Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Norske Aud sprengte grenser i Berlin: – Hun møtte en vanvittig motstand i Norge
Aud Egede-Nissen var både filmstjerne og Norges første kvinnelige filmprodusent.
Aud Egede-Nissen produserte hele 29 filmer i perioden 1917–1918. Her er et tysk postkort fra den nå tapte filmen Der Rosenkranz. Egede-Nissen spiller tenåringsjenta Vivie som oppdager at moren har en fortid som prostituert og nå driver bordell for å finansiere datterens kostskole.(Foto: Photochemie, Berlin)
Aud Egede-Nissen sitter tilbakelent i en lenestol ikledd en stripete dress og blåser røykringer. Slik blir hun illustrert i et tysk filmtidsskrift i 1917.
Hun har greid det ingen andre norske kvinner har gjort før henne: å bygge opp sitt eget filmselskap.
– Det er helt unikt at en norsk skuespiller gjør en slik karriere i Berlin under 1. verdenskrig i en tid der kvinner knapt hadde noen rettigheter, sier forsker Maria Fosheim Lund ved Universitetet i Oslo.
Forsker Maria Fosheim Lund har brukt mye tid på å fordype seg i Aud Egede-Nissens unike karriere. Hun mener at kvinner i europeisk filmindustri har vært en mørk flekk i historien.(Foto: UiO)
Men hvordan kom Egede-Nissen seg hit?
Hun ble født i Bergen i 1893, som den første av 11 søsken. Bare 18 år gammel debuterte hun som skuespiller i Trondheim.
To år senere fikk hun tilbud om å jobbe med film i København. Så i 1914 gikk turen videre til filmbyen Berlin.
Her fikk hun etter hvert en stjernestatus som stumfilmskuespiller, og i 1916 startet hun sitt eget filmselskap, Egede Nissen Film Compagnie.
Enorm produksjon
I perioden 1917-1918 produserte Egede-Nissen hele 29 filmer i Tyskland. Til sammenligning ble det laget 16 spillefilmer i Norge på hele 1910‑tallet.
– I Norge har man vært litt skeptisk og tenkt at siden det var så mange filmer, så var det nok antageligvis ikke så bra. Men Tyskland var jo det største filmlandet på denne tiden, og industrien var så mye mer avansert på alle nivå. Teknisk, skuespillermessig og kvaliteten på manus, sier Lund.
Å sammenligne Norge med Tyskland på denne tiden blir som å sammenligne en region i Norge med Hollywood, mener hun.
Hun ble glemt av flere årsaker
Aud Egede-Nissen var Norges første kvinnelige filmprodusent, men har likevel nesten blitt glemt i norsk filmhistorie.
– Den mest banale forklaringen er jo at nær alle blir glemt i utgangspunktet. Det er ikke så lett å komme på et navn på en filmstjerne fra 1910-tallet. I tillegg skiftet hun jo etternavn på grunn av tre ekteskap, sier Lund.
I Norge er hun nok mest kjent som Aud Richter etter sitt andre ekteskap.
– Det at hun hadde sitt eget filmselskap i Tyskland, har vært lite kjent i ettertiden, og at hun var den første kvinnelige filmprodusenten her i Norge. Det virker som at det faktumet ble fort glemt, sier forskeren.
Lund mener det også handler om hvordan filmhistorien blir skrevet. Hver ny historie bekrefter den som allerede er skrevet og bygger videre på etablerte forestillinger. Egede-Nissens karriere har blitt en slags parentes.
Men hvordan greidde hun å etablere et filmselskap i filmhovedstaden Berlin når kvinner knapt hadde rettigheter? Egede-Nissen hadde ikke en gang lov til å opprette bankkonto.
Annonse
– En mann måtte godkjenne alle dokumenter, så det var derfor helt avgjørende at hennes ektemann, Georg Alexander, var interessert i det samme. Han var også skuespiller og regissør, sier Lund.
Men selskapet stod i hennes navn, og hun var daglig leder. Takket være stjernestatusen hadde hun et produkt publikum ville ha og kunne bestemme hvilke filmer de skulle lage og hvem som skulle spille. Hun gav jobb til flere av skuespillersøstrene sine.
Filmen Frøken Statsadvokat fra 1929 var en samproduksjon mellom Norge og Tyskland, produsert av Aud Egede-Nissen. Hun spilte også tittelrollen. Filmen var lenge ansett som tapt, men er i dag bevart i en kortere versjon. Dette bildet er fra en kopi av filmen som hadde begynt å gå i oppløsning og senere ble kastet. Denne scenen finnes ikke i den bevarte versjonen av filmen.(Foto: Nasjonalbiblioteket)
Filmer med sterke kvinneskjebner
Stjerneprodusenten hadde en stor interesse for melodramaer, filmer som ofte henvender seg til et kvinnelig publikum.
