Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder - les mer.
Kreften tok ikke livet – men lysten
For mange kvinner som overlever underlivskreft, forsvinner sexlysten og den intime delen av livet. Helsevesenet spør sjelden. Partneren gjør det kanskje heller ikke.
Anita Paulsen er sykepleier og sexolog. Hun har forsket på kommunikasjon om seksualitet etter underlivskreft.
Gjennom jobben og forskningen har hun møtt mange kreftoverlevere som savner det intime i livet.
– Ett par jeg møtte gjorde inntrykk. De hadde sluttet med å være seksuelt aktive, men også med kyssing og klemming. Og hun savna det veldig. Hun lengtet etter det som hadde vært. Det var veldig mye sorg i det, sier Paulsen.
Seksualliv etter underlivskreft er et tema som ofte ikke snakkes om, verken av pasienter eller helsepersonell.
Snakker ikke om det
– Mange opplever at dette er vanskelig å snakke om, til og med kvinner som sier de er i gode parforhold. Noen av parterapeutene bekrefter at sex og økonomi kan være vanskelig å snakke om, sier Paulsen.
Seksualitet blir et tema det er lett å overse. Kreftpasientene får behandling for svulstene – men i dag spørres det ikke rutinemessig om hvordan behandlingen påvirker lyst, intimitet eller hvordan de kjenner seg som kvinner.
Mange kvinner erfarer at seksualiteten ikke bare blir borte fra livet – men også fra samtalen. Helsepersonell trekker seg ofte unna temaet. Ikke fordi det er uviktig, men fordi det er vanskelig.
– Pasienter tenker at siden ikke sykepleieren tar det opp, så kan det jo umulig være viktig. Og sykepleieren tenker at jeg burde spurt, men nå er det så travelt, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Da sier ingen noe, sier Paulsen.
Resultatet blir et dobbelt tabu. Både pasient og behandler venter på at den andre skal åpne døren til samtalen.
Stor effekt med enkle ord
Paulsen intervjuet 17 kvinner som hadde overlevd underlivskreft, og ti sykepleiere som jobbet med kreftpasienter. Doktorgradsarbeidet er en del av LETSGO-studien.
I arbeidet med sin doktorgrad undersøkte Paulsen en ny modell der sykepleiere rutinemessig tar opp seksualitet i oppfølgingssamtaler med kreftoverlevere. Mange av kvinnene fortalte at bare det å bli sett og hørt gjorde en stor forskjell.
– Det kan være nok at noen sier: «Nå er du veldig trøtt. Da er det normalt å ikke ha lyst på sex. Det er helt i orden.» Det har enorm effekt for mange, sier Paulsen.
Sykepleierne i studien hadde ikke spesialistutdanning i sexologi, men ble kurset i hvordan seksualiteten kan rammes etter behandling for gynekologisk kreft, og hvordan du kan kommunisere om det ved å stille åpne og respektfulle spørsmål. De kunne også henvise videre ved behov.
Ikke som før
Noen av kvinnene fortalte at de hadde fått et nytt og bedre seksualliv etter kreftbehandlingen.
– De fortalte om en større ro i seksuallivet, og et mer avslappet forhold til det. De trengte mer tid for å komme i posisjon i den seksuelle situasjonen, noe partneren tok hensyn til, sier Paulsen.
Andre beskrev en sorg over hva som hadde skjedd med kroppen og lysten, og over hvem de hadde vært før.
Paulsen mener seksualitet må forstås bredere enn bare som funksjon.
– Det handler om identitet, kropp, nærhet og livsglede. Også etter kreft, sier Paulsen.
Referanse:
Anita Paulsen: Sexual health communication in gynecological cancer follow-up care. Gynecological cancer survivors’ and nurses’ experiences with sexual health communication and its impact on sexual health related outcomes. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder, 2025.
Les også disse artiklene fra Universitetet i Agder:
-
Slik forsterker lærere elevers angst
-
Mange ungdommer slutter med idrett: – Å bevege seg og få hjertet til å slå er det viktigste
-
Foreldre til for tidlig fødte barn sover dårligere
-
Slik vil forskere hindre at vaksiner går i søppelbøtten
-
Norden kan vise veg inn i EU
-
– Framtidshåp kan handle om natur like mykje som arbeidsplassar
