Annonse
Den forbløffende historien om «verdens mest mystiske bok»
«Slike sfinkser adlyder ingen andre enn sin herre.» Folk har forsøkt å tyde Voynich-manuskriptet gjennom flere hundre år.
Publisert
I 1912 fikk bokhandleren Wilfrid Voynich tak i en merkelig bok som i dag er kjent under hans navn.
Han fikk kjøpe en samling bøker fra jesuittordenen i Italia. Blant dem var en enkelt innbundet bok, tilsynelatende veldig gammel. Den var ikke større enn 16 ganger 22 centimeter og fanget hans oppmerksomhet.
«Det var som en stygg andunge sammenlignet med de andre manuskriptene som var rikt utsmykket med gull og farger», skrev Voynich i 1921.
Inni boken som var det et mysterium som fortsetter å fascinere, over hundre år senere.
«Jeg fant ut at det var skrevet utelukkende med chiffer.»
Chiffer er et system for kryptering av informasjon, og Voynich mente at forfatteren hadde skrevet hele boken i en slags kode.
Fremdeles kommer det stadig ut ny forskning om boka, senest i oktober 2026 om den opprinnelige rekkefølgen til sidene, som The Guardian har skrevet om. I desember holdes den årlige konferansen om Voynich-manuskriptet.
Manuskriptet har blitt kalt for verdens mest mystiske bok, blant annet i en artikkel fra 1967 av den britiske offiseren og kryptoanalytikeren John Tiltman.
Hva er det med det med denne boka som fortsatt fascinerer?
Urter, astrologi og badende kvinner
Teksten løper over 240 sider i flotte, snirklete bokstaver – men ikke et eneste ord er leselig.
På avstand ser det kjent ut. Boka er skrevet fra venstre til høyre, slik som europeisk tekst.
Noen bokstaver minner om det latinske alfabetet, noen ligner tall, andre er ulike noe annet. Bokstaver danner det som ser ut som ord, men det er ingen punktum.
De fleste sidene har fargerike, bisarre og fantasifulle illustrasjoner. Heller ikke disse er rett frem å forstå.
Den første og lengste delen av boka ser ut til å handle om botanikk. Hver side inneholder tekst og en illustrasjon av en plante. Men det har vært vanskelig å knytte tegningene til ekte planter med sikkerhet.
Den neste delen virker å handle om astronomi og astrologi. Det er tegnet inn runde diagrammer med stjerner, solen, figurer og stjernetegn, noen av sidene er utbrettbare.
Deretter følger en seksjon med massevis av nakne kvinner som bader i grønn og blå væske, koblet sammen av det som ligner rør eller organer.
De siste delene av boka har bilder av røtter og plantedeler og det som kan minne om medisinske krukker. Til slutt er det lister markert med stjerner som er antatt å kunne være oppskrifter. Du kan bla i boka her.
Annonse
Mistenkte en engelsk munk og vitenskapsmann
Noen har skrevet en bok, rikt illustrert med bilder – som ingen forstår.
Hvem skrev manuskriptet, og hva handler det om? Er det en middelaldersk bok med hemmeligheter som måtte skjules, en gal manns nedtegnelser eller et bedrageri?
Wilfrid Voynich hadde selv noen ideer.
Han var av polsk adelsslekt og ble født i Litauen i 1865, da Litauen lå under det russiske keiserdømmet.
Voynich utdannet seg til farmasøyt. Etter det ble han med i en revolusjonær organisasjon, ble arrestert og sendt til Sibir. Han klarte å rømme til England og startet som bokhandler i et antikvariat.
Han fikk kjøpt Voynich-manuskriptet i 1912.
Basert på kalligrafien, pergamentet og tegningene antok han at boka var fra 1200-tallet, at den handlet om naturfilosofi og «at det måtte være et verk av helt eksepsjonell betydning».
Han foreslo at forfatteren kunne være Roger Bacon, en engelsk filosof og naturforsker som var talsmann for å bruke matematikk og eksperimenter i vitenskap.
Bacon var i konflikter med andre teologer og ble i en periode nektet å publisere sine ideer. Han kan ha hatt motiv for å skrive i kode, mente Voynich.
En annen grunn til at han mistenkte Bacon, var et brev som lå fremst i boka og som hintet om at boken har en spennende historie.
En fargerik historie
Annonse
«Denne boken, som jeg arvet etter en nær venn, bestemte jeg meg for å gi til deg, min kjære Athanasius, så snart jeg fikk den i min besittelse. Jeg var nemlig overbevist om at ingen andre enn du kunne lese den.»
Brevet, datert til 1665 eller 1666, var skrevet av Joannes Marcus Marci og sendt til Athanasius Kircher.
Kircher var jesuittprest og et multitalent. Han er kjent for å ha laget det første illustrerte oppslagsverket om jordens indre, og han prøvde å tyde egyptiske hieroglyfer.
Ifølge brevet hadde Kircher allerede fått kopi av sider i boken. Den forrige eieren, en alkymist, skulle ha forsøkt å tyde teksten.
«Men arbeidet hans var forgjeves, for slike sfinkser adlyder ingen andre enn sin herre, Kircher.»
Det er funnet brev som bekrefter at den tidligere eieren, alkymisten, kontaktet Kircher om boka. Dette er omtalt på nettstedet voynich.nu, som drives av René Zandbergen, ekspert på manuskriptet.
I brevet fra Marci står det også at boken hadde tilhørt keiser Rudolf 2. i Praha, som styrte det tysk-romerske riket fra 1576 til 1612. Han er kjent for å ha hatt stor interesse for vitenskap og det okkulte.
Keiseren skal ha kjøpt boken for 600 dukater, som tilsvarer rundt to kilo gull. Ifølge brevet skal kilden til denne informasjonen ha trodd boken var skrevet av Roger Bacon.
På første side av boka oppdaget Voynich en nesten utvisket underskrift som knytter boken til Rudolf 2.
Underskriften, som i dag bare er synlig under ultrafiolett lys, er av Jacobus Horcicky de Tepenecz , farmasøyt ved Rudolf 2. sitt hoff.
Snakket med engler
Wilfrid Voynich hadde også en idé om hvem som kan solgt keiseren boka, nemlig den engelske alkymisten, astrologen og matematikeren John Dee.
Annonse
John Dee var rådgiver for Elizabeth 1. og var svært interessert i det okkulte. Han skal ha hatt tilgang til flere bøker av Roger Bacon.
I en periode reiste han rundt med Edward Kelley, som hevdet å kunne kommunisere med engler. Dee og Kelly skrev ned hva englene sa og opprettet et nytt alfabet og språk som kaltes enochian og skulle være englenes språk.
Dee og Kelly hadde audiens hos Rudolf 2., men det er ingen bevis for at de solgte noen bok til keiseren, og hypotesen har ikke særlig støtte i dag.
Det er også foreslått at Dee og Kelly selv laget boken som et bedrag. Dette skrev Gordon Rugg i en artikkel fra 2004, og det omtales en artikkel i Cryptologia i 2020.
I nyere tid er det derimot funnet et dokument som sier at en person ved navn Karl Widemann solgte noen uvanlige bøker til keiseren for 600 floriner, gullmynter, i 1599.
Professor trodde han hadde funnet løsningen
Voynich tok kontakt med eksperter for å få hjelp til å tyde teksten.
Det ble raskt klart at dersom teksten er skrevet i kode, er det ingen lett måte å knekke den på. Det holder ikke å bytte ut symbolene med latinske bokstaver og stokke litt om på dem, for eksempel.
Den første i moderne tid som gjorde et iherdig forsøk på å knekke koden, var William Romaine Newbold, professor i filosofi ved University of Pennsylvania.
Han mente å kunne oversette en setning på siste side til «thou wast giving me many gates», fordi det lignet på latin, ifølge en artikkel av den amerikanske kryptologen Mary D'Imperio. Dette satte ham på sporet av en metode der han satte sammen to og to bokstaver.
Newbold hevdet han hadde funnet løsningen på «Roger Bacons chiffer». Tolkningen ble publisert i 1928.
Men løsningen hans var uhyre komplisert og bestod av flere steg. Den innebar blant annet å studere små uregelmessigheter i kantene på bokstavene med forstørrelsesglass og tolke dem ut fra et gammelt gresk system for forkortelser.
Newbolds tolkning ble sablet ned etter hans død, av vennen John Manly. Manly slo fast at tegnene som Newbold så med forstørrelsesglass, ikke var noe annet enn blekk som hadde sprukket opp på den grove overflaten til pergamentet. I tillegg var metoden så fleksibel at man nærmest kunne lese det man ville ut av bokstavene.
Annonse
Mest lest
Amerikansk kodeknekker ga opp
Voynich døde i 1930. Mysteriet har gått videre til andre. William Friedman var kryptolog i det amerikanske militæret. Han er kjent for å ha ledet gruppen som løste Japans PURPLE-chiffer under andre verdenskrig.
Friedman satte blant annet sammen to studiegrupper som gjorde om manuskriptet til maskinleselige symboler.
Han klarte ikke å finne noen løsning. Han skjulte sin konklusjon i et anagram i en vitenskapelig artikkel, ifølge Mary D'Imperio. Han mente Voynich-manuskriptet ikke var skrevet i kode, men i et konstruert språk.
Siden har flere hevdet å ha funnet løsningen for å dechiffrere Voynich-manuskriptet, også de siste årene, men ingen forslag har så langt fått bred støtte.
Forkortelser eller aztekisk dialekt?
Et eksempel fra 2019 er en hypotese av Gerard Cheshire. Han mente å ha oppdaget at Voynich-manuskriptet var skrevet på et protoromansk språk, en form for gammel latin.
Han foreslo at det var skrevet av en nonne og handlet om urtemedisin, terapeutisk bading og kvinnelige temaer som graviditet. Eksperter avviste dette, og Universitetet i Bristol trakk en pressemelding om artikkelen.
Nicholas Gibbs kom med en annen teori i 2017, blant andre omtalt av Ars Technica. Han hevdet det var en guide til kvinnehelse, et plagiat av eldre kilder og at teksten består av mye latinske forkortelser som ofte ble brukt i medisinsk litteratur.
Teorien møtte motstand, ifølge Ars Technica.
Det er stor variasjon i tolkningsforslagene. I 2016 mente forskere å ha identifisert flere planter og dyr fra illustrasjonene i boka og at de viser arter fra Amerika, ifølge The Guardian.
Forskerne mente at boka kunne være skrevet i Amerika etter koloniseringen. Teksten skulle være skrevet på en utdødd dialekt av náhuatl fra Mexico, som aztekere snakket.
Eller kan Voynich-manuskriptet handle om plantefysiologi? Det foreslo plantebiolog Lincoln Taiz og Saundra Lee Taiz i 2011 da de så nærmere på delen med de badende kvinnene. Der noen ser rør og bad, så forskerne reproduktive plantedeler, transport av væske i stilken og frøproduksjon.
Karbondateringen
Andre tror Voynich-manuskriptet er et bedrageri. Kan det ha vært Wilfrid Voynich selv som laget boken? Flere har foreslått dette. Men det er usannsynlig, mener ekspert René Zandbergen som lister opp flere poenger på sin nettside.
Det har nemlig vist seg at boken virkelig er gammel.
Voynich-manuskriptet ble donert til Beinecke Rare Book and Manuscript Library ved Yale University i 1969, hvor det fremdeles befinner seg.
Sidene i boken er pergament laget av kalveskinn. I 2009 ble de karbondatert til å være laget mellom år 1404 og 1438.
Tester av blekket og malingen viser at det kan være fra samme tid, ifølge Yale. Det svekker teorien om en moderne forfalskning.
Karbondateringen utelukker at boken kan være skrevet av Roger Bacon, som døde i 1292, lenge før pergamentet ble laget.
Ikke bare én som skrev boka?
Noen hint om hvor boka kommer fra, er oppdaget. Et sted i boka er det tegnet inn en borg med en stil som var spesiell for det nordlige Italia i middelalderen, ifølge Voynich.nu.
Tegningen av skytten i den astrologiske delen ligner tegninger i tyske manuskripter fra 1400-tallet, skriver René Zandbergen. Han nevner også en historiker innen botanikk som identifiserte stilen på illustrasjonene til i Nord-Italia rundt 1460.
Manuskriptet er antatt å ha blitt laget et sted i Sentral-Europa, som det står i Yale sin presentasjon av boken.
Og kanskje var det ikke bare én som skrev boka. En studie fra 2020, av middelalderforsker Lisa Fagin Davis, konkluderte med at det faktisk er fem skribenter.
På 1970-tallet fant Prescott Currier noe lignende. Han mente at det var to ulike «dialekter» i teksten og dermed to som hadde skrevet den.
Ligner til en viss grad på ekte språk
Det er mulig å undersøke om teksten ser ut til å være et språk med mening, ved å se på hvordan tegn og ord statistisk opptrer i den. Nettopp det har lingvister gjort.
Lingvistene Claire L. Bowern og Luke Lindemann oppsummerte forskning på språk i Voynich-manuskriptet i en artikkel fra 2021.
De skriver at bokstavene i boka opptrer mer forutsigbart og repetitivt enn i andre språk det er sammenlignet med.
Samtidig ser de at teksten passer med Zipfs lov, i likhet med ekte språk. Zipfs lov handler om at det nest vanligste ordet opptrer halvparten så ofte som det vanligste, det tredje vanligste en tredjedel så ofte og så videre.
Noen tegn finnes bare i midten, i starten eller i slutten av et ord, og noen tegn-kombinasjoner er vanligst i starten og slutten av en linje.
Forskerne konkluderer med at teksten er skrevet i et naturlig språk og ikke er lureri fra middelalderen.
En fiffig bløff?
Andre har argumentert for at teksten er meningsløs og laget for å fremstå som en kodet tekst.
Gordon Rugg publiserte i 2004 og 2016 artikler om hvordan Voynich-manuskriptet kan være laget med et kodesystem som ble funnet opp på 1500-tallet, en plate med hull som legges over tekst. Det mente Rugg kan forklare mønstre i manuskriptet.
Hans konklusjon er at boka er et bedrageri utført med en simpel og rask metode.
En annen studie, av Torsten Timm og Andreas Schinner, ble publisert i 2019. De kom fram til at forfatteren har skrevet meningsløse tegn og deretter gjentatt disse. Da de testet dette med en algoritme, oppsto det statistiske likheter med manuskriptet.
Siste ord i saken er nok ikke sagt, og eksperter og amatører kommer antagelig til å fortsette å utforske mysteriene som omkranser den 600 år gamle boka.
LES OGSÅ
Opptatt av arkeologi og historie?
Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.