– Det er lett å se det feministiske i hennes prosjekt. Hun laget sterke kvinneskjebnefilmer og gjorde selv imponerende rolleprestasjoner, forteller Fosheim Lund.
Et filmstjernepostkort fra Berlin med Aud Egede-Nissen, fra 1917 eller 1918. Logoen til filmselskapet i nederste høyre hjørne: ENF – Egede Nissen Film.(Foto: Becker & Maass / Berlin)
Hun tok opp temaer som var viktige for kvinner i sin samtid: morsrollen og hvordan være en god mor samtidig som en ønsker å dra på ball og danse, det å jobbe som kunster, og å kunne velge sin egen partner.
Filmene handlet om å forholde seg til begrensningene, men også å utforske mulighetene.
– Mennene var ved fronten, kvinnene begynte å fylle opp kinosalene, sier Fosheim Lund.
Nettopp denne tematikken – og det at filmene var laget for kvinner – har i ettertid bidratt til at de har blitt sett ned på.
– Filmer av og for kvinner har alltid hatt mye lavere status i filmhistorisk sammenheng, sier forskeren.
– Hun møter på en vanvittig motstand i Norge
Egede Nissen-Film Compagnie sluttet å produsere filmer rundt slutten av 1. verdenskrig. Og mot slutten av 1920-tallet bestemmer Aud Egede-Nissen seg for å vende nesen hjemover til Norge.
Annonse
Da prøver hun å få fotfeste i hjemlandet og ønsker igjen å innta rollen som filmprodusent.
– Det er ekstremt påfallende hvor vanskelig det er for henne å komme inn i norsk filmindustri. Hennes erfaring og kompetanse overgår jo enhver mann i den norske filmbransjen, men hun opplever null interesse. Hun møter på en vanvittig motstand kan det virke som, sier Lund.
Hun får riktignok produsert et par filmer i Norge, men de har ifølge Fosheim Lund blitt stemoderlig behandlet i norsk filmhistorie.
– De er ofte utelatt fra filmografier fordi de var samproduksjoner med Danmark og Tyskland. Hun produserer faktisk også den første lydfilmen i Norge og Danmark, en samproduksjon som heter Eskimo, sier forskeren.
Men begge land har nominert andre filmer som deres første lydfilm.
– Det er tydelig at hun har blitt undervurdert og ikke får den anerkjennelsen hun hadde fortjent. Jeg tror mye handler om misunnelse og konkurranse. Jeg tror bare ikke folk har tenkt at kvinner kunne ha denne type kompetanse.
I et intervju på denne tiden beskriver Aud Egede-Nissen norsk filmbransje som en gjeng med menn i nikkers som løper rundt med en ropert og tror at det er slik man driver filmproduksjon.
– Det er ganske morsomt. Jeg tror hun var veldig lite imponert over hva man holdt på med her i landet, sammenlignet med det hun hadde jobbet med, sier forskeren.
Tysk postkort fra stumfilmen Die lachende Seele fra 1919.(Foto: Rotophot / Berlin)
Filmene har vært regnet som tapt, men…
Egede-Nissen går etter hvert tilbake til teaterscenen i Norge hvor hun har en lang karriere som skuespiller og regissør.
Fans kunne kjøpe slike filmstjernepostkort mange steder.(Foto: Alex Binder / Berlin)
Hun etterlater seg ingen dagbøker eller notater. Selv nålevende slektninger av henne har liten kjennskap til hennes filmarbeid, så hele perioden hennes i Tyskland er lite beskrevet og kjent.
Men hva med filmene?
Annonse
Så mye som 85 prosent av alle filmer fra stumfilmperioden har blitt ansett som tapt, inkludert Aud Egede-Nissens filmer. Men det var helt til Fosheim Lund startet detektivarbeidet sitt.
– Jeg har vært i kontakt med ulike arkiver rundt om og greid å spore opp fem av filmene. Veldig mye er flaks og tilfeldigheter, sier hun.
Nå opplever forskeren at det er interesse for å vise Egede-Nissens filmer på stumfilmfestivaler rundt omkring.
– Filmene appellerer til dagens publikum også, så det har vært en veldig stor og positiv overraskelse, sier Lund.
Hun mener at kvinner i europeisk filmindustri har vært en mørk flekk i historien.
– Dette er jo et kjempestort puslespill. Jeg har lagt noen biter i mitt hjørne, og så håper jeg at andre forskere kan fylle på, sier hun og legger til:
– Tenk hvor mye rikere forståelsen av nasjonal filmkultur ville vært hvis vi kunne åpne opp for hva vi regner som norsk filmhistorie og hatt et mer internasjonalt perspektiv. Hva hvis vi omskrev norsk filmhistorie slik at den inkluderte Aud Egede-Nissen og filmselskapet hun opprettet i Berlin i 1916?
