– Jeg tror dette betyr mye for mange av de eldre

Barn fra Tåsen barnehage har samlet seg utenfor seniorhuset i Pastor Fangens vei 22. Beboerne sitter tett samlet i sola, med solbriller, rullatorer og termoser.

Slike møter mellom generasjoner er nettopp det kommuner og utbyggere ønsker å få til når ulike grupper plasseres nær hverandre.

I en ny studie for Husbanken har forskere undersøkt 11 prosjekter i Norge, Danmark og Nederland.

Forskerne arbeider ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Felles for prosjektene er at ulike grupper, som eldre, studenter, barnefamilier og barn, er plassert nær hverandre for å legge til rette for sosial kontakt.

Noen av prosjektene er boliger der ulike grupper bor sammen.

Andre, som Tåsen, handler om å skape møteplasser mellom mennesker som oppholder seg tett på hverandre i hverdagen.

– Det som overrasket oss, var hvor godt samarbeidet har fungert uten at det ble satt i system fra start. Men det fungerer ikke av seg selv. Noen må ta ansvar for å holde kontakten i gang, sier Gro Sandkjær Hanssen.

Hun er forsker ved NIBR og prosjektleder for rapporten.

Barnehagebarn feirer 17. mai med de eldre

Pastor Fangens vei 22 ble renovert til seniorhus i 2016. Målet er å skape møteplasser mellom generasjoner.

Dette skjer blant annet gjennom samarbeid med nabobarnehagen og ved å leie ut enkelte leiligheter til studenter.

Tåsen barnehage er en såkalt livsgledebarnehage knyttet til stiftelsen Livsglede for Eldre. Barnehagen er med på å skape glade og meningsfulle dager for eldre i sitt nærmiljø.

– Jeg tror dette betyr mye for mange av de eldre. De får litt liv rundt seg, litt fart og spenning i hverdagen. For noen vekker det kanskje minner om egen barndom eller egne barnebarn, sier Ronny Fersnes, styrer ved Tåsen barnehage.

Samarbeidet startet i 2017, da seniorhuset tok kontakt med barnehagen. Siden da har barn og eldre møttes til Lucia-feiring, 17. mai og påske.

Det har også vært arrangert rullatorløp. Samarbeidet bygger på ansatte og kontaktpersoner som holder kontakten ved like.

– For oss handler det også om å bidra til noe positivt i nærmiljøet. Det er fint å vite at det vi gjør kan utgjøre en forskjell for andre, sier Fersnes.

Samme utfordring, ulike løsninger

I Treklang i Bærum er skole, barnehage og sykehjem samlet rundt det samme torget for å legge til rette for møter mellom generasjonene.

Planer om felles kjøkken og samlingsarealer ble likevel skrinlagt. De ulike etatene ble ikke ble enige om organiseringen.

– Utfordringen i Treklang var ikke arkitekturen. Hver virksomhet var vant til å tenke på sitt eget formål, og da ble det vanskelig å dele funksjoner, sier Hanssen.

Ved Bråta helse- og aktivitetssenter i Mjøndalen er det etablert et felles torg, kafé og aktivitetsområder som gjør at ulike grupper naturlig møtes. Kulturkvelder og konserter har gjort senteret til en møteplass i nærmiljøet.

Men også her har kontakten med nærmiljøet måttet vedlikeholdes over tid. Erfaringene fra Bråta peker i samme retning som på Tåsen og i Treklang: Nærhet skaper muligheter, men fellesskap krever oppfølging.

Noen må holde det i gang

Gode fellesarealer og sentral plassering gjorde det lettere å møtes i mange av prosjektene.

Likevel måtte noen ta ansvar for aktivitetene dersom møteplassene faktisk skulle bli brukt.

I Danmark og Nederland er dette ofte en egen stilling. Der ansettes det «nabolagsverter» og «community coach».

De har ansvar for å bygge fellesskap mellom beboerne. I Norge er rollen sjeldnere formalisert.

Pastor Fangens vei 22 er et unntak. Her har studentene som leier leilighet en betalt deltidsstilling som «god nabo», med ansvar for å bidra til aktivitet og kontakt mellom beboerne.

