I løpet av noen tiår strømmet 900.000 norske innvandrere inn i USA. 

I år er det 200 år siden den første båten reiste - stappfull av folk som hadde solgt alt de eide for å søke lykken i et nytt land. De store norske innvandrerbølgene tok slutt rundt 1930.

Er erfaringene til norske innvandrere til USA lik dem innvandrere til Norge i dag opplever? 

Vi har spurt to av dem. 

Masud Gharahkhani kom til Norge som femåring med sine iranske foreldre. I dag er han stortingspresident. 

Okafor Ugochukwu var 29 år da han kom til Norge fra England. Dit hadde han innvandret fra Nigeria for å studere. 

De norske bodde sammen

De norske innvandrerne til USA bosatte seg tett sammen i egne bydeler i byene eller små bygder i Midtvesten.

På asylmottaket fikk Gharahkhanis foreldre råd om å bosette seg på et lite sted. De valgte Skotselv i Øvre Eiker. Der var det ikke mange iranere. 

I dag er Gharahkhani glad for valget foreldrene tok. 

– Jeg var ikke Masud fra Iran, men Masud fra Kopperud. Det gikk veldig fort. 

Ugochukwu bor i Bergen. Han bor ikke i samme nabolag eller bydel som andre nigerianere. 

– Det er ikke en greie for oss. 

Han er mer igbo enn nigeriansk. Det er en folkegruppe på 44 av de 240 millionene som bor i Nigeria.

 – Vi igboer har sterke bånd, men det er ikke så viktig hvor vi bor, sier han. 

De snakket norsk hjemme

Språket var en stor utfordring for de norske innvandrerne til USA. Mange holdt på norsk hele livet, andre lærte seg engelsk raskt. Barna deres lærte norsk, men overførte det ikke til sine barn. 

Hjemme hos Gharahkhani snakket de farsi, språket i Iran. 

– Jeg snakker veldig bra farsi, men kan ikke skrive og lese det. Jeg husker ikke at jeg lærte norsk, det kom helt naturlig.

Gharahkhanis kone har også iransk bakgrunn.

– Hun snakker farsi med sønnen vår, mens for meg går det i begge deler. Nå snakker han godt farsi, men med norsk aksent. 

Ugochukwu snakker igbo og engelsk, som er det offisielle språket i Nigeria.

– Jeg snakker også enkelt norsk. Mitt største problem er at jeg oversetter ord for ord fra engelsk. På jobben i Foodora bruker jeg både norsk og engelsk. 

Kona hans er rumensk-ungarsk, og de to snakker engelsk sammen og med barna.

– Men det hender at jeg blander inn igbo-ord og setninger, sier Ugochukwu.

Lutefisk og lefse

Den første generasjonen norske innvandrere lagde mat fra hjemlandet. I dag, flere generasjoner etter, står lutefisk og lefse igjen som den norske maten. 

Familien til Gharahkhani spiste både iransk og norsk mat, selv om den lokale butikken hadde få persiske ingredienser på 1980-tallet. 

– Både faren min og jeg spiste pølse og ribbe, men moren min likte ikke svinekjøtt. 

Gharahkhani har fortsatt med en god blanding.  

– I dag er det lettere å få tak i krydder og diverse matvarer. Jeg liker å lage mat, særlig persisk grillmat med marinader. Det blir en miks med det norske. 

– Jeg kommer aldri til å gi opp nigeriansk mat, sier Okafor Ugochukwu.

I Nigeria er det ris som gjelder. Den spiser de i ulike varianter, med jollof rice med kjøtt eller fisk som den mest kjente retten. 

– Det går oftest i jollof rice hjemme, det liker både kona og ungene.

Familien er ikke like begeistret for retter med kokebanan og fufu, en fast semulegrøt servert med suppe. Men Ugochukwu håper barna vil venne seg til dem. 

Ellers blir det mye norsk mat. Familien følger for eksempel norsk tradisjon med taco på fredagene.

17. mai-tog og norsk jul

De norske innvandrerne fortsatte å feire 17. mai og norsk jul. Etterkommerne deres holder fast i de norske høytidene, selv om oppmøtet synker. 

Både Gharahkhani og Ugochukwu nevner 17. mai først når de blir spurt om høytider. 

Gharahkhani feirer også nowruz, som er persisk nyttår, den 21. mars.

– Det er en vårfestival. Vi samler familie og venner og spiser persisk mat. Det er mye fisk, som passer godt når man bor i Norge. 

Gharahkhanis jul er norsk med ribbe, men også persisk gryte. 

Ugochukwu feirer nigeriansk jul.

– Vi har den største og beste julefeiringen i verden fra 21. desember til 10. januar. Det kalles Detty December, og nigerianere fra hele verden reiser hjem for å være med på festene. Jeg reiser også i år, sier Ugochukwu.

Han feirer ikke yamhøsten i august eller den nigerianske nasjonaldagen 1. oktober.

– Vi er ikke så nasjonalistiske i Nigeria. Vi er mer skeptiske til hvordan myndighetene har rotet det til. Det er en feiring i Oslo, men jeg markerer ikke dagen, sier Ugochukwu.

Skole og kirke på norsk

De norske innvandrerne bygde og drev egne skoler og kirker med gudstjenester på norsk og importerte prester fra Norge. 

Gharahkhani gikk i norsk skole. Selv om familien var muslimer, gikk han i Misjonskirken i Skotselv. 

– Der lærte jeg om Bibelen og Jesus, men det var like mye et fritidstilbud. Jeg var også med på konfirmasjonsundervisningen. Det syntes foreldrene mine var bare fint. Jeg var til og med på vei inn i kirka på den store dagen, men presten stoppet meg og sa «så langt, men ikke lenger». 

Moskeene i Norge er som kirkene var i USA. De er delt opp etter innvandrernes opprinnelsesland. 

– Men iranere er ikke de som vanker mest i moskeene. For meg er det helt naturlig som muslim å gå inn i en kirke. Der får jeg ro og kan be. Det er slik jeg har vokst opp, sier  Gharahkhani. 

Ugochukwu kommer fra streng kristen bakgrunn, men praktiserer ikke det i Norge.

– Foreldrene mine var dypt kristne. Jeg trodde jeg ville havne i helvete om jeg ikke gikk i kirken hver søndag. Men folk i rike og trygge Norge trenger ikke religionen på samme måte som folk i fattige land.

Hjemmesydd og annerledes

Norske innvandrere hadde koffertene fulle av hjemmesydde ullklær. Det kræsjet med både klimaet og moten i USA. Men med lite penger var det ikke lett å kjøpe nytt. 

Ugochukwu kjenner seg igjen. Da han kom til England, hadde han med klær som trendet i Nigeria.

– Jeg troppet opp på universitetet med supertrange jeans og T-skjorta stappet nedi. Det var overhodet ikke mote i England. Folk var høflige, men jeg så blikkene, sier Ugochukwu.

Som student hadde han ikke råd til å kjøpe nye klær.

– Så jeg gikk i bruktbutikker og på salg. I løpet av et par års tid hadde jeg byttet ut hele garderoben.

Gharahkhani dro fra et Teheran som var vestlig moderne. Klærne passet godt inn i Norge. 

– Men vi landet jo i minus 20 kuldegrader, så vi var nok ikke helt forberedt. 

Holdt på den norske kulturen

Noen norske innvandrere omfavnet den amerikanske kulturen. Andre motsatte seg integrering og ville fortsette som i gamlelandet. 

– Jeg kommer aldri til å glemme min kultur, men den er veldig forskjellig fra den norske, sier Ugochukwu.

Han lærer noe nytt om norsk kultur hver dag av venner og kollegaer. Det deler han i sosiale medier som Baba Updates.

– Jeg er en person som vil lære. Men noen ganger stikker nigerianeren fram i meg. Da setter jeg meg ved siden av noen på bussen og begynner å prate med dem. Hvis jeg snakker om været, går det bra. Andre ganger synes jeg det er deilig å sitte inne i den norske bobla og ikke bli forstyrret, sier Ugochukwu.

Det samme skjer i Nigeria, der alle snakker med alle.

