Nå kan du undersøke nordiske middelalder-skatter selv
Brev og bøker fra middelalderen blir tilgjengelige for alle på nytt nordisk nettsted.
Avtale om bytte av eiendommer. For å være sikre på at avtalen var gyldig, ble den delt på midten, midt i et ord. Så kunne de to delene settes sammen igjen om noen betvilte avtalen.(Foto: Anders Moen Kaste / forskning.no)
Også på slutten av 1600-tallet var mange interessert i middelalderen.
Samlere og historikere dro rundt for å finne gamle brev og dokumenter som fantes rundt om i Norge, på Island og i Danmark.
En av historikerne var Árni Magnússon. Han samlet inn bøker, brev og dokumenter fra særlig bispesetene i Norge. Men han tok også med biter og lapper han fant på gårder og loft.
– Magnússons samling fra middelalderen ble en av de største i de tre landene, forteller Jo Rune Ugulen Kristiansen.
Han er førstearkivar ved Nasjonalarkivet.
Norge og Island var under Danmark. Derfor havnet dokumentene i København, på universitetet der eller hos kongen.
I 1814 skiltes Norge fra Danmark. Da ble det bestemt at en del arkiver skulle tilbake til Norge.
Et kupp i Bayern
– Norske myndigheter trengte dem til administrasjon av landet. Men materialet fra middelalderen var også viktig for å belyse Norges historie og identitet som selvstendig nasjon i første halvdel av 1800-tallet, sier Kristiansen.
Rundt 1820 gjorde professor Gregers Fougner Lundh et kupp. Han var en av dem som brant for norsk språk, historie og «alt dét som betinger vor Nationalitet.»
Lundh fant ut at noen arkiver fra middelalderen befant seg i Bayern, i dagens Tyskland.
Det var arkivene etter Christian 2., konge av Danmark, Norge og Sverige, og biskop Olav Engelbrektsson.
Lundh klarte å få til en avtale med myndighetene i Bayern om at arkivene skulle utleveres til Norge. Her skulle de fordeles videre til Sverige og Danmark.
– Når disse arkivene kom til Norge, skulle de få noe å forhandle med for å få norsk materiale tilbake fra Danmark, forteller Kristiansen.
Men det tok tid.
Jo Rune Ugulen Kristiansen har funnet fram brev fra middelalderen.(Foto: Anders Moen Kaste / forskning.no)
Danskene mente middelaldermaterialet var felleseie, mens Island viste til islandske sagaforfattere og historie. Tiårene gikk.
Annonse
Diskusjonen om tilbakeføring skapte høy temperatur. I 1961 demonstrerte danske studenter mot at de islandske skriftene skulle ut av landet. Men sendingene hadde startet.
I 1971 kom den største overleveringen. Et dansk skip med utenriksministeren om bord og tre bøker ankom Reykjavik. Havnen var full av folk. De tok imot Kongeboken fra 1270 og to bind av Flatøyboka fra cirka 1390 med sagaer om norske konger.
En side fra Flatøyboka, som har 225 pergamentsider og mange illustrasjoner. Den inneholder blant annet sagaene om Olav den Hellige og Harald Hardråde.(Foto: Jón Þórðarson og Magnús Þórhallsson / public domain)
1.160 dokumenter kom, 900 ble
Den største sendingen til Norge kom i 1937. Da fikk vi tilbake 1.160 dokumenter fra Árni Magnússons samling ved Københavns Universitet.
– Det var i hovedsak brev, men også tre jordebøker.
Det er registre over eiendommene til bispesetene, blant annet fra Bergen og Trondheim.
– Rundt 900 brev er fortsatt i København. Det beste ville vært å få også dem hit, men den diskusjonen tar vi ikke nå, sier Jo Rune Ugulen Kristiansen.
Mer enn halvparten av den danske samlingen består av originaler og avskrifter fra Norge, Færøyene, Shetland og Orknøyene, ifølge Københavns universitet.
Samlingene blir samlet
Nå skal den oppsplittede nordiske samlingen forenes.
Den 14. november åpner Diplomatarium Arnamagnæanum, et nettsted der alle dokumentene fra denne samlingen er publisert og kan søkes på. Slik blir de tilgjengelige for alle.
– Nå samles Árni Magnússons arkiv igjen. Digitalt denne gangen, med nye bilder av dokumentene, sier Kristiansen.
Annonse
Det vil nok fortsatt være forskere som har behov for å studere de fysiske dokumentene.
– Men for dem som kun jobber med innholdet i brevene, holder det med fotografier, sier Kristiansen.
Nasjonalarkivar Inga Bolstad og Jo Rune Ugulen Kristiansen foran noen av middelalderbrevene i Nasjonalarkivet.(Foto: Anders Moen Kaste / forskning.no)
24. august 1310 befinner Torgeir Petersson seg i Stavanger. Han er slett ikke frisk, så han skriver testamente.
Der hilser han alle og forteller at han er syk i kroppen, men frisk på sinnet. Så fordeler han penger og eiendommer.
– Torgeir tilhørte samfunnets elite, så han ga penger til byggearbeider og vedlikehold av syv forskjellige kirker. Han ga også en sum til frigjøringen av Jerusalem, som muslimene erobret i 1244, forteller Kristiansen.
Så velger Torgeir hvor han vil bli begravet. Han vil ligge på en prominent plass i domkirken i Stavanger.
Men Torgeir er ikke sikker på om sykdommen vil ta knekken på ham. Testamentet erklæres ugyldig om han overlever.
Torgeir Petersson ville gjøre opp for seg i tilfelle han døde. Han gir gaver til kirken, men også til faren, brødrene og to tanter. Testamentet er fra 1310. Alle norske dokumenter er tilgjengelige via Digitalarkivet.(Foto: Anders Moen Kaste / forskning.no)
Bytte av eiendommer i 1319
Det finnes også forfalskninger i Nasjonalarkivets samling av middelalderdokumenter.
– Vi har noen av dem. Det er ofte eiendomspapirer, gjerne laget av folk som forsøkte å lure til seg en eiendom, sier Kristiansen.
Så hvordan kunne de i middelalderen være sikre på om avtaler var ekte?
Annonse
– Noen ganger skrev de avtalen øverst og nederst på et pergament. Så skrev de et ord tvers over på midten. Pergamentet ble skåret i et slags mønster gjennom dette ordet, forteller Kristiansen.
Om de senere ville sjekke gyldigheten av avtalen, møttes de to partene og la pergamentet sammen igjen.
Avtalen av 1319 er mellom to kirkelige institusjoner i Stavanger som bytter eiendommer.
Ordet som er skrevet på tvers er «chirografus».
– Det er egentlig ikke så viktig hva som sto i det delte ordet. Jeg er usikker på om alle faktisk visste den egentlige betydningen av chirografus, sier Kristiansen.
– Det er gresk og betyr rett og slett håndskrevet.
I Norge har ansatte ved Nasjonalarkivet fotografert alle sine dokumenter. I København har det tatt lengre tid.
– Der har de vært uheldige med muggsopp, så de ble forsinket. Men sånn er det når man jobber med gammelt materiale, sier Kristiansen.
– Det er islendingene som har gjort mesteparten av jobben. De vil også drifte databasen og nettstedet, forteller Kristiansen.
Brevene er fra perioden rundt 1200 og fram til midten av 1500-tallet.
På nettsidene blir det både foto av brevene og sammendrag på moderne norsk, islandsk og dansk. Selve nettsidene blir tilgjengelige på norsk, islandsk, dansk og engelsk.
Brevene er merket med emneord, slik at man kan søke på temaer. Etter hvert skal også alle personer og stedsnavn i brevene bli merket.
Annonse
Selv er Kristiansen i gang med å kode alle dokumentene med geografi.
– Planen er at du skal kunne søke på stedsnavn. Det er et langt lerret å bleike, så det tar sin tid, sier Kristiansen.
