Klokken nærmer seg halv åtte en grå februarkveld i nordhavnen i Malmö. En hvit langtransport med slovenske skilter ruller av ferjen fra Travemünde i Tyskland. En tolltjenestemann vinker inn føreren til rutinesjekk.

Den 46 år gamle mannen sier at lasten består av metall som skal til Göteborg, men virker nervøs. Tolleren tilkaller en narkotikahund. Etter å ha sniffet rundt en stund, markerer hunden under lastebilen. Der er det 339 vakuumpakninger med narkotika: 351 kilo amfetamin, ni kilo heroin og tre kilo kokain.

– Vi er selvfølgelig veldig glade for å ha gjort et så stort beslag. Samtidig er det skremmende å se i hvor stor skala den organiserte kriminaliteten opererer, sier Erika Karlsson, pressekontakt i Tullverket.

Gateverdien anslås samlet til litt over 80 millioner svenske kroner. Beslaget er 50 prosent større enn Sveriges tidligere amfetaminrekord.

Samtidig når utskrivningen av sentralstimulerende midler mot ADHD nye høyder – også i Norge, ifølge Apotekforeningen. 

Hvordan havnet vi her?

Amfetamin lages i laboratorier

Amfetamin er et sentralstimulerende middel, slik som kokain. Men til forskjell fra kokain, som utvinnes fra kokabuskens blader, lages amfetamin kjemisk i laboratorier. Rusen varer også lenger, vanligvis flere timer, mens en kokainrus går over på en halvtimes tid.

Amfetamin er stort i kriminell narkotikahandel. Men det har også blitt testet på en rekke diagnoser det siste århundret.

I boka On speed: the many lives of amphetamine (2008) forteller den amerikansk-australske medisin­historikeren Nicolas Rasmussen om et stoff på jakt etter en sykdom å kurere. 

Medisin mot astma 

Den rumenske kjemikeren Lazăr Edeleanu var den første som lagde amfetamin. Det skjedde i 1887 i et laboratorium på Berlins universitet. Han kalte molekylet fenylisopropylamin. Men han mistet raskt interessen til fordel for andre kjemiske interesser. Det skulle gå over førti år før forskere forsto hvordan stoffet påvirker mennesker.

I et lite laboratorium i utkanten av Los Angeles i USA var den unge kjemikeren Gordon Alles på jakt etter et nytt legemiddel mot astma. Nylig hadde et ekstrakt fra kinesiske medisinske planter – efedrin – blitt populært mot pustevansker ved astma, forkjølelse og allergi. Gordon Alles håpet på en lignende effekt av et stoff han nylig hadde fremstilt. Ingenting tyder på at han visste at det var samme substans som Lazăr Edeleanu allerede hadde oppdaget og som senere skulle bli kjent som amfetamin.

Den 3. juni 1929 ba Alles en venn om å gi ham en sprøyte med 50 milligram av stoffet. Etter sju minutter merket han at nesen føltes tørr og ikke lenger tett. Samtidig steg blodtrykket hans. Ti minutter senere opplevde han at hjertet raste – men også «en følelse av velvære». Han ble pratsom og oppfattet seg selv som uvanlig morsom under en middag samme kveld. Hans siste notat fra forsøket er: «Ganske søvnløs natt. Det var som om tankene hoppet fra ett tema til det neste.»

Et par dager senere ga han stoffet i tablettform til en kvinne med astmaanfall. Effekten var svak. Ved et senere anfall fikk hun større dose. Da steg pulsen nesten til det dobbelte, og blodtrykket ble 50 prosent høyere enn normalt. Det ble litt lettere for henne å puste, men hun ble svimmel og kastet opp. Flere nye forsøk bekreftet at amfetamin i tablettform ikke hjalp særlig mot astma.

Sendte amfetamin til leger og ba dem teste det

Så hva kunne tablettene brukes til? Alles startet et samarbeid med legemiddelfirmaet Smith, Kline & French (SKF), som nylig hadde lansert en inhalator med en flyktig form for amfetamin. Produktet het Benzedrine og ble solgt reseptfritt mot tett nese.

Sammen med firmaets forskere prøvde Alles å finne et marked for tablettene. De la vekt på at amfetamin gjør mye av det samme med kroppen som adrenalin. Adrenalin er et stresshormon som forbereder mennesker og dyr på kamp eller flukt ved å påvirke blant annet blodsirkulasjon, pust, de ikke-viljestyrte musklene og hjernen. Burde ikke noen av disse effektene kunne brukes i et legemiddel?

Firmaets forskere satset bredt. I 1936 begynte de å sende gratis amfetamintabletter til leger rundt om i USA med en oppfordring om å si ifra hvis tablettene ga interessante effekter. Dette var før det fantes myndigheter som godkjente nye medisiner. Legene ga amfetamin til pasienter med alt fra betennelse i tykktarmen til multippel sklerose, uten å se imponerende effekter.

Amfetamin ved ADHD 

Et unntak var psykiateren Charles Bradley, som ga amfetamin til 30 «bråkete» barn på et psykiatrisk sykehus i delstaten Rhode Island. En uke senere skrev han at mange ble bedre til å utføre skoleoppgaver og mer tilbakeholdne i sine følelsesmessige reaksjoner. «Klinisk sett var det i samtlige tilfeller en forbedring sett fra et sosialt perspektiv.»

Hans observasjoner ble langt senere grunnlaget for behandling av ADHD med amfetamin og lignende stoffer. Medisin­historikere har spurt seg hvorfor det tok over et kvart århundre før denne typen behandling ble tatt i bruk. En teori er at det skyldtes frykt for dårlig omtale.

Noen studenter som hadde vært forsøkspersoner i psykologiske tester med amfetamin, oppdaget at de kunne bruke stoffet til å holde seg våkne i flere døgn under innspurten til en eksamen. Fenomenet spredte seg. Artikler i vitenskapelige tidsskrifter og populærpressen begynte allerede i 1937 å advare mot mental doping blant studenter. I mai skrev Time Magazine om et «kraftig, men giftig stoff som stimulerer hjernen».

Kritikken kan ha skremt Smith, Kline & French fra flere forsøk på å medisinere barn med lærevansker. Å forbedre skoleprestasjoner med medisin var blitt kontroversielt.

Firmaet rettet seg i stedet mot et mindre kontroversielt tema: menstruasjonssmerter. I en studie fikk 186 fabrikkarbeidere som var plaget av smerter, tabletter med ti milligram amfetamin i et halvt år. Et klart flertall sa at behandlingen virket. De sa også at jobben føltes lettere og at tablettene gjorde dem fulle av energi. Likevel ble forsøkene stoppet. Kanskje fordi andre studier ga motstridende resultater. Det er også mulig at forskerne konkluderte med at deltakernes positive innstilling heller skyldtes at stoffet bedret humøret enn at det påvirket årsaken til smerten. Uansett ga de opp ideen om å bruke amfetamin mot menstruasjonssmerter.

Amfetamin mot depresjon 

Det kommersielle gjennombruddet ble i stedet mot mild depresjon. Siden en energisk følelse av selvtillit dukket opp som bivirkning i alle forsøkene på å kurere ulike plager med amfetamin, ble dette rett og slett definert som stoffets effekt.

En annonse i tidsskriftet New England Journal of Medicine fra 1940 forklarer at en pasient med mild depresjon blant annet opplever svakhet og utmattelse og lider av apati, motløshet og uberettiget pessimisme. Hvem har ikke kjent på den følelsen? Annonsen foreslo behandling med benzedrinsulfat – amfetamin i saltform. Det ble en stor suksess. Salget skjøt i været.

Under andre verdenskrig publiserte også Smith, Kline & French annonser rettet mot militære leger i medisinske tidsskrifter. Budskapet var at benzedrinsulfat kunne «redde livet til menn i strid ved å opprettholde mental skarphet og motvirke symptomer på trøtthet».

Narkotika til soldater i krig 

Det tyske militæret ga allerede i starten av krigen soldatene sine metamfetamin. Det er en nær kjemisk slektning av amfetamin som er mer fettløselig og antas å ha større risiko for avhengighet. I løpet av noen måneder under blitzkrieg sommeren 1940 fikk soldatene i seg hele 35 millioner tabletter. Deretter sank forbruket raskt, først og fremst på grunn av frykt for misbruk og fordi Luftforsvarets studier tydet på at stoffet kunne få piloter til å overvurdere evnene sine og gjøre feil.

Omtrent samtidig som tyskerne reduserte bruken av sentralstimulerende midler, økte bruken blant britiske soldater. Det gjaldt særlig piloter som skulle beskytte amerikanske skip mot tyske ubåter etter at USA gikk inn i krigen mot slutten av 1941. Under flyvninger på opptil 36 timer tok de amfetamin for å holde seg våkne. Også amerikanske soldater økte kampviljen med amfetamin under andre verdenskrig, og i enda større grad under Vietnamkrigen.

Amfetamin som slankemiddel

Etter andre verdenskrig ble blikket mot en annen effekt av amfetamin: redusert appetitt. Legemiddelfirmaet Smith, Kline & French spredde annonser om at overvekt forkorter livet og at amfetamin var en effektiv behandling. Økende salg førte til at flere firmaer ville tjene penger. Et av dem tilbød ekstra sunne amfetamintabletter beriket med elleve mineraler og åtte vitaminer.

Samtidig økte misbruket, og mange injiserte stoffet. På 1950-tallet førte misbruket til en bølge av falske resepter, apotektyverier, smugling og illegal produksjon i Sverige. 

Gjennom hele sin historie har amfetamin fristet til misbruk. Mange kjente personer har blitt dratt inn i det. Allerede før andre verdenskrig var den reseptfrie amfetamin-inhalatoren populær blant jazzmusikere. De ødela inhalatoren og tygde på papirstrimler dynket i store doser amfetamin. Den amerikanske saksofonisten Charlie Parker inntok store mengder inhalatorpapir sammen med trompetist Dizzy Gillespie og andre jazzikoner da de utviklet bebop.

En annen storbruker var forfatteren Jack Kerouac. Høy på amfetamin skal han ha ført en stor papirrull gjennom skrivemaskinens valser og skrevet en roman i en 36 meter lang, tettskrevet spalte på under tre uker. Resultatet ble klassikeren On the road fra 1957.

Idrettsfolk brukte amfetamin som doping

Blant idrettsutøvere ble amfetamin et populært dopingmiddel for økt utholdenhet. Allerede på slutten av 1800-tallet brukte konkurransesyklister kokain, stryknin og mange andre stoffer. Da amfetamin kom på markedet, ble det et nytt stoff i rekken. En flittig bruker var italieneren Fausto Coppi. I årene etter andre verdenskrig dominerte han sykkelsporten, med fem seire i Giro d’Italia og to i Tour de France. Han skjulte ikke sin amfetaminbruk. I et intervju sa han at han tok stoffet når det trengtes – og la til at det nesten alltid trengtes.

Stemningen endret seg da stadig flere syklister kollapset under konkurranser. Under Tour de France i 1967 falt den amfetamin-dopede briten Tom Simpson av sykkelen i en bratt stigning. Han fikk hjelp til å reise seg, men etter en halv kilometer falt han igjen – denne gangen med skum i munnen og hjertestans. Dødsfallet førte til at Frankrike senere samme år forbød doping i idrett.

Kampanjer mot narkotika 

Slike historier spredte et skremmende bilde av amfetamin. I USA startet en kampanje mot stoffet, kjent som speed. En av aktivistene var musikeren Frank Zappa, som sendte dette budskapet via rockeradiostasjoner: «Dette er Frank Zappa fra Mothers of Invention. Hei, vil du dø? Begynn i dag! Ta litt speed. Hjernen din, hjertet ditt, nyrene dine råtner innen fem år.»

Mange andre land skjerpet reglene. Selv om dette ikke stoppet misbruket, var det slutten på amfetaminens storhetstid som legitim medisin mot overvekt, depresjon og andre diagnoser – med et par unntak. Som den sjeldne sykdommen narkolepsi, som blant annet gir ufrivillige søvnanfall. 

Amfetamin til barn med ADHD 

I dag går mesteparten av all amfetamin og lignende legemidler i helsetjenesten til personer med ADHD. Det kan virke paradoksalt at sentralstimulerende medisiner hjelper folk til å bli roligere og mindre hyperaktive.

– Den nøyaktige virkningsmekanismen er ikke kjent, sier Lotta Borg Skoglund, overlege og forsker i psykiatri ved Uppsala universitet i Sverige.

Men hun forklarer at medisinene øker utskillelsen og hindrer gjenopptaket av dopamin og noradrenalin – signalstoffer som er viktige for oppmerksomhet, motivasjon og selvregulering. 

Hos folk med ADHD styrker dette evnen til å bremse impulser. Det gjør det lettere å holde fokus.

I USA startet medisinsk behandling så smått på 1950-tallet for det som senere ble kalt ADHD. I 1961 lanserte det sveitsiske legemiddelfirmaet Ciba det amfetaminlignende stoffet metylfenidat under navnet Ritalin, for å «normalisere» bråkete barn. Til tross for motstand fra leger ble det en kommersiell suksess.

I dag brukes både metylfenidat, deksamfetamin og lisdeksamfetamin ved ADHD.

Antallet barn med ADHD-diagnose har økt i flere land de siste årene. Det er mange mulige årsaker. Kunnskapen om ADHD har økt, og stigmaet har blitt mindre. I psykiatrien har det blitt vanligere å stille flere diagnoser på samme person, og dermed øker det totale antallet diagnoser. Og på skolen blir det vanskelig for elever med personlighetstrekk på grensen til ADHD når gruppearbeid og selvstyrt læring blir viktigere. Å få ekstra støtte krever ofte en diagnose.

– Når én enkelt diagnose øker så mye som ADHD har gjort de siste årene, er det viktig å prøve å forstå hva som ligger bak. Og det gjelder å orke å være nyansert, sier Lotta Borg Skoglund.

Viktig med utredning og riktig dose legemidler 

Hun ser en risiko for at mangelfulle utredninger gir folk en ADHD-diagnose når problemet egentlig er noe annet, for eksempel bipolar lidelse, problemer hjemme eller hormonelle endringer i overgangsalderen. På den andre siden mener hun at mange burde hatt bedre tilgang til utredning og behandling av ADHD, spesielt blant eldre og personer som har to eller flere diagnoser.

Forskning viser at folk med ADHD har mindre risiko for å havne i ulike typer misbruk hvis de får behandling med sentralstimulerende legemidler. Blant dem som likevel blir avhengige av amfetamin eller metamfetamin, er risikoen for å dø lavere når de får sentralstimulerende medisiner mot ADHD. Forklaringen ser ut til å være at medisinen i riktig dose demper en tendens til impulsivitet. Det kan gjøre det lettere å si nei til rusmidler.

Misbrukere kan ta doser opptil hundre ganger større enn det legene skriver ut. Og mens den lovlige omsetningen av sentralstimulerende stoffer – med eller uten resept – har svingt kraftig gjennom tidene, er den illegale handelen stabil. Det kommer fram i en rapport fra EUs narkotikamyndighet, Euda. Myndigheten anslår at europeere årlig får i seg omtrent 90 tonn ulovlig fremstilt amfetamin og metamfetamin.

LES OGSÅ

Narkosens historie: – Jeg ble forbløffet over alle de livsfarlige eksperimentene med pasientens helse som innsats

Hvorfor prøver noen cannabis – mens andre lar være?

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev