Árni Magnússon samlet inn brev og manuskripter fra middelalderen. Mange av dem ligger i Nasjonalarkivet, men blir snart tilgjengelige for alle på skjerm.
Árni Magnússon samlet inn dokumenter fra middelalderen i Norge og på Island.(Illustrasjon: ukjent opphav / public domain)
– Vel, det var nok ikke jarlen selv som førte fjærpennen. De fleste mektige menn hadde egne skrivere som tok seg av sånt.
Det forteller Jo Rune Ugulen Kristiansen. Han er førstearkivar ved Nasjonalarkivet.
Jarl Skule Bårdsson var en av Norges mektigste menn på begynnelsen av 1200-tallet. Han var halvbror til kong Inge og alliert med etterfølgeren kong Håkon Håkonsson, ifølge Store norske leksikon. Men så gjorde Skule opprør og utropte seg selv til konge. I 1240 ble han drept av Håkons menn.
Brevet ble skrevet mens de fortsatt samarbeidet. Det handler om hva Skule vil skal skje når han er død.
Muntert lag med godsnakk
Skule gjør et bytte. Han gir to gårder i Trøndelag til prestene i St. Olavs kirke.
Til gjengjeld skal prestene hvert år markere Skules dødsdag med kirkeklokker og gudstjenester der de ber for sjelen hans. De skal også på hans vegne dele ut voks og sølv til alle prestene i Trondheim.
Men Skulle ville at ikke bare sjelen hans skal få omsorg. Også Skules gode navn og rykte skulle pleies.
– Det står også at prestene hvert år så lenge Skule lever, skulle ha et muntert lag der de snakker oppbyggelig og underholdende om Skule jarl, forteller Kristiansen.
Skules brev er gjort offisielt med to segl og ti vitner.(Foto: Anders Moen Kaste / forskning.no)
Det 801 år gamle brevet fra Skule er et av mange dokumenter fra middelalderen hos Nasjonalarkivet.
Det har fått plass i et av de innerste rommene, langt inne i fjellet ved Sognsvann i Oslo. Der oppbevares vitnesbyrdene fra middelalderen under nøye kontrollerte forhold.
Der er det gavebrev, som det til Skule jarl, testamenter, eiendomsregistre og brev til og fra kirken. Noen er originale, andre i avskrift. Det eldste er fra år 1189.
Samleren
Særlig én mann har æren for at Norge i dag har en samling middelalderdokumenter.
Árni Magnússon var en historiker fra Island. Tekster fra middelalderen var hans store lidenskap.
– Det er takket være Magnússon at vi har mange av kongesagaene. Han sørget for at tekster med Snorres kongesagaer og andre sagaer ble tatt vare på og skrevet av. Han ga oss mye av grunnlaget for det vi vet om norsk middelalderhistorie, sier Kristiansen.
Jo Rune Ugulen Kristiansen har funnet fram brev fra middelalderen. Mange er samlet inn av Árni Magnússon på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet.(Foto: Anders Moen Kaste / forskning.no)
Tok med rubb og stubb
Annonse
Árni Magnússon studerte i Danmark fra 1683 og fikk jobb hos den kongelige danske antikvaren. Det ble begynnelsen på mange reiser til Island og Norge for å finne gamle, håndskrevne tekster. Da Magnússon ble professor på universitetet i København, fortsatte han arbeidet.
Tekstene ble samlet på universitetsbiblioteket i Danmark. Det førte til strid mange år senere da Norge og Island ville ha sine dokumenter tilbake.
I motsetning til andre historikere i Danmark, forsto Magnússon at også biter av brev og dokumenter var interessante. Derfor samlet han inn eller lånte alt han fant.
Ikke alt hadde blitt godt tatt vare på. Skinnbøker var gått i stykker, pergamenter var brukt til å hefte sammen andre trykksaker, skriver Bergsveinn Birgisson i boka Mannen fra middelalderen.
Magnússon lette overalt.
På en gård gikk han gjennom gammel og muggen halm, ifølge Birgisson. Der var det sko uten såler, gamle filler og tau, rusk og rask. Så drar Magnússon fram noen sammentullete, tørre og harde skinnfiller. Det viste seg å være sider av kalveskinn med tekst skrevet av munker.
Magnússon ble venn med historikeren Tormod Torfæus, som jobbet for den danske kongen.
– Derfor hadde han mandat til å låne brev og manuskripter fra biskopene i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger. Torfæus lånte dem videre til Magnússon, som ikke var så nøye med å levere dem tilbake, sier Kristiansen.
Da biskopen i Kristiansand skrev til Magnússon i 1705 for å få tilbake brevene sine, så var ikke det mulig. Magnússon hadde reist til Island og tatt med seg brevene dit.
– Árni Magnússon inngikk i en tradisjon i Danmark med historikere og antikvarer som opererte på slutten av 1600-tallet og tidlig 1700-tall, som lette etter og samlet inn dokumenter fra middelalderen. De var på mange måter starten på historiefaget i de nordiske landene, sier Kristiansen.
I 1728 skjer katastrofen.
Annonse
Nye hjul på kjerren
I et hus i København mister en liten gutt stearinlyset sitt i gulvet. Brannen sprer seg raskt gjennom gatene til den når universitetsbiblioteket og Árni Magnússons samling av papirer og pergamenter.
Magnússon har tilfeldigvis fått reparert hjulene på hestekjerren sin, skriver Birgisson. Nå begynner han å laste samlingen på kjerren, med hjelp fra folk i nærheten.
I seks timer holder de på, før de må gi seg for ilden.
– Der gikk det tapt en mengde dokumenter fra middelalderen, men mye av samlingen ble reddet. Magnússon var nok rimelig fortvilet, sier Kristiansen.
Men uten hans innsats og hestekjerre ville vi stått uten mange av kildene til kunnskap om middelalderen.
Om kjøp og salg
De tidligste dokumentene er skrevet på pergament, laget av dyrehud.
– Papir ble ikke vanlig før på 1500-tallet, sier Kristiansen, selv om det finnes noen papirbrev allerede fra slutten av 1300-tallet.
Seglene, som oftest i voks, skulle vise at dokumentene var ekte og hvem de var fra.
Dokumentene er oftest skrevet på norrønt eller latin, men det finnes også tekster skrevet på andre språk.
Samlingen inneholder i hovedsak dokumenter om rettigheter av et eller annet slag, til å kjøpe, selge eller eie. Det kan også være avtaler og dommer.
Annonse
– Vi har noen få private brev, blant annet fra biskop Håkon Erlingsson i Bergen tidlig på 1300-tallet, forteller Kristiansen.
Også disse brevene havnet i samlingen i Danmark og forsvant i brannen i 1728. Men avskrifter av brevene er bevart.
