Annonse
Ekspertene trodde ikke på funnene hans. Men nå finner norske Jon «det umulige» på tak verden over
Svar på noen av universets store mysterier kan finnes i takrenner. Det oppdaget Jon Larsen da kosmisk støv en morgen falt ned rett foran ham.
På taket av byggvarehandelen Bauhaus i bydelen Valby i København går en mann med gul refleksvest og leter etter noe.
Han ser etter steder der det kan finnes støv på det rundt 11.000 kvadratmeter store taket.
– Hvilken vei blåser vinden? spør han og går målrettet mot det nordvestlige hjørnet.
Vinden blåser nemlig grus og jord med seg på taket – og dermed også det kosmiske støvet som mannen i den gule vesten leter etter.
Mannen er den 67 år gamle norske meteorittjegeren Jon Larsen, som leter etter mikrometeoritter på tak.
Han er den første som har funnet de bittesmå støvkornene fra verdensrommet i byområder. De kan gi oss kunnskap om livets opprinnelse og dannelsen av solsystemet.
Bevæpnet med magnet og feiekost har han vært på tak over hele verden, fra Oslo til USA, for å finne spor etter kometer og asteroider.
– Fram til for ti år siden var alle forskere enige om at det vi gjør akkurat nå, er umulig, sier Jon Larsen da Videnskab.dk møter ham på taket.
Men Larsen er verken utdannet geolog eller mineralog. Selv om han i dag er gjesteforsker ved Universitetet i Oslo, har han jobbet som musiker hele livet.
Så hvordan har en jazzgitarist fra Norge endt opp med å finne mikrometeoritter som har blitt viktige i forskning?
En liten stein og en stor drøm
Ideen falt bokstavelig talt ned fra himmelen.
En sommermorgen i 2009 satt Jon Larsen og spiste nyplukkede jordbær på terrassen sin.
I strålene fra sola på det hvite bordet oppdaget han en bitte liten stein. Den skinte og var ru og hard.
– Derfra var det ingen vei tilbake, sier Larsen.
Steinen pirret nysgjerrigheten hans, og etter flere timers søking på nettet fant han ut at han kanskje hadde støtt på en mikrometeoritt.
Det ble startskuddet for en lang meteorittjakt, og siden den morgenen i 2009 har han ifølge seg selv funnet mer enn 7.000 mikrometeoritter.
Tidligere hadde forskere ment at det bare var mulig å finne mikrometeoritter på steder som havbunnen, Antarktis og Grønland. Men nå hadde en musiker og hobbyforsker fra Norge tilsynelatende gjort det umulige.
Annonse
Det tok imidlertid sju år før han fikk sitt gjennombrudd. Underveis skulle det nemlig vise seg å være vanskeligere enn som så å overbevise de etablerte forskerne.
Larsen på taket
Det er gode odds for stjernestøv denne septemberdagen i Valby.
Sola står høyt på himmelen da Jon Larsen går rundt på det store taket til Bauhaus. Flate og store tak som dette er gode for meteorittjakten. Jo større areal, desto mer støv og større sjanse for å finne mikrometeoritter som har falt ned fra verdensrommet.
For Larsen er det «perfekt» at taket er laget av PVC og derfor ikke forurenser støvet mer med partikler. Og når det ikke regner, er det enkelt å samle inn det kosmiske støvet i flere hjørner og kanter.
Men nå har meteorittjegeren likevel støtt på en hindring. Magnetene han har tatt med seg, sitter fast i plastposene.
– Fy faen, utbryter Jon Larsen på norsk.
– Det var det som ikke skulle skje.
De to kraftige magnetene har en holdekraft på 100 kilo og sitter helt fast i hverandre.
Uten magnetene kan han ikke gjøre jobben sin, siden det er sånn han finner mikrometeorittene i støvet. De fleste mikrometeoritter er nemlig magnetiske, fordi de inneholder nikkel og jern, så de kan trekkes opp fra støvet med en magnet.
Men med håndkraft og hjelp fra et rekkverk får han vridd magnetene fra hverandre. Med utstyret klart, en feiekost og poser med magnetene beveger han seg ut på taket for å finne romstøvet.
– Wow, utbryter han ved synet av tre spredte hauger med jord og fugleskitt blandet sammen.
Annonse
– Helt fantastisk.
Man skulle ikke tro det, men jordhaugene skal vise seg å skjule meteorittgodbiter.
Ingen enkel vei
De første årene som aspirerende meteorittjeger brukte Jon Larsen med hodet i lærebøker for å prøve å identifisere og skille mellom de forskjellige mikrometeorittene.
Det tok sju år og cirka 20 tonn materiale før han i 2015 støtte på den første mikrometeoritten. Den ble funnet i en takrenne i Oslo.
I årevis prøvde han å kontakte forskere om funnene sine. Men gang på gang ble han enten ignorert eller fikk beskjed om at det ikke var mikrometeoritter han hadde funnet.
– Når jeg viste dem hvor langt jeg hadde kommet, var de ikke interesserte. For de visste at det var umulig, sier Larsen.
– Kan du forstå det hvis de var skeptiske til at en hobbyforsker skulle ha bevist noe som store forskningsinstitusjoner ikke hadde klart å bevise i mange år?
– Til en viss grad, men jeg tror det er litt underordnet, sier han.
– Jeg har bare hatt en arbeidshypotese om å finne kosmisk støv blant det jordiske støvet. Og hvis man er en saklig forsker, må man forholde seg til arbeidshypoteser uansett hvem de kommer fra.
Men så var det én forsker: Matthew Genge, en av de ledende meteorittforskerne ved Imperial College London. Med halve års mellomrom kontaktet Larsen ham, men uten hell i begynnelsen.
Ved en tilfeldighet befant de seg på samme hotell i Bergen i Norge. Her fikk Larsen muligheten til å vise Genge et mikroskopbilde han hadde tatt av en mystisk partikkel.
Annonse
– Der er den jo, sa Genge til Larsen den gangen.
Etter et raskt blikk på datamaskinen kunne Genge konkludere med at det var en mikrometeoritt.
– Jeg var i sjokk, husker Larsen.
– Alle hadde jo i mange år sagt at dette var umulig. Jeg var bare et stort spørsmålstegn og kunne ikke fatte det.
Funnet av meteoritten ble publisert i tidsskriftet Geology i 2017, og siden har de to samarbeidet.
Støv av høy klasse
På taket i Valby feier Jon Larsen sammen støv og grus.
Han setter seg på bakken og løsner jordklumpene med en liten oppvaskbørste, slik at magnetene lettere kan samle opp støvet. En fugleknokkel dukker opp i haugen. Det er bra, fordi det tyder på at materialet har ligget uforstyrret lenge, forteller han.
Med hånden nede i en pose med magneten fører han den over støvet for å samle opp de magnetiske partiklene.
– Det er høy klasse, sier Larsen nærmest med julelys i øynene da han oppdager hva magneten har samlet opp.
En svart ring av støvpartikler har samlet seg. Det er også bra. For den svarte fargen er et tegn på at det ikke er rust han har samlet opp.
– Jeg tror det er rikere på mineraler enn vanlig, sier han og legger støvet i en plastpose.
– Man skulle ikke tro det når man sitter i skitt og lort fra fugler. Men det er sjelden at et funn er så bra.
Annonse
Trodde ikke på det i starten
Da professor Martin Bizzarro først hørte om arbeidet til Jon Larsen, var han litt skeptisk.
Han forsker på meteoritter ved Center for Stjerne- og Planetdannelse ved Københavns Universitet.
Den aller første mikrometeoritten i Danmark fant Jon Larsen i 2022 på toppen av dagligvarebutikken SuperBrugsen i Ørbæk på øya Fyn. Da kontaktet Videnskab.dk Bizzarro for å få hans vurdering av om mikrometeorittene var ekte.
– Jeg var ganske overrasket. Men jeg så på bildene, kikket på litteraturen og tenkte at det virkelig ligner på mikrometeoritter, sier Bizzarro.
