– Idretten blir ofte sett på som en måte å inkludere unge sosialt på. Våre funn viser imidlertid at den heller speiler hvordan livet deres allerede er.

Det sier forsker Marlene Persson ved Velferdforskningsinstituttet NOVA på OsloMet.

– De som føler seg trygge, og allerede er en del av et sosialt fellesskap, deltar oftere i idrett. De som derimot har ulike utfordringer i hverdagen, er gjerne de som ikke blir med.

I en ny studie har Persson og kollega Ingunn Eriksen brukt data fra undersøkelsen Ungdom i endring. De har kommet fram til tre hovedmønstre for hvordan ungdom forholder seg til idrett:

• Ikke-deltakere: Ungdom som ikke har deltatt i idrett i løpet av ungdomstida.
• Sluttere: Ungdom som har sluttet med idrett i løpet av ungdomstiden.
• Deltakere: Ungdom som deltar jevnlig i organisert idrett gjennom ungdomsårene.

Manglende tilbud og andre prioriteringer

Blant ungdom som ikke deltok i idrett, fant forskerne at de med majoritetsbakgrunn ofte hadde utfordringer på flere områder – enten hjemme, på skolen eller med helsen. 

Dette gjorde det vanskelig for dem å engasjere seg i idrett. For mange fremstod det rett og slett ikke som et alternativ å delta.

– For noen ungdommer er ikke idrettsdeltakelse et valg. Ikke fordi de ikke ønsker det, men fordi livssituasjonen deres gjør det utfordrende å passe inn i de eksisterende tilbudene, forklarer Persson.

Ungdom med minoritetsbakgrunn derimot var ofte godt integrert i andre sosiale arenaer. Likevel opplevde mange at tradisjonelle idretter som håndball, fotball og ski ikke appellerte til dem.

– Mens majoritetsungdom utenfor idretten ofte strever med skole, familie eller helse, ser vi at minoritetsungdom som ikke deltar, trives godt med familie, venner og skole. Det de savner, er et idrettstilbud som bedre samsvarer med deres interesser.

Idrett som et bilde av livssituasjon

Ungdom som enten hadde sluttet med idrett eller fortsatt deltok, følte seg stort sett trygge og inkluderte i samfunnet. 

For dem var idretten bare en naturlig del av et sosialt og aktivt liv. Den var ikke noe som avgjorde om de følte tilhørighet eller ikke.

– Våre funn tyder på at i Norge, hvor organisert idrett har en sterk kulturell posisjon, er det ikke selve idretten som skaper sosial inkludering. Snarere speiler den hvor godt ungdom allerede føler seg inkludert i samfunnet, sier Persson.

Så hvorfor mener mange at idretten er inkluderende?

Mange undersøkelser viser til flere positive resultater for unge knyttet til det å delta i organisert idrett. 

Et eksempel er Ungdata-undersøkelsen. Den viser blant annet at de som deltar, har bedre livstilfredshet og høyere selvtillit. De bruker dessuten mindre rusmidler og opplever mindre mobbing enn de som ikke deltar.

Dette blir ofte brukt av myndigheter og idrettsorganisasjoner som et argument for at idrett kan bidra til å nå sosialpolitiske mål. Særlig de målene som handler om å hindre at unge faller utenfor sosiale fellesskap. Se for eksempel regjeringens idrettsstrategi: Sterkere tilbake – En mer inkluderende idrett (regjeringen.no).

– Funnene våre betyr selvfølgelig ikke at idrett ikke tilfører noe positivt til mange unges hverdag, sier Persson. 

– Men i stedet for å tro at slike spørreundersøkelser viser hvordan idrett påvirker ungdom, må vi heller se dem som et bilde på hvem som faktisk driver med idrett.

Ungdom i endring er en type undersøkelse der forskerne har fulgt de samme ungdommene fra de var 13 til 19 år. De har gått mer i dybden og også sett på bakenforliggende årsaker til at de unge velger å delta eller ikke delta i idrett. Dermed tegner det seg et litt annet bilde.

Følger for fremtidig politikk og praksis

Studien gir nyttig innsikt i hvordan ungdoms deltakelse i idrett henger sammen med deres sosiale liv og hverdag. 

Persson mener dette bør få følger for framtidig politikk og praksis både fra myndighetene og idretten.

– For det første må man erkjenne at slik idretten er organisert i dag, er den dårlig tilpasset de mest sårbare ungdommene. Den er lite egnet til å fremme sosial inkludering, sier hun.

For disse ungdommene er det viktigere med andre tilbud. Det kan være fritidsklubber med trygge voksne eller lett tilgjengelige helsetjenester på skolen.

For det andre: Hvis man vil inkludere nye grupper, kan ikke idretten bare tilby mer av det samme.

En av deltakerne i studien fortalte for eksempel at det var mange fotballklubber og -baner i nærområdet hans. Men det han og vennene ønsket seg, var et basketballtilbud. Det manglet helt.

– Hvilke aktiviteter som finnes, avgjør hvem som deltar. Derfor må det skapes nye tilbud for å nå flere. Problemet er at idrettsdemokratiet og kommunene har lettest for å prioritere de største idrettene. Det gjør det vanskeligere å satse på nye aktiviteter, sier Persson.

Referanse:

Marlene Folkestad Persson og Ingunn Marie Eriksen: Sports participation as a reflection of social inclusion in youth: a holistic exploration of sport within young people’s lives (tandfonline.com). Sport, Education and Society, 2025. Doi.org/10.1080/13573322.2025.2451354

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra OsloMet:

• 

  Slik kan vi få flere leieboliger

• 

  Forsker: Det er mye mer kriminalitet i Norge enn det offentlig statistikk viser

• 

  Er Trump som en romersk keiser?

• 

  Trumps toll: – Mange i Norge har tapt millioner

• 

  Russegutter som drikker mye, bruker oftere kokain

• 

  Minoritetsungdoms kamp for kjærligheten: – Du må prøve å finne ut om denne jenta og forelskelsen er verdt kampen

Les flere saker laget av OsloMet

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER