Annonse
Slik ble det slutt på kroningen av norske konger
Kong Haakon den 7. var den siste norske kongen som ble kronet – og han ble også salvet med en spesiell blanding som ble smurt på huden.
Publisert
Den første norske kongen som ble kronet, var Magnus Erlingsson. Formålet var å gi ham selv og kirken mer makt.
På 1100-tallet hadde det vært kamp om tronen. Etterkommerne etter Sigurd Jorsalfar sloss med hverandre.
Magnus var en av dem, men hadde et problem. Han var sønn av en datter av Jorsalfar, og døtre hadde ikke arverett til tronen.
Erling Skakke, faren til Magnus, allierte seg med de stadige mektigere biskopene i landet, ifølge sagaen om Magnus.
Fra valgt på tinget til kronet av kirken
Magnus var ikke blitt valgt til konge på tinget, som var skikken i Norge.
Erling lovte biskopene økt makt og mer inntekter mot at Magnus fikk deres støtte og ble salvet og kronet til konge i kirken.
Det ville gi den unge kongen legitimitet.
Og slik kom den første norske kroningen i stand.
I 1163 i Bergen ble Magnus kronet av en erkebiskop, fem biskoper og en hel mengde prester, som det står i sagaen. En utsending fra paven var også til stede.
Magnus Erlingsson tapte likevel kampen om tronen. Han ble beseiret av birkebeinerne og Sverre Sigurdsson, som tvang biskopene til å krone ham til konge.
Dermed fikk Norge en kirkelig kroningstradisjon.
Tilbake til kongevalg på tinget, men også kroning
Da Norge fikk sin første grunnlov på Eidsvoll i 1814, bestemte de seg for å fortsette med kroning. I paragraf 10 sto det at kongen krones og salves i Trondhjems Domkirke. Samtidig valgte de en konge - den danske prinsen Christian Frederik.
Han rakk ikke noen kroning, for etter bare et halvt år måtte Norge gå i union med Sverige. Og Stortinget måtte velge den svenske kongen til norsk monark.
Norge hadde fem svenske konger i unionstiden. Karl den 2. besøkte aldri Norge og ble heller ikke kronet her.
Etterfølgeren, Karl den 3. Johan, ble kronet i Nidarosdomen i 1818. Sønnen Oscar den 1. droppet kroningen da biskopen i Nidaros ikke ville krone kona hans, dronning Josefine, fordi hun var katolikk.
Annonse
Sønnene deres, først kong Karl 4. og så Oscar 2., ble derimot kronet i Nidarosdomen i tråd med den norske grunnloven.
Holder det med ed?
I 1905 ble unionen med Sverige oppløst. Stortinget valgte igjen en dansk prins til konge.
Kong Haakon den 7. avla ed i Stortinget 27. november 1905 og ble Norges konge.
Ifølge Grunnloven skulle han også krones og salves i Nidarosdomen.
Nå var det gått 91 år siden det var bestemt. I Danmark hadde de sluttet med kroninger for lengst.
Da startet debatten om det virkelig var nødvendig å krone en konge som var valgt av folket og hadde gitt sin ed til dem.
Middelaldersk seremoni
Er det «noen som helst fornuftig grunn for stat, kommune og private til å kaste bort mangfoldige tusen kroner på denne middelalderske seremoni?» spurte en sosialdemokrat i avisa Nordlys i 1905. Og mente at kroningen og salvingen var et kirkelig godkjenningsstempel på en ordning innført av det verdslige samfunnet.
Saken kom opp i Stortinget. Arbeiderpartiet støttet ikke kroningen både av prinsipp og av hensyn til budsjettet, men tapte. Bevilgningen til kroningen ble vedtatt med 66 mot 47 stemmer, ifølge Tim Greves biografi om Haakon 7.
Kongen ble kronet og salvet 22. juni 1906.
Annonse
Oppskrift fra Gud
Salvingen stammer fra Midtøsten og er beskrevet i Bibelen. Der gir selveste Gud oppskriften: en blanding av sevje, krydder, sukker og olje. Ved påsmøring blir folk og gjenstander hellige, velsignet eller klare for religiøst arbeid.
I Nidarosdomen smurte biskopen salven på kong Haakons panne og håndledd. Kongen fikk så krone, rikseple og septer, mens biskopen velsignet ham og sa at Gud hadde satt ham til konge over Norge.
Også dronning Maud ble salvet og fikk kronen satt på hodet.
Kroningen ble en suksess for det nye kongeparet. Mediedekningen var enorm, og folket møtte opp for å hylle og hilse i alle byer og steder på reisen til og fra Trondheim.
Slutt på kroning
To år etterpå, i 1908, kom debatten opp igjen. Igjen ville Arbeiderpartiet og republikanere ha slutt på kroning.
Tidligere på året hadde den nye svenske kongen Gustav V erklært at han ikke skulle krones, ifølge VG. Kroning var overflødig og ikke lenger i overenstemmelse med tidsånden, sa han. Dessuten kostet det for mye.
Det var de samme argumentene som gikk igjen i den norske debatten. I tillegg mente flere at kirken og Gud ikke skulle ha noe å gjøre med valget av konge.
Forslag om å stryke paragraf 10 i grunnloven ble lagt fram i Stortinget.
«Det må ansees mer overensstemmende med en moderne oppfatning av kongedømmet og forholdene i vårt land at enhver pompøs kroningshøytidelighet blir sløyfet», het det i innstillingen til vedtak, ifølge Kongsberg Blad i 1908.
Stortinget endret Grunnloven og avskaffet kroning. Bare to representanter stemte mot.
Annonse
Ny runde med kroning?
Da Haakon den 7. døde i 1957 og Olav den 5. ble konge, var derfor ikke kroning lovpålagt.
Noen mente likevel den nye kongen kunne velge selv. Ordføreren i Trondheim og biskopen i Nidaros sto klare og var positive til kroning, ifølge VG i 1957. Justisdepartementet uttalte til VG at kroning ikke var i strid med loven.
I noen høstmåneder gikk debatten mellom de som mente det var opp til kongen og de som mente at kroning var avskaffet for godt.
Til slutt kom meldingen om at Olav ikke ønsket kroning.
Liten eller stor signing?
Men Olav ville ha et kirkelig ritual. En signing i Nidarosdomen med håndpåleggelse på kne foran alteret.
Kirken og bispemøtet hadde allerede jobbet fram et slikt ritual, men nå startet debatten om hvor tradisjonell, pompøs eller enkel denne signingen skulle være.
Republikanere og regjeringen fra Arbeiderpartiet ville unngå at signingen ble for lik kroning. De ville ha en mindre, lokal seremoni, med få, offisielle representanter. Kong Olav og kirken ønsket tradisjonelle rammer i en stor, nasjonal seremoni.
Kongen vant fram. Han fikk ikke krone og septer som sin far. Han var ikke kledd i kappe og ble ikke salvet. Men Nidarosdomen var full av offisielle gjester. Det var stor høytidelighet og prakt. Olav den 5. knelte foran to biskoper og ble velsignet i kirken.
Triumf for kongen
Mest lest
Ikke alle var fornøyd med Olavs signing.
«Signingen fikk et pompøst preg av kroning» og var ikke i samsvar med norsk lynne og nordmenns ønsker, skrev Dagbladet. «Den sterke stilling vårt kongehus har, skyldes ikke minst at forholdet mellom kongen og folket har vært enkelt og verdig, uten de oppstyltede former vi kjenner fra andre land», skrev Arbeiderbladet.
Annonse
Men monarkiet og kirken triumferte, skrev Tore Rem i sin biografi om kong Olav 5.
Seremonien ble overført direkte på radio til det norske folket. På signingsreisen ble den nye kongen møtt av like mange og like entusiastiske folk langs ruten som ved hans fars kroningsreise. Mediedekningen var enda større og like begeistret som i 1906.
Ny konge, små endringer
Da kong Olav døde i 1991 og kong Harald V overtok, avla han ed i Stortinget, som sin far og farfar. Men hva med signingen?
Det kom noen få endringer, ifølge Per Egil Hegges biografi om kong Harald V.
Kong Harald selv ønsket samme seremoni som for sin far. Men nå var det også en dronning som skulle få sin plass i ritualet.
Kirken kom fram til at den nye kongen skulle knele og velsignes først, med dronningen stående bak. Deretter knelte Sonja og ble velsignet av biskopen.
Kongekronene ble også plassert nærmere kongeparet enn ved Olavs signing, da de ble plassert et stykke unna signingen. For Harald og Sonja ble egne søyler hugget og satt ved alteret, der kronene ble plassert.
Ikke lenger kirkens overhode
I 1991 hadde vi en statskirke, og kong Harald var dens overhode.
Fra 2012 er statskirken opphørt. Kongen har ikke lenger noen formell rolle i Den norske kirken, selv om han ifølge Grunnloven skal bekjenne seg til evangelisk-luthersk religion.
Kong Haakon den 8. har nå avlagt eden på Stortinget. Om og hvordan han skal signes i kirken, gjenstår å se.
LES OGSÅ
Opptatt av arkeologi og historie?
Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.
