket er det å ta vare på gamle skrifter
en balansegang.
– Vi skal beskytte de gamle bøkene og skriftene mot
ødeleggelse, men samtidig er jo materialet der for at det skal kunne brukes,
sier Tennøe.
En spesialist på fotografering av gamle bøker har tatt
bilder i høy svært høy oppløsning. Slik kan forskere studere teksten og boka
uten å berøre den.
– Digitalisering avlaster jo. Nå må man ikke fysisk bla i
materialet for å studere det, sier Tennøe.
Konservatorene derimot vil fortsette å lære av det 800 år
gamle objektet.
– Vi tar fram boka veldig sjelden, og vi prøver å
redusere håndteringen av den så mye som mulig, sier Palandri.
