Peri-implantitt er en betennelse rundt et tannimplantat. Den kan føre til at benet brytes ned, og at implantatet løsner.
I sin doktorgrad har Badra Hussain undersøkt hvorfor dagens behandlinger ikke fungerer godt nok, og testet nye materialer og metoder.
Hva utløser sykdommen, og hvordan kan vi behandle den mer effektivt? Kan metoder utviklet for implantater også brukes på vanlige tenner?
Mengden plakk har stor betydning
I den første studien analyserte hun pasientdata fra Universitetet i Oslo helt tilbake til 2009. Forskerne hun jobbet med så på overflaten til implantatet, bentap, mengden plakk og plassering i munnen.
– Vi sammenlignet to ulike typer overflater, men fant ingen forskjell. Det som hadde betydning, var mengden plakk og hvor i munnen implantatet var plassert, sier hun.
Studien viste at faktorer knyttet til pasienten selv hadde større betydning enn selve overflaten til implantatet. For eksempel munnhelse og vaner rundt tannpuss.
Badra Hussain sammen med sine veildere, Caspar Wohlfahrt og Håvard Jostein Haugen.(Foto: Marie Lindeman Johansen)
Hva gjør tannleger i praksis?
Neste steg var å undersøke hvordan
sykdommen behandles i klinikken. Forskerne lagde et spørreskjema der spesialister ble spurt om hvilke metoder de bruker for å rense
implantater, både mekanisk og kjemisk, og
hva som avgjør metodevalget.
– Vi brukte mye tid på å utforme
spørsmålene, slik at vi kunne forstå hva som faktisk skjer ute i klinikken,
sier Hussain.
Svarene viste stor variasjon. Mange
tannleger var misfornøyde med dagens metoder og ønsket seg behandlinger som er
mer effektive, skånsomme og forutsigbare. Flere var bekymret for at mekanisk
rensing kan skade implantatet og gjøre det vanskeligere for ben og vev å gro.
– Det var stor usikkerhet. Mange ønsket
seg bedre kjemiske alternativer, men hadde liten tillit til det som finnes i
dag, sier hun.
Kan en ny gel gjøre jobben?
Etter å ha kartlagt spesialistenes erfaringer, gikk forskerne tilbake til laboratoriet. De testet kjemiske midler
som kunne fjerne bakteriebelegg, også kalt biofilm, fra implantater, uten å skade vevet rundt.
Et av de mest lovende stoffene var en gel
basert på poloksamer og hydrogenperoksid. Poloksamer er syntetiske stoffer som
kan danne små kuler, miceller, som fanger fett, proteiner og bakterier.
Hydrogenperoksid er et antiseptisk middel som dreper bakterier.
– Det dannes en slags såpeaktig struktur
som både løser opp og fjerner organisk materiale, samtidig som den virker
antibakterielt, forklarer Hussain.
Gelen ble testet både på biofilm og på det tynne laget av spyttproteiner som dannes på tenner og implantater etter pussing, kalt pellikelen.
Annonse
Resultatene
viste at gelen gjorde overflaten mer tiltrekkende for
kroppens egne celler, og mindre for bakterier. Dette kan gjøre det lettere for
benvev å feste seg etter behandling.
Hva skjer når gelen brukes på
mennesker?
Før slike produkter kan brukes på pasienter, må fagfolk vite hvordan de påvirker levende vev. I den fjerde studien
testet forskerne gelen på celler som bygger opp benvev, og fant
ingen tegn til celledød eller skade.
Deretter ble gelen testet på friske
frivillige mellom 18 og 65 år. Den ble påført tannkjøttet rundt fem tenner i to
minutter, og deretter skylt bort. Deltakerne ble fulgt opp umiddelbart og etter
to dager.
– Vi så ingen bivirkninger på de gruppene
vi testet på, sier Hussain.
Resultatene gir et viktig grunnlag for
videre studier som skal undersøke hvor effektivt middelet er i behandling.
Kan metoder for implantater brukes på
tenner?
I den siste studien snudde forskerne
perspektivet. I stedet for å teste tannmetoder på implantater, undersøkte de om
metoder utviklet for peri-implantitt også kan brukes ved periodontitt, som er
en betennelse rundt vanlige tenner.
De brukte en roterende børste,
laget for rengjøring av implantater, på tenner med periodontitt. Børsten
beveger seg frem og tilbake i små, raske bevegelser, og drives av et roterende
vinkelstykke.
– Vi gjorde en klinisk studie med
pasienter i Oslo og Istanbul, og fant at flere i testgruppen fikk redusert
lommedybde under kirurgigrensen, sier Hussain.
Lommedybde er hvor dypt tannkjøttet er
rundt en tann eller et implantat. Økt dybde kan være et tegn på sykdom. Når
dybden reduseres, kan man ofte unngå kirurgi.
– Dette viser at metoder utviklet for
peri-implantitt også kan ha verdi i behandling av andre sykdommer, sier
Hussain.
Annonse
Et fagfelt i utvikling
Hovedbudskapet i doktorgraden er tydelig:
Vi trenger nytenkning og nye metoder, fordi dagens behandlinger ikke fungerer
godt nok.
– Peri-implantitt er ikke det samme som
periodontitt, selv om de ligner. Vi må utvikle metoder som er spesielt rettet
mot implantater, sier Hussain.
Hun understreker også viktigheten av
forebygging.
– Sykdommen utvikler seg ofte uten
symptomer, og raskere enn periodontitt. Derfor må vi følge opp pasienter nøye –
særlig de med risikofaktorer som røyking, dårlig munnhygiene eller sykdommer
som diabetes.
Veien videre: Færre dyreforsøk
Et av de mest spennende perspektivene i
forskningen handler om utvikling av avanserte laboratoriemodeller. Målet er å
simulere hvordan bakterier, celler og væske samhandler på implantat uten å bruke forsøksdyr.
– Hvis vi klarer å utvikle modeller som er
gode nok, kan vi teste både effekt og sikkerhet på en måte som er etisk og
kostnadseffektiv.
– Det handler ikke bare om dyrevelferd,
men også om å få mer presise data og raskere utvikling av behandlinger, sier Hussain.