– Da kjenner jeg at det norske i meg kicker inn og at jeg trenger avstand. Nå kjenner jeg meg både nigeriansk og norsk. 

For fem år gamle Gharahkhani og familien hans gikk integreringen raskt. Foreldrene kom raskt inn i arbeidslivet og kjøpte bolig. Sønnen fikk bonusbestemor i nabolaget, spilte fotball og hadde norske venner. 

– Norge er mitt land og mitt hjerte. Det er her jeg har vokst opp. Men jeg er stolt av min iranske bakgrunn. De gode verdiene jeg har fått med meg, vil jeg videreføre til sønnen min, sier  Gharahkhani.

Også Ugochukwus barn er norske. Han ønsker likevel at de skal forstå hele bakgrunnen sin. 

– Da sønnen min var fem år, begynte jeg å si at ja, du er norsk, men du er også nigeriansk, rumensk og ungarsk. Jeg vil gi dem en identitet som ikke bare er norsk. Derfor drar vi til Nigeria og Romania, sier Ugochukwu.

Han vet at barna en dag vil få spørsmålet om hvor de egentlig er fra og vil forberede dem på det.

– Jeg blir spurt om det hele tiden, men det er et vanlig spørsmål, også blant norske. Jeg blir ikke fornærmet av det, sier Ugochukwu. 

Kan være ulikt om man skiller seg fra majoriteten

– På veldig generelt grunnlag er dette en klassisk beskrivelse av den langsiktige prosessen som folder seg ut over generasjoner. 

Det sier professor i sosiologi Arnfinn Midtbøen på Universitetet i Oslo om hvordan de norske innvandrerne ble del av det amerikanske samfunnet, litt etter litt.

– Norske forskere studerer om den prosessen vil gjenta seg for grupper som har hudfarge eller religion som står lenger unna den dominerende kulturen i majoritetssamfunnet, sier Midtbøen. 

Og i det arbeidet er det mye som gjenstår.

For mens de norske etterkommerne i USA kan ha mange generasjoner bak seg, er innvandringshistorien i Norge relativt ung. Derfor er det mye vi ikke vet ennå. Ikke minst om tredje generasjons innvandrere.

Usikkert er det også hvordan erfaringene varierer mellom forskjellige innvandrergrupper i Norge.

Mindre forskning på europeere

– Forskningen i Norge er overveiende fokusert på etterkommere av innvandrere som har foreldre fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, forteller Midtbøen. 

Forskning på polske og vest-europeiske innvandrere viser at de ikke skiller seg så mye fra majoriteten i utdanning, inntekt og yrke.

Antagelsen er at prosessen vil gå mer naturlig for disse.

– En symbolsk etnisitet

At amerikanere med norske aner feirer det norske fortsatt, trenger ikke å bety at det definerer dem, sier Midtbøen.

– Det blir en symbolsk etnisitet. Det har ikke så mye å si for livssjanser eller at de definerer seg som minoriteter i samfunnet. Det er mer ting man plukker opp som noe man minnes og en historie man deler med noen. 

Han tror fortellingen om at man har innvandrerbakgrunn, kan stå sterkere i USA. 

Men det finnes også andre steder. Midtbøen forteller om Finnskogdagene i Norge, en feiring av skogfinsk kultur. Størstedelen av finske innvandrere kom på midten av 1600-tallet.

– Jeg ser for meg at det er noe dypt menneskelig i å ivareta familiehistorie - hvor man kommer fra, minner og fortellinger, sier Midtbøen.

Første generasjon går gjennom «den kritiske fasen»

Mye er ulikt i fortidens Amerika og i dagens Norge, understreker Midtbøen:

– Men jeg tror det er mange ting som er generelle. Ikke minst for den første generasjonen, sier han.

Man skal på mange måter finne seg selv på nytt og gradvis erkjenne at valget om å utvandre var mer permanent enn man tenkte på forhånd.

Hva som skjer over tid og gjennom generasjoner, avhenger også av hvilken status man får i det nye samfunnet og om man blir akseptert, sier Midtbøen.

LES OGSÅ

Dør det norske Amerika?

Slik viser de fram norsk innvandringshistorie i USA

Opptatt av hva som
skjer i samfunnet?

Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på