Gunnar Kristiansen jobber som prest i Mindekirken i Minneapolis, Minnesota. 

Bodøværingen jobber i en av to norske kirker som fortsatt holder gudstjenester på norsk. Den andre er i Chicago.

Mindekirken har to gudstjenester på søndagene. En av dem er på norsk. 

– Vi vil at alle skal skjønne alt, sier Kristiansen.

Derfor er salmer, liturgi og preken oversatt til engelsk.

– Hvis ikke tror jeg at bare fem av de 60 som er til stede, ville forstått hva jeg sa.

Det har ikke alltid vært slik. 

Fra tvungen statskirke til fritt valg

Et stort antall nordmenn innvandret til Midtvesten i USA fra midten av 1800-tallet.

Det første de gjorde på sitt nye hjemsted, var å finne seg en norsk kirke. Om den ikke fantes, bygde de en.

De kom fra et land med statskirke. Der måtte alle være medlem.

I sitt nye land kunne innvandrerne velge selv.

– I USA var stat og kirke skilt. All religiøs praksis var frivillig. Til gjengjeld måtte de troende betale alt selv, sier L. DeAne Lagerquist, professor emerita ved St.Olaf College i Minnesota.

De fleste nordmennene fortsatte som før. I Midtvesten kalte de seg lutheranere, for å markere at de var kristne på samme måte som statskirken hjemme.

Flere kirker enn i Norge

De bygde kirker i rasende fart.

Mellom 1825 og 1910 startet norske innvandrere 6.500 lutherske menigheter i USA. I 1910 var det 2.190 norske kirker der. Det er mange flere enn det var i Norge på samme tid, ifølge Kari Guttormsen Hempel ved Universitetet i Stavanger.

Innvandring kan bli en religiøs opplevelse, mener Lagerquist.

– Du er revet bort fra hjemstedet ditt. Så hvordan håndterer du det? Innvandring gjør ofte folk mer religiøse. De må gi livet sitt mening. De må bygge nye institusjoner, sier hun.

De norsk-amerikanske kirkene ble annerledes enn i gamlelandet. Særlig på landsbygda der norske innvandrere bodde tett sammen, og det ellers var langt til folk.

– I byene møtte de folk fra mange land og steder. Men i Midtvesten fantes det mange små bygder med norske navn og norsk innvandrerbefolkning, sier Lagerquist.

Spiste, feiret og ba

Kirken ble det viktigste samlingspunktet.

– De hadde ikke noe annet. Kirken ble stedet der de knyttet seg til Norge. De lagde norsk mat, fortalte norske vitser, feiret store dager og holdt gudstjeneste, forteller Lagerquist.

Slik var det ikke i Norge.

– Der dro folk til kirken på søndager. Så dro de hjem. Kirken sto tom resten av uken, sier Lagerquist.

I USA var kirken stedet der nordmenn møttes og holdt kulturen og språket sitt i live.

– De holdt gudstjenestene på norsk, fordi de mente det var språket som nådde inn i hjertene deres, sier Lagerqvist.

Slo seg sammen og splittet opp

Dette endret seg etter hvert som engelsk overtok i familiene. Barna til den første generasjonen innvandrere var ikke så opptatt av norsk.

– Den tredje generasjonen brydde seg enda mindre. Det førte til mye diskusjon i kirkene om hvor tett lutheranismen var knyttet til språket, sier Lagerquist.

De var også uenige om andre ting, i teologien og i samfunnet.

Menigheter slo seg sammen og splittet opp. I 1917 ble Den norsk-lutherske kirken i Amerika dannet. De valgte å ikke slå seg sammen med danske og svenske lutheranere. 

Men ikke alle norske innvandrere regnet seg som trosfeller av den norske statskirken.

Ikke så nøye på det

Haugianere i Norge kjente på manglende trosfrihet. De kritiserte prestene for å være mest opptatt av sin egen makt og fortjeneste. Og de mente kirken gjorde folk passive og fremmedgjorte.

Haugianerne som utvandret til USA, tok med seg troen på at vanlige folk også kunne forkynne. De dannet sine egne kirkesamfunn.

– Det var spenninger mellom de ulike religiøse gruppene. Men de eksisterte side om side, sier historiker Terje Mikael Hasle Joranger. Han er fag- og forskningsdirektør ved Utvandrermuseet på Hamar.

På landsbygda i Minnesota, Wisconsin, Iowa, Nord- og Sør-Dakota var de ikke så nøye på det.

– De var bare glade for at det kom noen som kunne døpe ungene deres og gifte folk, sier Lagerquist.

Men det var flere enn tradisjonelle lutheranere og haugianere.

Ble mormonere

Den aller første gruppen med utvandrere på skipet Restauration i 1825 reiste for å få både trosfrihet og økonomiske muligheter. Lederen Lars Geilane var kveker. I USA fant han trosfeller og nettverk.

I Fox River i Wisconsin, den første norske bosettingen i Midtvesten, møtte norske innvandrere på andre trosretninger.

– Det var et mangfold av religiøse grupper. De norske traff baptister, metodister og mormonere, sier Joranger.

Den norske bygda lå ikke langt fra mormonenes hovedkvarter i Midtvesten.

– De fikk kontakt, og mange konverterte. Gudmund Haugås var en av dem som ble mormoner, og han steg i gradene til biskop, sier Joranger.

Innvandrere fra mange land og trosretninger ble naboer. De hjalp hverandre, jobbet for og handlet med hverandre.

Men de giftet seg ikke med hverandre. 

Giftet seg med hverandre

– I starten giftet norske innvandrere seg med hverandre eller med nye nordmenn som kom rett fra båten, sier Lagerquist.

Religion var et viktig skille i det norsk-amerikanske samfunnet. 

– I andre og tredje generasjon kunne de norske gifte seg med dansker og svensker. Etter hvert også andre protestantiske nordeuropeere. Men det var et veldig sterkt skille mellom protestanter og katolikker, sier Jorander. 

Folk fra samme bygd i Norge innvandret sammen og bosatte seg på samme sted. Så kom det flere fra samme bygd, såkalt kjedemigrasjon.

Dette ble brutt opp etter hvert. Folk møttes på tvers av etniske grupper.

– Skoler og universiteter ble steder hvor norske unge lutheranere møtte likesinnede fra andre land. De fortsatte å gifte seg innenfor sin religiøse gruppering, sier Lagerquist.

Sosial redningsplanke

Norske sjøfolk i New York fikk sin egen kirke i 1878. 

Sjømannskirken var mer enn en kirke. Den var et viktig samlingssted for norske innvandrere i New York. Her kunne de treffe andre norske og snakke sin egen norske dialekt.

Kirken ble ofte redningen i trange tider når arbeidsledige sjøfolk manglet mat og et sted å sove. 

I New York lå et slumområde der nordmenn i nød bodde i slitne skur. Sjømannskirkens folk tro til med suppekjøkken, sengeplasser og småjobber, ifølge boken Ørkenen Sur av  Thor Gotaas og Roger Kvarsvik.

Det er fortsatt sjømannskirke i New York, men nå ligger den på Manhattan.

Den gamle kirken i Brooklyn ble fabrikk for askebegre. Så sto den tom. 

I dag bruker kunstneren Chico MacMurtrie bygningen som atelier og galleri. Han kaller det The Robotic Church - robotkirken. 

Da han overtok for 25 år siden var nabolaget Red Hook svært tøft. 

– Da jeg tok over stedet, var det en total katastrofe. 30 ungdommer  hadde slått seg ned her. Så jeg rev ut alt og begynte å bygge verkstedet mitt, sier MacMurtrie. 

Fortsatt kommer nordmenn og norskamerikanere på besøk for å se stedet der så mange fikk mat, samvær og hjelp. 

Gud på morsmålet

Arbeidet med å bygge Mindekirken i Minneapolis ble startet av unge, norske innvandrere som ønsket sin egen kirke. Den stod ferdig i 1930-årene.

– De møtte en del motstand fra autoritetene, sier prest Gunnar Kristiansen.

Tiden var preget av en nasjonalistisk bølge i USA. Alle skulle være amerikanere, og det var ikke lenger greit at gudstjenester ble holdt på fremmede språk, forteller han.

– Men de unge sa at de kunne snakke engelsk på jobb, skole og til og med hjemme, men når vi snakker med Gud, må vi bruke hjertespråket vårt, forteller Kristiansen. 

Etter andre verdenskrig mistet de fleste menighetene sitt etniske opphav.

I dag betyr det å være lutheraner ulike ting, avhengig av hvor i USA du befinner deg.

– I California skiller du deg fra evangeliske kristne ved å si at du er lutheraner. Da betyr det at du ikke fundamentalist. Men i Minnesota er alle fortsatt lutheraner, da betyr det at du ikke tilhører en annen religion, sier Lagerquist.

Går nedover

De siste 30-40 årene har Den evangelisk-lutherske kirke i Amerika mistet både medlemmer og menigheter.

– Det skyldes delvis sekularisering. Selv om det går saktere i USA enn i Norge, viser spørreundersøkelser at 30 prosent ikke har noen religiøs tilknytning, sier Lagerquist.

Den andre årsaken til nedgangen er valgene kirken har tatt.

– I 2009 godkjente kirken likekjønnet ekteskap. Da falt de mer konservative ut.

I Mindekirken fortsetter de med norsk hver søndag. 

– De norske gudstjenestene her er nesten blitt en kuriositet nå. Men mange kommer på grunn av dem. De vil høre norske salmer og musikk. Det blir en måte for dem å knytte seg til den norske kulturarven, sier Kristiansen. 

LES OGSÅ

Norsk misjonsskole var med på kulturelt folkemord

Her var den norske slummen i New York

Ledige stillinger:

• 

  President

  Deadline: 16.11.2025

• 

  Rektor: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

  Søknadsfrist: 17.11.2025

• 

  Tre nye medlemmer og et lekmedlem

  Søknadsfrist: 03.11.2025

• 

  Forskingsleiar ved Kreftgenomikk

  Søknadsfrist: 03.11.2025

• 

  Stillingsannonse hos forskning.no

  Ta kontakt med Kristin Jobraaten, tlf: 918 06 038 eller kristin.j@forskning.no

Vis alle ledige stillinger

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev