– Både da Benjamin Hermansen ble drept i 2001 og etter 22. juli 2011 sa vi at dette aldri måtte skje igjen. Men så skjer det likevel.
Det sier Alida Skiple, forsker ved instituttet NOVA på OsloMet.
Siden den gang har det vært flere lignende hendelser i Norge.
Én av dem skjedde sommeren 2025, da Tamima Nibras Juhar ble drept på nattevakt på Kampen i Oslo.
– Det som kjennetegner gjerningspersonene bak de hendelsene vi har hatt de siste årene, er at de er eller har vært unge gutter som strever med å finne sin plass i samfunnet. De har også vært i kontakt med en eller flere velferdstjenester, sier Skiple.
Hun mener at den norske strategien for forebygging av ekstremisme har flere svakheter.
I et vitenskapelig bokkapittel peker hun på det hun kaller fire blindsoner.
Forsker er ikke imponert over den norske strategien
Etterpå har den blitt revidert to ganger. Strategien har hele tiden vært å bygge på eksisterende organisasjoner i kommunene.
De viktigste aktørene har vært politiet, de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS-ene) og skolene.
I tillegg har andre kommunale velferdstjenester blitt styrket gjennom en egen tilskuddsordning for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, etablert i 2015.
Ifølge Skiple er det flere gode sider ved forebyggingsarbeidet i Norge: Det er bred politisk enighet om at ekstremisme må forebygges.
De fleste er enige om at tiltakene overfor enkeltindivider bør være minst mulig inngripende.
Men hun er likevel ikke imponert.
Forsker Alida Skiple håper den nye strategien mot voldelig ekstremisme og terror vil styrke kommunenes velferdstjenester.(Foto: Sonja Balci)
Naiv tro på gode intensjoner
– Det finnes en naiv tro på at alle forebyggende tiltak med gode intensjoner, er gode. Dermed videreføres de, også når forskning og evaluering peker på tiltakenes begrensninger, sier hun.
Skiple mener at denne utredningen viser flere utfordringer med dagens ordninger, men at stortingsmeldingen svikter i å følge opp.
Problemene hun mener har preget det norske forebyggingsarbeidet lenge, er altså fortsatt til stede.
Fire blindsoner i forebyggingen
Ifølge Skiple har norsk ekstremismeforebygging kjørt seg inn i fire lite konstruktive spor:
Samarbeidsblindsonen: Stortingsmeldingen behandler samarbeidsutfordringene mellom hjelpetjenester hovedsakelig som et problem som gjelder informasjonsdeling. Ifølge Skiple handler det også om å finne ut hvem som kan tilby den best egnede hjelpen.
Tidlig forebygging: Tilskuddsordningen fra 2015 fører til at kommunene bruker mye tid på søknadsskriving. Tiltak prioriteres ut fra lokale vurderinger, noe som ifølge Skiple kan være fornuftig. Risikoen er at man får forbigående prosjekter med midlertidige ansatte i tilfeller der barn trenger stabile voksne.
Utdanningsblindsonen: Skolene sies å ha en sentral rolle, men får ikke midler til flere ansatte per barn. I stedet satses det på demokratiopplæring i skolen. Men denne treffer ikke nødvendigvis dem som allerede har falt utenfor.
Kunnskapsparadokset: Det etterlyses og produseres stadig mer kunnskap, uten at de som jobber i førstelinjen får tid til å bruke den. «Alle» i kommunale helsetjenester, Nav, skoler og andre tjenester forventes å ha kunnskap om forebygging av ekstremisme. Ingen tiltak foreslås for at de skal få mer tid til å oppdatere seg.
Skiple trekker fram drapet på Tamima Nibras Juhar som et eksempel på samarbeidsblindsonen:
Her hadde både drapsmannens fosterforeldre og den kommunale veilederen delt bekymringer med barnevern og politi. Likevel fikk han ikke tilstrekkelig hjelp sommeren da drapet skjedde.
– Hvem har ansvar for oppfølging av unge i utsatte livssituasjoner i sommerferien? Dette er et problem vi som forsker på dette, ser igjen og igjen. Her handler det ikke bare om informasjonsdeling, men om ressurser til å opprettholde stabile relasjoner, sier forskeren.
Forebygging må ikke være en oppgave for ildsjeler
Ifølge Alida Skiple er det på tide å tenke nytt om forebygging av ekstremisme i Norge.
Hun mener at en generell styrking av kommunale velferdstjenester, inkludert skolene, ville være mer effektivt enn at ansatte skal bruke tid på satsinger og gjentagende søknadsskriving.
Annonse
– I dag ser vi at mye tidlig forebygging blir en oppgave for ildsjeler, der skillet mellom jobb og privatliv fort viskes ut. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men også ildsjeler kan bli utbrent – det har vi sett i forskningen vår. Og da er risikoen at unge og utsatte mennesker står igjen alene, sier hun.
Mens den norske strategien legger opp til at kommunene selv vet best hvordan de bør organisere seg, spør myndighetene sjelden kommunene hvordan de jobber, hva som funket og hva som ikke funket, påpeker hun.
Her har det imidlertid vært noen lyspunkt nylig: Ekstremismekommisjonen gjorde noe av dette. Nå har det nye ekstremismesenteret i Kristiansand tatt over oppgaven.
– Spørsmålet er hvilken styrking det vil føre til og om de finner noen grep som fungerer. Vi vet for eksempel at enkelte kommuner har egne radikaliseringskontakter i barnevernet, basert på hvem som har tatt etterutdanning. Jeg synes dette høres ut som en fornuftig løsning, istedenfor å forvente at «alle» skal ha denne kunnskapen, sier Alida Skiple.
Kilde
Alida Skiple: Velferdstjenestenes forebyggende rolle – blindsoner i ekstremismefeltet? I: Anders Ravik Jupskås (redaktør). Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli: Meninger, mennesker, mobilisering og motstand. Scandinavian University Press (SCUP), 2026. Doi.org/10.18261/9788294167333-26-14