Martin Bizzarro ble nysgjerrig og tok selv kontakt med Larsen. Etterpå ga Larsen ham 110 mikrometeoritter som han kunne undersøke.
I Antarktis er det mulig å finne veldig skjøre mikrometeoritter på grunn av det rene og uberørte miljøet. De sarte partiklene overlever sjelden i bymiljøer, men mikrometeoritter fra byområder er likevel verdifulle for forskningen, mener Bizzarro.
– Det er ganske fett at vi kan få tilgang til utenomjordisk materiale i byen, i stedet for å måtte reise til Antarktis i tre måneder for å finne mikrometeoritter, sier han.
Mest lest
Gir tilgang til det ytterste av solsystemet
Hver dag faller kosmisk støv ned på jorda. Men målt i kilo lander det langt mer mikrometeoritter på jorda enn større meteoritter.
Forskere mener at størstedelen av mikrometeorittene kommer fra den ytterste delen av solsystemet, der kometene dannes.
Og dette er et viktig område som ellers er vanskelig å komme til.
– Det kommer til å gå 50–100 år før vi kan dra på et oppdrag der vi henter materiale fra denne regionen. Så mikrometeoritter er vår eneste måte å få tilgang til denne regionen av solsystemet på, sier Bizzarro.
Andre forskere har ved hjelp av funnene til Jon Larsen undersøkt om mikrometeoritter kan ha spilt en viktig rolle i livets begynnelse.
I dag har det oppstått et globalt fellesskap av amatør-mikrometeorittjegere som vandrer rundt på tak. Denne formen for folkeforskning betyr at forskere kan få tilgang til langt flere prøver enn tidligere.
– Derfor fortjener Jon stor ros, både for oppdagelsene sine, men også for å inspirere en generasjon til å bli interessert i verdensrommet, sier Bizzarro.
Første vitenskapelige publikasjon som 13-åring
Selv om Jon Larsen som voksen livnærte seg musiker, har han kanskje alltid hatt en forsker i magen.
Som barn elsket han å gå i naturen og samle steiner, blader og insekter.
Da han var ni år, ble han venn med sin 13 år gamle nabo Markus som leste vitenskapelige studier og delte Jons interesse for naturen.
Fire år senere fikk Jon sin første vitenskapelige artikkel publisert i et tidsskrift for det lokale mineralogimiljøet.
Sammen med Markus undersøkte han den kjemiske sammensetningen i en gruppe steinbrudd i nærheten av der de bodde.
– Det var ikke et prestisjefylt tidsskrift. Men jeg har fortsatt artikkelen, ler han.
Og den opplevelsen har satt sine spor.
– Å få innblikk i den verdenen mens jeg var barn, gjorde det mulig å kombinere lek og nysgjerrighet med struktur. Det ble en del av meg helt fra barndommen, sier han.
– Det blir ikke bedre enn dette
På toppen av Bauhaus er Jon Larsen nesten i ekstase over dagens fangst når han ser på den lille plastposen med støv.
Med sin erfaring fra over 1.200 tak kan han si at det høyst sannsynlig skjuler seg mikrometeoritter i støvet.
– Det blir ikke bedre enn dette. Det er helt garantert.
For å kunne fastslå om det faktisk er mikrometeoritter, må materialet analyseres.
Det gjør han ved først å vaske støvet i store baljer med vann, slik at jord, smuss og organiske rester fjernes.
Med laboratorie-sikter deler han materialet opp etter forskjellige størrelser, slik at han og forskerne lettere kan identifisere materialet i et mikroskop.
– Jeg gleder meg til å undersøke dette, sier Larsen.
Han håper å kunne fortsette å levere meteoritter til forskerne som ikke har tid til å gå opp på takene.
– Det er jo en berg-og-dal-bane med spennende oppdagelser hele tiden. Så jeg er med så lenge jeg orker.
©Videnskab.dk. Oversatt av Trine Andreassen for forskning.no. Les originalartikkelen på videnskab.dk her.
LES OGSÅ
Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?
Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.