På Tåsen skjer generasjonsmøtene både gjennom samarbeidet med barnehagen og gjennom ordningen med studentene.

– Det viktigste er ikke hvordan det organiseres, men at noen faktisk har ansvar for å holde kontakten og aktivitetene i gang, sier Hanssen.

Hvorfor er dette vanskeligere i Norge?

Erfaringene fra Tåsen, Treklang og Bråta peker alle mot det samme spørsmålet: Hvem skal ha ansvaret for å bygge fellesskap?

Danmark har lengre erfaring med denne typen prosjekter. Der har boligstiftelser over tid bygget opp kompetanse på naboskapsarbeid og sosial koordinering.

I Danmark eier allmennboligstiftelser rundt 20 prosent av boligene, og de jobber aktivt med å styrke nabofellesskapene i boligprosjektene sine.

Allmennboligstiftelser  eller ideelle boligstiftelser er uavhengige, selveiende organisasjoner. De har som hovedformål å bygge, eie og leie ut boliger til en rimelig og kostnadsbasert pris.

De opererer uten kommersielt profittformål. Det betyr at alt økonomisk overskudd uavkortet går tilbake til vedlikehold, boligutvikling og tiltak for leietakerne

I Norge finnes få tilsvarende aktører. Samtidig prøver enkelte kommuner ut nye løsninger gjennom salg av kommunal eiendom med krav om en variert beboersammensetning.

– I Norge er boligbyggingen i langt større grad overlatt til private, uten de samme insentivene til å bygge opp kunnskap om naboskap over tid, sier Hanssen.

Forskerne peker også på spørsmål som fortsatt mangler et klart svar:

Hvem skal finansiere og ha ansvaret for den sosiale koordineringen? Skal beboerne organisere aktivitetene selv, eller bør kommuner, boligaktører eller andre ha et formelt ansvar?

Fellesskap må prioriteres

Tradisjoner som 17. mai og Lucia-feiring har bidratt til å holde kontakten levende mellom Tåsen barnehage og seniorhuset.

– Gjennom samarbeidet kan vi være med på å holde liv i tradisjoner som betyr mye for mange. Det gir en mulighet til å skape gode minner på tvers av generasjoner, sier Fersnes.

Samarbeidet går ikke av seg selv, men fordi noen har valgt å prioritere det, år etter år.

– Fellesskap må bygges! Det oppstår ikke alltid på egen hånd selv om folk bor tett på hverandre. Erfaringene fra Tåsen, Treklang og Bråta peker i samme retning. Å plassere mennesker nær hverandre kan legge grunnlaget for fellesskap, men det er ikke nok i seg selv, sier Hanssen.

Kilde

Gro Sandkjær Hanssen mfl.: Strategisk beboersammensetning. Forskningsrapport, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, 2026.

Hva er strategisk beboersammensetning?

Dette handler om at kommuner og andre aktører bevisst setter sammen eller plasserer ulike grupper sammen for å styrke sosial kontakt, fellesskap og livskvalitet.

I studien dreier det seg mest om å blande ulike aldersgrupper og livssituasjoner.

Noen eksempler kan være:

• Eldre og studenter som bor i samme boligprosjekt.

• Barnehage og seniorhus som ligger ved siden av hverandre og legger til rette for møter mellom generasjoner.

• Skole, barnehage og sykehjem som er samlokalisert.

Ifølge forskerne er fysisk nærhet og gode møteplasser nødvendige, men ikke nok. Noen må også organisere aktiviteter og bygge relasjoner mellom menneskene.

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra OsloMet:

• 

  Professor: – Dette er en av de største misforståelsene om angst

• 

  Hvordan går det med barneverns­barn når de skal ut i arbeidslivet?

• 

  Rømmegrøt, reinsdyrhjerte og raspeball: Hva kan tradisjonsrike retter lære oss?

• 

  I Oslo lever folk 6,7 år kortere på Sagene enn Vestre Aker

• 

  Hvordan tenker rektorer i vanskelige saker?

• 

  Eldre i arbeidslivet opplever at dei blir tekne for gitt. Forskar har råd til leiarane

Les flere saker laget av OsloMet

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER