Vi har sett bilder av søppelfjellene med tekstiler og vet at de brukte klærne våre trolig ender opp som avfall i land langt unna. 

Hvilke klær kvitter vi oss med og hvorfor velger vi å kaste dem? Dette er ett av mange miljøproblemer knyttet til klesforbruket vårt. 

Ny forskning gir kunnskap om hvordan rutiner i hverdagen påvirker hva som skjer med klærne våre når vi kvitter oss med dem. Dette er et bidrag til å få på plass tiltak for mer bærekraft i klesforbruket.

– Min forskning er et vindu inn i hvordan tekstilavhending utspiller seg i hverdagen og hvorfor et bærekraftig liv er så vanskelig. 

Det sier forbruksforsker Anna Schytte Sigaard ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Hun forsvarte nylig sin doktorgrad i Innovasjon for bærekraft ved OsloMet.

Kikker inn i klesskapet

«Jeg kaster nesten ingenting», sa en av deltakerne i starten av undersøkelsen. Likevel samlet forskeren inn 550 kilo fordelt på 3.556 klær og andre tekstiler, på vei til søpla. 

Metoden er ganske så unik. Sigaard har benyttet såkalte garderobestudier, en forskningsmetode utviklet av klesforskerne ved SIFO.

Sigaard rekrutterte 28 husholdninger fordelt mellom Oslo, Vestfold og Salten i Nordland. Hver husholdning deltok i seks måneder, og forskeren besøkte dem tre ganger i perioden. 

Hver av husholdningene ble først grundig intervjuet: «Hva kjøper dere? Hva kaster dere? Hvordan bruker og vasker dere klærne?»

I løpet av det halve året sparte de på alt de ellers hadde tenkt til å kvitte seg med. Sigaard intervjuet dem og fikk historien bak hvert enkelt plagg: «Hvordan har du brukt dette plagget og hvorfor ville du kvitte deg med det?» 

Til slutt tok forskeren med seg alle de kasserte tekstilene og registrerte hvert eneste plagg. Hvilke egenskaper har plagget, hvor slitt er det og hvilke fibre er det laget av?

Dette kjempematerialet har gitt forskeren mye ny kunnskap om hvorfor vi kaster klær.

Vi orker ikke nupper

Sigaard registrerte over 40 ulike grunner til at deltakerne kastet klær, fordelt på tre kategorier.

Den største kategorien er fysiske skader på klærne, som hull, løse sømmer, flekker eller lukt. Den viktigste grunnen er nupper. De oppstår når ulike tekstilfibre gnisser mot hverandre.

– Folk orker ikke holde på med nuppefjerning, sier Sigaard.

En annen stor kategori er at vi endrer smak eller stil over tid. Vi liker ikke plagget lenger, finner ingen anledning til bruk, fargen er feil, det er ikke lenger moderne eller plagget føles «brukt opp».

– Grunnen til å kvitte seg med helt nye klær er at vi har for mange liknende plagg eller at vi ikke liker fargen eller kvaliteten, sier forskeren.

Den tredje største grunnen handler om passform. Kropper forandrer seg. Dermed passer ikke klærne lenger.

Livet endrer seg

– Aller mest tekstiler kaster vi når livet endrer seg, sier Sigaard.

Når unge par flytter sammen, skal de rette sin stil og smak inn mot hverandre. De skal dessuten få plass til begges ting.

– Store endringer følger med samboerskapet. Det er mange idealer om hvordan det skal se ut hjemme. Vi ser at kvinnene påvirker mennene og deres klær og tekstiler, sier hun.

Litt det samme skjer når vi får barn, forteller Sigaard.

 – Noen forteller at de kjøpte søte, små kjoler til sin første baby, men på barn nummer to og tre hadde de skjønt hva som var praktisk og ikke, og alt annet røyk ut, sier hun.

– Mødre kvittet seg også med mye klær. Kroppen har forandret seg, og ikke minst livsstilen er en annen. De kvitter seg med det tidligere livet. Det er et eksempel på store endringer i livet som gjør at vi kaster ekstra mye.

Vi kaster det som er billig

Det er også kulturelle verdier i samfunnet som påvirker klesforbruket vårt og hvordan vi rettferdiggjør hva vi kvitter oss med.

– Å kvitte seg med tekstiler kan være en form for omsorg for andre. Hjemmet virker ryddig, og det motvirker stress. Mange snakker om å unngå å skape avfall. De vil at det skal se bærekraftig ut hjemme, sier Sigaard.

Men selv om folk snakker om bærekraft, så ryker dette prinsippet ved de store endringene i livet.

– Billige ting er spesielt lett å kvitte seg med. Det er lettest for folk å kvitte seg med ting kjøpt på salg, i nettbutikk eller brukt. Disse tingene ble vurdert lavere allerede da de ble kjøpt inn. Hvis noe er billig, er ikke bærekraft så viktig likevel, sier Sigaard.

Bærekraft ligger også bak ønsket om å donere klær til veldedige organisasjoner. Da kan vi også rettferdiggjøre kastingen med at andre kan få bruk for plagget.

Nye rutiner, ny politikk

Det å endre klesforbruket vårt i en mer bærekraftig retning er et omfattende felt. Det foregår på politisk nivå blant annet i EU. 

Sigaard mener politikken må legge til rette for at vi kan leve mer bærekraftig framover.

– Skal vi kaste mindre, må mer bærekraftige rutiner bli en del av hverdagen. For eksempel må tingene vi produserer, bli verdt å reparere, og vi som samfunn må bli vant til å se reparerte klær, sier hun.

– Det finnes dessuten politiske tiltak som kan gjøre det mer kostbart for produsenter å lage ting som ikke varer. Det er mulig å forby destruksjon av usolgte klær. Det er også mulig å gi produsentene et utvidet produsentansvar for plaggene også når de er ferdig brukt opp, sier Sigaard.

Vi må produsere færre ting

Hun oppfordrer til et helhetlig blikk på tekstilavhending.

– Hvis vi vil minske avfallet, må vi se på hele kjeden av forbruk. Det må produseres færre og bedre ting, og vi må dyrke fram andre verdier enn å hele tiden skulle ha noe nytt.

Hun trekker til slutt fram et eksempel fra hjemlandet Danmark på noe av det spennende som skjer inspirert av arbeidet hennes.

Forskeren er i kontakt med en kommune i Danmark som er interesserte i å legge til rette for hele livsløpet til både ting og mennesker. 

– Der er det mange unge som skal starte på studier og trenger mye nytt. Kommunen legger til rette for bruktbutikker slik at studentene kan skaffe seg det de trenger utenom kjedebutikkene, sier Sigaard.

Referanse:

Anna Schytte Sigaard: Want Not, Waste Not: A Practice-Theoretical Study of Textile Disposal in Everyday Life. Doktorgradsavhandling ved OsloMet, 2026.

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra OsloMet:

• 

  Unge på ski: – Ingen smurde skia sine sjølve

• 

  Arbeid med støtte frå mentor: – Det er så lett – og samtidig så vanskeleg, seier forskar

• 

  Grønland kan bli uavhengig når som helst – men dette er det største hinderet

• 

  – Kostnadene for disse ytelsene er enorme

• 

  Surrogati, eggdonasjon og gentesting: – Det er viktig å inkludere livssynsstemmene

• 

  Lav inntekt? Slik kan du få råd til egen bolig

Les flere saker laget av OsloMet

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER