– Vi driter litt i eget reir med denne studien, sier Julie Nordgaard til den danske avisa Politiken.
Hun er professor i klinisk psykiatri ved Københavns Universitet og har ledet en ny studie som stiller spørsmål ved påliteligheten til psykiatriske diagnoser.
– Og det er selvfølgelig ikke et behagelig budskap for fagfeltet vårt, sier hun.
Hun forteller i intervjuet at studien ble avvist av alle de store vitenskapelige tidsskriftene innen psykiatri. Det er nå publisert i det mindre prestisjefylte Frontiers in Psychiatry.
Fikk samme pasienthistorier
Over 1.000 leger i psykiatrien fra 19 land i Europa og Sør-Amerika har deltatt i studien.
De møtte aldri pasientene.
Forskerne brukte ni skriftlige pasienthistorier som representerte ulike psykiske lidelser.
Hver lege fikk tilfeldig utdelt to av historiene og skulle velge hvilken diagnose som passet best. Alle fikk nøyaktig de samme opplysningene og sykehistoriene.
Likevel beregnet forskerne at to tilfeldige leger bare ville komme fram til samme diagnose i rundt 55 prosent av tilfellene.
Lars Lien, professor i psykiatri ved Universitetet i Innlandet, er ikke helt enig med Nordgaard i at resultatene er en fallitterklæring for psykiatrien.
– Jeg synes egentlig det var litt imponerende at det var såpass godt samsvar i vurderingene til psykiaterne, sier han.
De 55 prosentene skjuler store forskjeller, påker Lien.
Legene var nemlig langt fra uenige om alle pasienthistoriene.
Ved blant annet bipolar lidelse, depresjon, angst og OCD var enigheten ganske stor.
Det var særlig noen av de kompliserte pasienthistoriene innen schizofrenispekteret som trakk resultatet ned.
Noen diagnoser er vanskeligere
Annonse
Her mente legene for eksempel at pasientene hadde OCD, personlighetsforstyrrelse eller bipolar lidelse, selv om pasienthistorien inneholdt symptomer som pekte i retning av schizofreni.
I én historie mente for eksempel 45 prosent av legene at personen hadde en personlighetsforstyrrelse, mens 43 prosent mente det dreide seg om schizofreni.
– Akkurat disse diagnosene kan være svært vanskelig å stille. Schizofreni er en veldig vanskelig diagnose, sier Lien.
Han mener at metoden som er brukt, kan være noe av forklaringen.
Bruker mer tid i virkeligheten
Hadde to psykiatere gjort en full diagnostisk utredning, tror Lien at forskerne ville fått mye bedre resultater.
– Som kliniker setter vi aldri diagnosen etter første møte. Vi bruker tid på diagnostikken og vi setter ofte tentative diagnoser bare for å ha noe å starte med.
Psykiateren trenger tid til å observere pasienten, snakke med pårørende og gå gjennom tidligere opplysninger om hvordan pasientens problemer har utviklet seg.
Det fikk ikke legene i denne studien mulighet til.
Nettopp derfor synes han at det var imponerende at det var et såpass stort samsvar mellom psykiaternes vurderinger.
Å bruke skriftlige pasienthistorier, såkalte vignetter, er ganske vanlig i medisinsk forskning.
Annonse
Det har også en klar fordel, nemlig at forskerne kan være sikker på at legene alltid får den samme informasjonen.
– Denne metoden er noe av det beste vi har som kan gjøres på en enkel måte. Men det er noe med det kliniske blikket som blir borte med en slik vignettsamling.
Viktig at det blir riktig
Det er også en annen grunn til at det kan være vanskelig å stille én bestemt diagnose.
Mange pasienter har nemlig flere psykiske lidelser samtidig.
En pasient med schizofreni kan også ha en depresjon. En med bipolar lidelse kan også ha ADHD, depresjon eller angst.
I genetiske studier og studier av hjernen finner forskerne dessuten betydelig overlapp mellom ulike diagnoser, forteller Lien.
– Derfor er det vanskelig å sette skarpe grenser mellom psykiatriske diagnoser.
Også måten psykiatrien tenker om diagnoser, er i endring.
Tidligere ble for eksempel personlighetsforstyrrelse delt inn i klart avgrensede diagnoser. Nå legges det større vekt på hvor alvorlig tilstanden er.
– Vi må gå over til å tenke mer i dimensjoner og mindre i kategorier, sier Lien.
Diagnosene har betydning
Annonse
At grensene kan være uklare, betyr ikke at det er uviktig hvilken diagnose pasienten får.
– Det er for eksempel stor forskjell mellom behandling av schizofreni og schizotyp lidelse eller en personlighetsforstyrrelse, sier Lien.
Også medikamentell behandling kan være forskjellig.
Julie Nordgaard mener at den diagnostiske uenigheten som studien viser, ikke nødvendigvis betyr at pasientene får feil medisiner.
Medikamentell behandling velges i stor grad ut fra symptomer og problemer. Disse går ofte på tvers av diagnoser.
– Derfor tror jeg ikke at risikoen for feilmedisinering er den største konsekvensen av den diagnostiske usikkerheten. Men diagnosen har selvfølgelig betydning for behandlingen. Og særlig for hvordan vi forstår pasientens tilstand og forventer at den skal utvikle seg videre, sier hun til Politiken.
