Maria Bakland intervjuet 20 deltakere og ti terapeuter om hvordan de opplevde en ny type behandling mot bulimi og overspising.
I stedet for tradisjonell samtaleterapi med psykolog, fikk brukerne et opplegg med veiledet trening og kostholdsrådgivning.
– Kvinnene som deltok, erfarte i all hovedsak at behandlingen var nyttig. De uttrykte at å få på plass regelmessige måltider og fysisk aktivitet var til hjelp på veien mot å bli frisk fra spiseforstyrrelsen, forteller Bakland.
Hun har forsket på dette for doktorgraden i helsevitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.
– Vi ser at fysisk aktivitet hadde en direkte positiv effekt på psyken til brukerne. Å ha ei god treningsøkt kunne snu en dårlig dag, sier hun.
Kvinner med spiseforstyrrelser bruker ofte mat for å regulere vanskelige følelser. Baklands erfaringsstudie tyder på at deltakerne opplevde at de nå fikk bedre alternativer til å regulere disse følelsene.
– Vi tolker dette som at behandlingen førte til at deltakerne fikk en mer hensiktsmessig måte å regulere følelser sine på, enn å overspise.
Kvinnene fikk verktøy de kunne bruke i hverdagen, og som de fortsatt brukte da Bakland gjorde intervjuer med dem, mellom et halvt år og halvannet år etter behandlingsperioden var over.
Maria Bakland er doktor i helsevitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.(Foto: Trude Haugseth Moe)
Risikerte ikke overdrevet trening
Noen av deltakerne hadde lite erfaring med trening fra før, mens andre hadde trent mye, men spist for lite.
– Kunne det da ikke være litt risikabelt å behandle disse pasientene med trening, siden noen overdriver trening for å slanke seg?
– Ja, det spørsmålet er det viktig å stille seg. Behandlere har tidligere vært tilbakeholdne med å bruke trening for denne pasientgruppen nettopp av den grunn, forteller Bakland.
Samtidig vet vi at trening har god effekt på andre lidelser, for eksempel angst eller depresjon, overvekt og diabetes. Derfor ønsket forskerne å prøve trening også for pasienter med overspising og bulimi.
– Tidligere forskning tyder også på at personer som allerede har problemer med overdrevet trening, ikke får større problemer av å få trening introdusert som en del av et behandlingstilbud, forteller Bakland.
Fikk rutine gjennom fast program
Det skulle vise seg å stemme. I stedet for å være overlatt til seg selv med måltider og trening, fikk deltakerne nå en rutine: et fast trenings- og måltidsprogram de skulle holde seg til.
De skulle trene tre ganger i uka og spise fire måltider om dagen. En gang i uka møttes de og trente sammen og fikk deretter kostholdsveiledning.
I tillegg skulle de trene to timer på egen hånd. Til sammen trente de to timer styrketrening og en time intervalltrening i uka.
Annonse
– Gjennom denne rutinen fikk deltakerne tilbake sult- og metthetsfølelsen, som de hadde mistet, forteller Bakland.
Nytt perspektiv på trening
Deltakerne fikk også et nytt perspektiv på trening. En del av dem hadde et vanskelig forhold til fysisk aktivitet fra før. Mange hadde drevet med jogging for å gå ned i vekt, og fortalte at de hadde pleid å føle seg tappet for energi etter jogginga.
Nå opplevde de at treninga ga dem energi.
Der de tidligere hadde telt kalorier og hatt vektnedgang og utseende som mål, var fokuset nå på å få en frisk og sterk kropp.
– Dette ga deltakerne en ny motivasjon for trening og mestringsfølelse, sier Bakland.
Deltakerne skulle også loggføre både treningsøkter og måltider.
– Det å logge ga deltakerne innsikt i egen hverdag. Hvis de hadde en utfordrende dag, kunne de gå tilbake å se at de kanskje hadde spist litt lite to dager før.
Invervjuet både deltakere og terapeuter
Bakland intervjuet også fem kvinner som ikke fullførte behandlingen.
Både fra disse og deltakerne som fullførte, fikk hun innspill som kan brukes til hvordan behandlingen kan justeres og forbedres.
Blant annet mener Bakland det er behov for et sterkere fokus på pasientenes forventninger, at behandlerne må være mer bevisst på sammensetningen i terapigruppene, og at de bør tilby mer oppfølging i ettertid.
Annonse
Terapeutene hadde faglig bakgrunn innen idrettsmedisin og ernæring. Det å behandle personer med spiseforstyrrelser var en ny situasjon for dem.
Bakland fant likevel ut at terapeutene bidro med kunnskap om fysisk aktivitet og ernæring som kvinnene fant svært nyttig, og at terapeutene hadde stor tillit til egen rolle og kompetanse.
Behov for variasjon i behandling
Spiseforstyrrelser rammer en stor gruppe mennesker. Forskerne antar at rundt fem prosent av befolkningen har slike plager i en eller annen form. Mange søker dessverre ikke om hjelp og er derfor ikke under behandling.
– Det er klart at med så mange forskjellige mennesker, er det behov for en variasjon i behandlingene som tilbys. Kognitiv terapi eller samtalebehandling, fungerer for mange, men passer ikke for alle.
– Vi ser at behandlingsmetoden FAKT kan være et vel så godt alternativ for mange til samtaleterapi, og vi håper at det kan få flere til å søke hjelp, sier doktoren i helsevitenskap.
Viktig å vite hvordan det oppleves
Gunn Pettersen er professor i psykisk helsearbeid ved UiT, og har vært Baklands veileder for doktorgraden. Hun mener det har vært viktig å evaluere både terapeutenes og brukernes erfaringer.
– Like viktig som å se på effekten av studien, er å undersøke hvordan de som deltok, opplevde det. På denne måten kan man avdekke områder som kan forbedre tilbudet ytterligere, sier Pettersen.
Hun mener det har vært vel så viktig å undersøke hvorfor noen sluttet, som hvorfor man fullførte.
– Det har vært gjort få studier på hvorfor pasienter avbryter behandlinger. Vet vi mer om hvorfor, gir det viktig informasjon om hva som må forbedres og at behandlingen dermed kan passe flere. Jeg håper dette snart blir et reelt behandlingstilbud. Det er det et stort behov for, sier Pettersen.
Referanse:
Annonse
Maria Bakland: Patients' and therapists’ experiences with a new treatment for eating disorders, combining physical exercise and dietary therapy. An interview study. Doktoravhandling ved UiT Norges arktiske universitet, 2020. Sammendrag.
Prosjektet er et samarbeid mellom UiT Norges arktiske universitet og Norges Idrettshøgskole, hvor Therese F. Mathisen gjorde behandlingsstudien som doktorgradsprosjekt, med professor Jorunn Sundgot-Borgen som prosjektleder.
160 kvinner i alderen 18-40 år med bulimi eller overspisingslidelse deltok i studien.
Deltakerne ble tilfeldig fordelt til enten FAKT-behandling eller til vanlig samtalebehandling. Alle ble fulgt opp jevnlig over to år etter behandlingsslutt. FAKT-behandlingen reduserte symptomene på bulimi og overspisingslidelse på lik linje med samtalebehandling.
Kilde: Maria Bakland og Gunn Pettersen, UiT Norges arktiske universitet.
