Annonse
Narkohunder er lite treffsikre, viser internasjonale studier. Norsk politi har ikke oversikt
Narkotikahunder markerer feil og finner ikke narkotika, ifølge tall fra flere land. I Norge har vi ikke tallmateriale eller studier. Politidirektoratet sier likevel at hundene er «et svært godt hjelpemiddel».
Publisert
Bruk av narkotikahunder griper inn i personvernet og den enkeltes frihet, mener den kanadiske forskeren Sara Gordon. Hun jobber ved Allard School of Law ved University of British Columbia.
Gordon har gått gjennom internasjonal forskning på narkotikahunder. Hun konkluderer med at det kanadiske politiet ikke bør få bruke dem på så svak mistanke som det er tillatt i dag.
Årsaken er hundenes treffsikkerhet – eller rettere sagt mangel på treffsikkerhet.
Hun viser blant annet til en undersøkelse av 17 narkotikahunder på jobb i delstaten New South Wales i Australia. De gjorde mer enn 10.000 markeringer på narkotiske stoffer. Bare i 26 prosent av tilfellene fant politiet narkotika der hunden hadde markert.
Tallene ble bekreftet av politiet i New South Wales for perioden 2013 til 2023. Nesten 75 prosent av alle søk utløst av markeringer fra narkotikahund, var helt uten funn av ulovlige stoffer.
Flere studier og kartlegginger viser at treffsikkerheten til narkotikahundene er lav.
Se flere studier og kartlegginger av narkotikahunder nederst i artikkelen.
Ingen norske studier
Hva viser tallene fra Norge? Forskning.no har spurt Politidirektoratet, Politihøgskolen og Tolletaten om norske hunders treffsikkerhet på narkotika.
En markering er ikke feil selv om det ikke blir gjort funn av narkotika.
Svaret er et det ikke finnes noen norske studier eller statistikk på hvor effektive narkotikahunder er til å finne narkotika.
Politiinspektør Karoline Lynne svarer på e-post:
– Narkotikahunder vurderes som et svært godt egnet hjelpemiddel og kan finne narkotika som er godt skjult for tjenestepersoner. Erfaring tilsier at hundene bidrar til mange narkotikabeslag som ellers ikke ville blitt funnet uten narkotikahund.
Hun peker på at hundene kan markere der det en gang har vært narkotika, noe som er en indikasjon på oppbevaring.
– Det finnes ingen andre verktøy per nå som kan erstatte en narkotikahunds kapasitet på søk etter narkotika, skriver Lynne.
Politidirektoratet har ikke tall
Det føres ikke statistikk over enkeltmarkeringer, ifølge Lynne. Men hun sier at politidistriktene har lokale statistikker over oppdrag med narkotikahunder og der det gjøres funn.
Forskning.no har bedt om å få tilsendt disse tallene. Men Politidirektoratet har verken de lokale statistikkene eller noen nasjonal statistikk, opplyser Lynne.
Politidirektoratet henviser videre til Politihøgskolen, som lærer opp og sertifiserer narkohunder.
Annonse
Men heller ikke Politihøgskolen har studier eller statistikk.
– Vi trener hundene, så vi sitter jo selv på mye kunnskap, sier Anders Hjerthén ved Hundetjenesten på Politihøgskolen.
Tolletaten har ikke tall
Også Tolletaten bruker narkotikahunder ved grensen. De har 50 hunder.
Forskning.no har spurt om tall for hvor effektive hundene er i å finne narkotika.
– Vi har dessverre ikke noen tall å oversende når det gjelder treffsikkerhet, svarer Julie Vissgren. Hun er presseansvarlig i Tolletaten.
Hun utdyper:
– Vi har dessverre ikke godt nok tallgrunnlag til å kunne utgi kvantitativ statistikk på dette, da det blant annet er vanskelig å kreditere et funn til et spesielt verktøy, ettersom det ofte er summen av verktøyene våre og våre ansatte som gjør at vi treffer på kontrollene våre.
Feilmarkeringer
At hundene markerer uten at det er funnet narkotika, betyr ikke at hundene tar feil, ifølge Anders Hjerthén ved Hundetjenesten på Politihøgskolen.
Narkotikahunder i Norge er trent opp til å finne lukt av cannabis, amfetamin, kokain og heroin.
– Når en hund markerer, så forteller den oss bare at her lukter det av et eller flere av stoffene som den er trent opp til å finne, men ikke noe mer, sier Hjerthén.
Annonse
Det hundefaglige må skilles fra øvrig etterforskning og det juridiske, mener han.
– Markeringer sier ikke noe om hvorfor det lukter akkurat der. De forteller ikke noe om hvor mye eller hvilket stoff som er der eller har vært der. De forteller ikke noe om skyld i strafferettslig forstand.
Hjerthén er en av tre fagansvarlige for utdanningen av hunder og hundeførere ved Politihøgskolen.
Svake resultater i felt og i test
Om en hund markerer lukt av narkotika, regnes ikke det alene som skjellig grunn til mistanke i Norge.
– Det vil være en helhetsvurdering hver gang. I tillegg har politiet kanskje gjort observasjoner av narkotikasalg eller de kjenner til stedet, sier Hjerthén.
Den kanadiske studien til Sara Gordons er helt ny, så Hjerthén kjenner ikke godt til den. Men han sier at noe av problematikken er den samme i Norge.
Mest lest
Gordons studie viser til flere internasjonale studier og undersøkelser over hvor gode narkotikahunder er til å finne narkotika.
I studiene er hundenes resultater blitt talt opp både ute på oppdrag og i kontrollerte tester. Da registreres både feilmarkeringer, det vil si at hunden signaliserer at det er narkotika på et sted uten at det er det, og manglende funn. Det siste betyr at det ligger narkotika et sted som hunden ikke finner.
Flere studier viser lav treffsikkerhet.
– For lettvint
Hjerthén synes dette blir for lettvint.
Annonse
– En markering er ikke feil selv om det ikke blir gjort funn av narkotika, sier han.
Han tar et eksempel:
– La oss si at jeg putter et gram hasj i lomma på denne buksa, fjerner stoffet og deretter vasker jeg den. Hunden min vil likevel markere på buksa etter vask. Er det en feilmarkering? spør Hjerthén.
Og det at politiet ikke finner narkotika på steder hundene markerer, er heller ikke uvanlig.
– En narkotikahund søker ofte i miljøer der de prøver å skjule narkotikaen og flytter den ofte, sier han.
Hundene traff på fire av ti markeringer
I en av undersøkelsene Gordon viser til, traff narkotikahundene riktig i 44 prosent av søkene. Altså førte fire av ti markeringer til funn av narkotika.
– Det kan være et høyt tall ute på oppdrag, men det er et lavt tall i en test, sier Hjerthén.
– Om en hund kjenner lukten av narkotika som er flyttet, er ikke det en feil markering hundefaglig eller biologisk. Men markeringen vil ikke være tilstrekkelig i juridisk forstand, sier han.
– Retten vil nok feste lit til at markeringen er riktig, men en stadfestelse av lukt vil ikke være nok til dom i en straffesak, legger Hjerthén til.
Grunnlag for bruk av hund
Det er jussen som opptar Sara Gordon.
Både i Canada og i Norge regnes bruk av narkotikahund som ransaking.
Annonse
I Canada har de to nivåer av krav for å kunne ransake, ifølge Gordon. Politiet kan ha rimelig mistanke eller mene at det er både rimelig og sannsynlig at det har skjedd et lovbrudd.
Kanadisk høyesterett har slått fast at politiet bare trenger rimelig mistanke for å søke med hund. Begrunnelsen er at søk med hund er lite inngripende og svært treffsikkert. Det stemmer ikke, ifølge studiene Gordon viser til.
I Norge skal ransaking vedtas av en dommer eller ved spesielle vilkår av påtalemyndigheten. Bare ved fersk gjerning eller når det er helt ferske spor etter et lovbrudd, kan politiet selv bestemme seg for å ransake.
For å få tillatelse til ransaking, med eller uten hund, må politiet ha skjellig grunn til mistanke. Norsk rettspraksis definerer det som at det er mer enn 50 prosent sannsynlig at personen har begått et lovbrudd.
Narkotika gjemmes ofte i parker eller andre offentlige steder. Politiet kan søke med hund på offentlige steder uten at det regnes som ransaking.
– I offentlig rom må vi vurdere om mennesker får sin bevegelsesfrihet og handlingsfrihet begrenset, sier Hjerthén.
Vil ha forskning
For å bli hundefører, kreves etterutdanning ved Politihøgskolen. Hund og fører får sertifisering, som må fornyes hvert år.
Hjerthén ønsker ikke å fortelle for mye om treningsmetodene.
– Jeg vil ikke lære opp noen til hvordan de kan lure narkotikahunder. Men jeg kan fortelle at hundene må finne to tredjedeler av narkotikaen som er lagt ut, for å bli godkjent, sier han.
Hjerthén har snart 30 års erfaring som hundefører, først med patruljehund, deretter med søkshund i Oslo politidistrikt, der han var instruktør og fagansvarlig. Han vurderer treffsikkerheten hos norske søkshunder som svært høy.
Han synes det ville vært spennende om det ble forsket på.
– Men forskning koster mye penger og krever ressurser og tilgang til trente hunder i forskningsprosjektet. Politidistriktene vil helst ha hundene i arbeid, sier Hjerthén.
LES OGSÅ
Opptatt av hva som
skjer i samfunnet?
Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.
