Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Forskeren har hørt på 480 versjoner av Hitlers favorittmusikk. Dette fant han ut
Til sammen speiler versjonene av musikkstykket verdenshistorien, mener professor.
Dirigenter vil være tro mot originalen. Likevel spiller de stykket på forskjellige måter. På bildet ser vi Wilhelm Furtwängler, sjefdirigent for Berliner Philharmoniker fra 1922 til 1954.(Foto: Wikimedia Commons)
Dagen etter at Adolf Hitler tok selvmord i bunkeren i Berlin, 1. mai 1945, sendte tysk radio Hitlers favorittmusikk. Det var den langsomme satsen «Adagio» fra Anton Bruckners Symfoni nr. 7.
Innspillingen var ved Berliner Philharmoniker, dirigert av Wilhelm Furtwängler, orkesterets sjefdirigent fra 1922 til 1954. Opptaket var fra januar 1942.
– Furtwängler er en av tidenes store Bruckner-fortolkere, og denne versjonen er blant de fineste av dem alle.
Det sier Erling E. Guldbrandsen, pensjonert professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Han fant alt fra dansemusikk til religiøse ritualer
Han har studert 480 ulike innspillinger av stykket, fra ulike land i Europa og Asia, og USA.
Den eldste er fra 1924, den nyeste fra 2023.
– Selv om alle dirigenter vil være tro mot originalen, spiller de stykket på forskjellige måter, sier Guldbrandsen.
Erling E. Guldbrandsen er overrasket over forskjellene i innspillingene, både historisk og geografisk.(Foto: UiO)
Den raskeste innspillingen varer i 16 minutter, den lengste i 33.
– Noen orkestre spiller stykket lett og livlig, andre rolig og legato. Noen gjør det nærmest til et religiøst ritual, som stiger opp til en åpenbaring.
Følsom musikk i tyske høyttalere
Framføringen som ble spilt på tysk radio 1. mai 1945, er svært lyrisk og følsom. Både overstemmer og mellomstemmer blir formet og artikulert fleksibelt og uttrykksfullt.
Samtidig klarer dirigenten ifølge Guldbrandsen å bygge opp helheten på en mesterlig måte, fram til klimakset omtrent to tredeler ute i satsen.
– Denne tolkningen er bevegelig og fleksibel på en helt annen måte enn for eksempel italienske Arturo Toscanini, en annen stor dirigent på den tiden, sier Gulbrandsen.
Mens Furtwängler ble misbrukt av tyskerne som et flaggskip for en påstått tysk og arisk overlegenhet, var Toscanini antifascist. Han spiller musikken stramt, sterkt og strengt, forklarer Gulbrandsen.
Kjølig og distansert musikk i etterkrigstiden
Toscaninis tolkning var den som var mest typisk i tiden rundt 2. verdenskrig.
Flere av innspillingene Guldbrandsen har studert fra 1930-tallet, bar preg av konflikt, med skarpe og skjærende kontraster. Andre var inderlige og romantiske.
Annonse
1950-60-tallet og kjennetegnes av distanserte, kjølige og mer antiromantiske innspillinger.
– Jeg knytter det til erfaringene med verdenskrigen. Troen på den tysk-romantiske musikktradisjonen fikk en knekk etter nazismen og Holocaust, sier han.
Det er som på teater, påpeker han: En oppsetning av «Hamlet» vil alltid være preget av tiden stykket spilles i.
– Også musikken er en ytring inn i en samtid, sier Gulbrandsen.
I dag er «alt lov»
På 1980-tallet kan man se en nyromantisk bølge, med det Guldbrandsen beskriver som «emosjonell og forførerisk spillestil».
Hva så med i dag?
– Nå er vi i en tid der alt er til stede samtidig. Det finnes superromantiske varianter, svulmende og pompøse, og det finnes varianter som er nøytrale, tekniske, avdempede og spørrende. Ulike trender står side om side, sier den pensjonerte forskeren.
Guldbrandsen har sett på både historiske og kulturelle forskjeller. Ulike lands og byers respektive orkestre har ulike tradisjoner, noe som preger innspillingene, forteller han.
I tillegg spiller tidspunktet i dirigentens liv inn: Samme dirigent kan tolke verket helt forskjellig på ulike tider.
Ikke alt kan måles
Også lytteren er subjektiv, påpeker Guldbrandsen.
Annonse
– Vi er inne i en tid der kvantitativ forskning er i høysetet. Men musikkerfaring er et flyktig fenomen. Vi kan prøve å fange den, som ved å studere ulike innspillinger, men det fortolkende subjektet er hele tiden med, både i skapning, framføring og lytting, sier han.
Han understreker betydningen av humanistisk forskning. Dette innebærer tre ting:
– Musikk må alltid forstås historisk. For det andre innebærer en musikkopplevelse alltid en subjektiv tolkning. Til sist må vitenskapen finne et språk for å fange inn musikkopplevelsen, sier Guldbrandsen.
Uten disse perspektivene reduseres feltet til noen målbare, ytre kjennetegn, mener han.
– To innspillinger kan være akkurat like lange, men vidt forskjellige likevel. Det handler om varmen i klangen, om frasering og artikulasjon, om balansen og uttrykket.
Å prøve å finne et vitenskapelig språk for dette, er interessant, mener han. Det vil alltid være noe som ikke kommer fram.
Bruckner var utskjelt i sin samtid
Guldbrandsen valgte «Adagio» fra Anton Bruckners 7. symfoni fordi stykket har hatt stor historisk betydning.
Men Bruckner selv, som skrev stykket i 1883, var lenge en utskjelt komponist. Han ble nærmest latterliggjort da han levde.
Bruckner kom fra landsbygda i Østerrike og ble ikke akseptert av de kulturelle elitene i Wien.
Samtidig var han åpen om at han beundret komponisten Richard Wagner, som heller ikke var populær i Wien, noe som bare gjorde ting verre.
Hitler elsket utskjelte komponister
Annonse
Femti år senere, da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland, var begge komponistenes ry godt innarbeidet.
– Hitler elsket dessverre både Bruckner og Wagner. Også han kom fra landsbygda i Østerrike og hadde blitt dumpet av elitene i Wien. Men det nyanserte og mangetydige uttrykket i Bruckners og Wagners musikk er det stikk motsatte av fascisme, mener Guldbrandsen.
Han ser det som sterkt beklagelig at Hitler gjennom sitt regime misbrukte tysk og østerriksk musikk, til propagandaformål, og at dette fortsatte helt til regimets fall etter hans død. Hitler var spesielt glad i Beethoven, Liszt, Wagner og Bruckner.
– Men det fratar ikke innspillingen dens musikalske kvaliteter, sier Gulbrandsen.
Forskning på klassisk musikk
I prosjektet Musikalsk tid og form undersøker forskere de viktigste forskjellene mellom fremføringer av utvalgte orkesterkomposisjoner i vestlig kunstmusikk fra de siste to århundrene.
