En venn av deg gruer seg skikkelig til å holde en presentasjon på jobben. Men du skjønner ikke helt hvorfor.
Det er vel ikke så farlig?
Så prøver du å forestille deg hvordan dette faktisk oppleves for vennen din. Du forsøker å se situasjonen fra hans eller hennes ståsted.
Det er perspektivtaking.
– Perspektivtaking er å forestille seg hvordan en situasjon ser ut fra en annens ståsted. Det kan være å forestille seg hva de vet eller hva de føler, sier professor Janne von Koss Torkildsen
Dette er ikke det samme som å være enig med noen eller å ha empati. Men det å forstå hvordan andre kan tenke og føle, er viktig for at vi skal klare å kommunisere med hverandre.
Podcast: Kort forklart: Hva er egentlig perspektivtaking?
Perspektivtaking handler om noe av det mest grunnleggende i menneskelige relasjoner: å forstå at andre mennesker kan oppleve verden annerledes enn oss selv og så forsøke å ta dette perspektivet. Men hvorfor er denne evnen så viktig? Hør professor Janne von Koss Torkildsen i podcasten Det virker. Lenke til episoden finner du nederst i denne artikkelen.
Janne von Koss Torkildsen er professor ved Institutt for spesialpedagogikk og Senter for forskning på likhet i utdanning (CREATE) ved Universitetet i Oslo.(Foto: Fredrik Solli Wandem / SpedAims)
Tre måter å ta andres perspektiv på
Forskningen tyder på at perspektivtaking ikke er én enkelt evne.
Visuell perspektivtaking handler om å forstå hva en annen person kan se fra der personen befinner seg.
Kognitiv perspektivtaking handler om å forstå hva andre vet.
Og emosjonell perspektivtaking handler om å forestille seg hva andre føler.
Et enkelt eksempel på manglende perspektivtaking kan være at du kjøper en gave til en venn som egentlig passer bedre til deg selv, forklarer Torkildsen.
Eller at du prøver å overbevise 12-åringen din om å fortsette med pianospilling, fordi «dette vil du ha glede av senere i livet».
– Det virker overbevisende på deg, som tenker langsiktig, men ikke for en 12-åring som er mest opptatt av at det er kjedelig her og nå, sier Torkildsen.
Hvor vil Sally lete etter klinkekulen?
For små barn kan det være vanskelig å skille mellom det de selv vet, og det andre mennesker vet.
En klassisk test av denne evnen er Sally-Anne-oppgaven.
Her får barnet observere to dukker som heter Sally og Anne. Sally legger en klinkekule i en kurv og går ut av rommet. Mens hun er borte, flytter Anne kulen fra kurven til en eske.
Annonse
Så kommer Sally tilbake.
Hvor vil hun lete etter klinkekulen?
– Treåringer svarer ofte at Sally vil lete i esken, der de selv vet at klinkekulen er. Men rundt fireårsalderen begynner de fleste barn å svare at hun vil lete i kurven, sier Torkildsen.
Barnet har da forstått noe viktig: Sally vet ikke det samme som barnet selv vet.
Etter hvert som barna blir eldre, blir perspektivtakingen mer avansert.
– Rundt seksårsalderen kan barn begynne å forstå hva én person tror at en annen person tror. Samtidig blir de bedre til å forstå blant annet ironi og skjulte følelser, sier Torkildsen.
Sally–Anne-oppgaven undersøker om barn forstår at andre kan ha en annen oppfatning av virkeligheten enn dem selv. For å svare riktig må barnet forstå at Sally vil lete etter klinkekulen der hun tror den er – ikke der barnet vet at den faktisk ligger.(Illustrasjon: KI-generert med ChatGPT / OpenAI)
Å kunne er noe annet enn å bruke
Det er likevel forskjell på å klare en oppgave om hva Sally vet, og å bruke perspektivtaking i en virkelig samtale.
Her fortsetter utviklingen langt utover barndommen.
– Tenåringer er fortsatt dårligere enn voksne til å ta hensyn til hva en annen person vet i når de kommuniserer med hverandre, sier Torkildsen.
Perspektivtaking krever nemlig hjelp fra andre ferdigheter.
Vi må blant annet klare å holde informasjon i arbeidsminnet, skifte mellom perspektiver og hemme vårt eget perspektiv når det er nødvendig.
Annonse
Og i en samtale må dette skje fort.
Disse barna kan få færre nære venner
Perspektivtaking spiller en viktig rolle i kommunikasjonen og de sosiale relasjonene våre.
Barn som gjør det bedre på mentaliseringsoppgaver, som Sally-Anne-oppgaven, ser også ut til å være bedre til å tilpasse det de sier til samtalepartneren.
– De vil for eksempel ikke si «den», men «den røde ballen» hvis det er nødvendig for at den andre skal forstå, sier Torkildsen.
De kan også lettere forstå hva andre kan bli glade eller lei seg for.
Det kan gi flere positive møter med andre barn og voksne, og dermed flere muligheter til å utvikle nære vennskap.
Men det kan også oppstå en motsatt spiral:
– Barn som strever med perspektivtaking, kan oppleve mer avvisning og få færre nære vennskap. Dermed får de også færre sosiale situasjoner der de kan øve på å ta andres perspektiv, sier professoren.
Barn som er flinke til å sette seg inn i hvordan lekekamerater har det, kan få flere nære vennskap.(Foto: Colourbox)
Hos noen må det trenes opp
Noen barn har større utfordringer med perspektivtaking enn andre.
– Hos autistiske barn ser vi ofte tidlig i utviklingen vansker med selve forståelsen av hva andre vet eller tror. Mange lærer etter hvert å løse slike oppgaver. Men perspektivtakingen kan fortsatt være mindre spontan, forklarer Torkildsen.
Annonse
Studier viser nemlig at autistiske voksne kan forstå hva en annen person tenker, men at de noen ganger kommer fram til svaret på en annen måte enn andre.
Dette kan ifølge forskeren tyde på at de må tenke seg fram til svaret mer bevisst eller med en kompenserende strategi.
Hos barn med ADHD ligger ikke utfordringen først og fremst i selve evnen til å ta andres perspektiv.
– Da handler det mer om å faktisk gjør det når det gjelder, samtidig som de må følge med, planlegge og holde informasjon i arbeidsminnet, sier Torkildsen.
Voksne går også i fella
I en amerikansk spørreundersøkelse ble over 1.000 voksne personer spurt hvilken superkraft de helst ville hatt: å være usynlig, kunne teleportere, fly, reise i tid eller lese andres tanker.
Tankelesing lå på topp, sammen med å kunne reise i tid.
– Det er litt paradoksalt. For av disse superkreftene er tankelesing den eneste vi mennesker faktisk har en slags utgave av, sier Torkildsen.
Problemet er bare at vi ikke alltid er så gode til det som vi tror:
– Voksne vet ofte godt hva en annen person kan eller ikke kan vite, men likevel lar de sitt eget egosentriske perspektiv påvirke hvordan de tolker hva andre sier eller gjør, sier professoren.
Selv når vi virkelig prøver å sette oss inn i et annet menneskes perspektiv, er det nemlig ikke sikkert vi gjetter riktig.
Torkildsen trekker fram en studie av par som i gjennomsnitt hadde vært sammen i rundt ti år:
– Noen av deltakerne ble bedt om å tenke nøye på partnerens perspektiv og gjøre en øvelse der de skulle forestille seg en hel dag gjennom partnerens øyne. Andre fikk ingen slik instruksjon. Etterpå skulle begge gruppene forsøke å gjette hva partneren mente om ulike spørsmål.
Annonse
Man skulle kanskje tro at øvelsen gjorde den første gruppen mer treffsikre.
– Det gjorde den ikke!
Det kan være bedre å spørre
Noe annet fungerte derimot langt bedre: å spørre partneren.
Forskerne skiller derfor mellom «perspective taking», der vi forsøker å forestille oss den andres perspektiv, og «perspective getting», der vi faktisk henter inn perspektivet fra personen selv.
– Ofte er det bedre å faktisk hente inn den andres perspektiv, sier Torkildsen.
En viktig begrensning ved perspektivtaking er at når vi forsøker å sette oss i en annens sted, får vi ikke nødvendigvis ny eller riktig informasjon om personen.
Vi forestiller oss fortsatt hva den andre tenker.
Heldigvis har vi et godt verktøy for å løse problemet.
Språket vårt.
– Vi kan lytte, oppklare misforståelser og korrigere antakelsene vi hadde. Men da må vi forstå våre egne begrensninger i perspektivtaking godt nok til at vi faktisk spør, sier Torkildsen.
