– Jeg ser at utlendinger syns nordmenn er søte og rare når de samles rundt rekene. Det er veldig norsk og veldig corny!

Runar Døving er professor i sosialantropologi ved Høyskolen Kristiania. Han har jobbet med norske matvaner i en årrekke. Og som gourmet på privaten er han interessert og godt bevandret i matkulturer verden over.

Når vi lurer på hvordan måltidet med reker, loff, smør og majones ble så tett knyttet til den norske sommeren, har han noen tanker.

– En gåte

Reka er ganske ny sammenlignet med de andre skalldyrene som var delikatesser i Europa, forteller Døving. 

Vi har nok drevet fangst av reker i uminnelige tider i liten skala. Mot slutten av 1800-tallet kom de for fullt. Da oppdaget marinbiologen Johan Hjort at de norske fjordene hadde flust av reker på bunnen. Det skriver Store norske leksikon.

Etter hvert ble det altså typisk norsk sommermat.

– For meg er det litt en gåte, sier Døving. En gåte professoren har skrellet og tygget på en stund.

– Burde vært klassifisert som ekkel og uspiselig

I grunnen er reka mer som et insekt, mener Døving. Og den er en åtseleter. Han syns det er rart at nordmenn spiser den, med ellers lite tradisjon for slikt. 

– Den burde jo vært klassifisert som ekkel og uspiselig. Men de fleste kulturer har jo unntak.

– Det er folkelig og godt, og har noe å gjøre med hendene. Primatenes viktigste redskap.

Disse hendene, som gjør oss overlegne andre dyr – og som i bunn og grunn er et veldig naturlig og bokstavelig talt nærliggende redskap å bruke når man skal spise.

Men så har vi funnet måter å gjøre mange av måltidene våre litt mer kompliserte på. Eller elegante, disiplinerende, om du vil.

Unntaksmat med merkelig majones

– I mange kulturer er det tabu å bruke hendene. Det er viktig å organisere hvordan du skal få maten inn i munnen på rett måte.

Mat som vi spiser uten bestikk tenker vi gjerne på som usunn, sier Døving. Unntaksmaten inntas gjerne på fredager eller lørdager. Og sommeren blir en slags utvidet lørdag.

– Da kan man gjøre slike rituelle unntak og sitte og spise og pille med hendene. Og ha denne merkelige majonesen oppå.

– Det syns du er rart?

– Njæ. Jeg har ikke noe imot majones, altså. Men jeg syns soyasaus er bedre til reker.

Døving serverer rekene med en litt annen vri. Han piller helst alle før servering. Ikke utenkelig at det kan være til glede for gjester med lyse sommerklær, som spares for gulrosa rekeflekker. Og så hører urter med; gressløk og dill.

Demokratisering, ferie og reker

Om målet er å spise grisete og håndholdt mat kunne vi jo holdt oss til hamburgere med rennende coleslaw eller tacolefser som kollapser av vekten fra det fargesterke innholdet, som med et klask forsvinner ned i fang, sofa og gulvteppe.

Men rekene ble sommermaten. Og de har blitt folkekjære.

På 1950-tallet ble åtseleteren fra havets bunn for fullt noe folk satte pris på i sørlandsbyene, forteller Døving. 

Det skjedde omtrent samtidig som demokratiseringen av ferien. Folk fikk smaken på campinglivet, rasjoneringen på privatbiler opphørte, og fire ukers ferie for alle ble sikret i 1964. Mange arbeidere fikk seg hytte på øyene i Oslofjorden.

– Da kom massene av østlendinger og møtte sjøen.

Skjærgårdsidyllen var født. Landkrabbene inntok kyst og fjorder.

Et klasseløst skalldyr

– Man kunne kjøpe ferske reker i Arendal og sette seg på brygga og pille. Veldig koselig og veldig godt.

Det ligger en folkelig selvtillit i forholdet vårt til reker, mener Døving. En selvtillit han mener mangler for mye annen norsk sjømat, som vi helst eksporterer fremfor å spise selv. Sild og brisling, for eksempel.

– Med reker viser man kanskje en forakt for eliten. Man gjør som man vil – og spiser med hendene. Reka er folkelig, fastslår Døving. I motsetning til hummer og østers’ status blant den norske majoriteten.

– Den er litt som pølse i lompe, sier Døving,  og minner om at den retten blir servert på slottet som nattmat etter festene.

– Reker er en av få ting som er utenfor klassemarkørene.

LES OGSÅ:

Havforskningsinstituttet

Spis fisk, lyder kostrådene. Men hva med skalldyr, er de nyttige på matfatet?

Hvorfor er det bare kristne som spiser gris?

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev