– Ofte snakker vi bare om individuelle risikofaktorer, som tap av nærstående mennesker, redusert funksjonsevne eller lite sosial kontakt, sier forsker Marja Aartsen.

Dette nære og personlige, mikronivået, er viktig, men forklarer ikke alt. Forskeren peker på at samfunn og omgivelser også spiller en rolle. 

– Livene våre utspiller seg ikke i et vakuum, men henger sammen med andre menneskers liv og med det som skjer i samfunnet, sier hun.

Ifølge Aartsen har det vært lite oppmerksomhet om de samfunnsmessige påvirkningene. En ny bok samler europeisk forskning på det som kalles meso- og makro-sosiale forhold. (Se under faktaboks som forklarer begrepene.)

Ikke en epidemi – men unge peker seg ut

Et av kapitlene har Aartsen skrevet sammen med forsker Marian Vasile ved Universitetet i București. De har undersøkt hvor utbredt ensomhet er i Europa før og etter pandemien.

– Vi har lenge tenkt at eldre er mest ensomme. Forskning tyder imidlertid på at ensomhet også er utbredt blant unge, særlig blant de som er mellom 18 og 22 år.

I mediene snakkes det ofte om en «ensomhetsepidemi», gjerne forklart med økt individualisering og mer digital omgang, sier Aartsen.

– Vi sammenlignet forekomst i 2014/15 med tall omtrent ti år senere. I Europa finner vi generelt ikke støtte for en slik epidemi. For den yngste aldersgruppen ser vi likevel en økning. Det kan henge sammen med pandemien, men må undersøkes nærmere, legger hun til.

Hva forklarer forskjellene mellom land?

– Vi konkluderer med at ensomhet påvirkes på flere nivåer, sier Aartsen.

Hun forklarer at dette handler både om individ, om nærmiljø som nabolag og sosiale nettverk. Ensomhet kan også være strukturelt eller kulturelt – for eksempel velferdsordninger og normer om aldring.

Å bo alene er en risikofaktor, men effekten er sterkere i land der det er uvanlig å bo alene. Dette bidrar til at nordiske land er blant de minst ensomme i Europa – og faktisk også globalt. 

To ulike typer ensomhet

Hun viser til at de nordiske landene har en individualistisk kultur der autonomi, eller selvbestemmelse, verdsettes høyt.

Forskerne skiller også mellom ulike typer ensomhet. 

Sosial ensomhet, når nettverket oppleves for lite, og emosjonell ensomhet, som handler om savnet etter en nær partner, selv med mange venner. 

– Risikofaktorene på mikro-, meso- og makronivå varierer mellom typene. En universell tilnærming virker derfor ofte dårlig, sier forskeren.

Norge i nordisk kontekst

Norge, sammen med de øvrige nordiske landene, har lav forekomst av ensomhet. 

 Mulige forklaringer er velferdssystemet, gratis helsetjenester og relativt lave forventninger til hva nettverket skal stille opp med i kriser – mange støtter seg på offentlige tjenester, forklarer Aartsen. 

– Dette kan endre seg dersom familien får en større rolle, sier hun.

Vanskelig å måle ensomhet presist

– En utfordring er at ulike studier måler ensomhet ulikt. Noen spør direkte om du føler seg ensom med svaralternativene ja, nei, noen ganger. Da lar vi folk selv definere begrepet, noe som gjør sammenligning på tvers av grupper og land vanskelig, sier hun.

I noen land er det tabubelagt å innrømme ensomhet, og forskere kan dermed undervurdere forekomsten. 

Andre studier bruker indirekte spørsmål, som «Det er alltid noen jeg kan henvende meg til ved problemer». Det kan fange opp ulike typer ensomhet, men det er debatt om hvilke spørsmål som best måler fenomenet, forklarer forskeren.

Aartsen understreker at vi trenger grundige målevalueringer for å sikre at verktøyene er mest mulig «kulturfrie» – altså like følsomme på tvers av grupper. 

– Vi trenger også tydelig skille mellom typer ensomhet. Årsakene varierer, og tiltak må skreddersys, sier hun.

– Ensomhet er ikke bare et personlig problem

– Årsakene ligger ikke bare hos individet, men også i nabolag og samfunn. Arbeidsplasser, lokalsamfunn og myndigheter kan redusere ensomhet ved å bygge inkluderende miljøer som rommer forskjellighet, sier Aartsen.

Dette gjelder særlig innvandrere, personer som står utenfor av ulike grunner, og de som ikke kan delta sosialt på grunn av helse eller økonomi.

– For den enkelte handler det om å bygge bærekraftige nettverk med ulike typer personer som kan fylle ulike roller, lytte, gi emosjonell støtte og hjelpe praktisk. Behovet for tilhørighet er særlig sterkt blant unge, der gruppepress ofte er større enn hos eldre voksne.

Hovedpoenget er enkelt, mener forskeren. 

– Ensomhet er ikke bare et personlig problem, men et ansvar for fellesskapet. Og tiltak må tilpasses typen ensomhet, sier hun.

Referanse:

Kapittel i bok: Marja Aartsen mfl.: Loneliness Prevalence in Different Age Groups in Europe. I: Aartsen, M., Precupetu, I. & Suanet, B. (red.). Macro Social Influences on Loneliness in Later Life. Towards a Better Understanding of the Loneliness Paradox in Europe, 2025. (Sammendrag)

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra OsloMet:

• 

  Dårlig helse og tap av partner rammer eldre ulikt

• 

  Ny studie kartlegger direktesendte overgrep mot barn: – Toppen av isfjellet

• 

  Slik skal kommunene få flere flyktninger i jobb

• 

  Mange barn med ADHD trives ikke på skolen

• 

  Inneklima: Verst i fleksible kontorlandskap

• 

  Disse er mest skeptiske til elbil

Les flere saker laget av OsloMet

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER