– God støtte for at tiltak som gjelder livsstil og helse kan bidra til å minke sjansen for demens

– Tiltak for å forhindre demens senere i livet kan ha effekt, men de overselges ofte, sa forsker Anders Martin Fjell nylig til forskning.no.

Han og Kristine Beate Walhovd har nylig skrevet en artikkel i Psykologtidsskriftet der de tar oppgjør med noen myter om hjernehelse. 

En av dem er at demensrisiko nesten kan halveres gjennom livsstilsendringer. 

Tallet kommer fra Lancet-kommisjonens arbeid om forebygging, behandling og omsorg ved demens.

Geir Selbæk er forskningssjef i Nasjonalt senter for aldring og helse og en av bidragsyterne til Lancet-rapporten. 

– Det er god støtte for at tiltak som gjelder livsstil og helse kan bidra til å minke sjansen for demens. Hvor stor effekten er for den enkelte, er imidlertid usikkert, skriver han på e-post til forskning.no. 

Må være varsom med hvordan budskapet kommuniseres

I rapporten fra 2024, kom kommisjonen fram til at rundt 45 prosent av demenstilfellene i befolkningen potensielt kan forebygges ved å redusere 14 risikofaktorer.

Forskerne Walhovd og Fjell mener det er god grunn til å være skeptiske til hvordan slike tall tolkes.

45-prosenttallet et teoretisk maksimum, påpeker de. Det forutsetter at alle risikofaktorene er til stede. Det er de ikke nødvendigvis i den norske befolkningen.

Videre bygger beregningene i stor grad på observasjonsstudier, som ikke kan slå fast årsakssammenheng. 

Forskerne understreker at livsstil i voksen alder har betydning. 

Men effektene blir ofte «oversolgt», sa Fjell til forskning.no.

– Særlig når befolkningsestimater som «45 prosent redusert demensrisiko» fremstilles som om de gjelder enkeltpersoner.

Geir Selbæk er enig i at det blir feil å overføre tallet om 45 prosent reduksjon i risiko til enkeltpersoner. Dette gjelder generelt for råd omkring helse og livsstil. 

– I det hele tatt må man være varsom når man kommuniserer dette slik at budskapet ikke medfører økt stress, angst, depresjon eller skam, og dermed mer uhelse, sier Selbæk. 

– Samtidig må vi erkjenne at det er stor interesse i befolkningen for sykdomsrisiko generelt og kanskje risiko for kognitiv svikt og demens spesielt.

Gjelder på befolkningsnivå

Selbæk forklarer mer om hva som ligger bak beregningen. 

– Tallet 45 prosent er en teoretisk størrelse som er bygd på en modell som setter sammen hvor sterk sammenheng det er mellom risikofaktoren og demensrisiko og hvor vanlig risikofaktoren er, i tillegg til at man justerer for overlapping mellom faktorene.

Dette gjelder på befolkningsnivå, noe som også understrekes i Lancet-kommisjonen, sier han. 

– Den retter budskapet mot beslutningstakere og helsepersonell. Det er lite realistisk at alle disse risikofaktorene kan fjernes helt, men budskapet om at folkehelsetiltak kan påvirke demensforekomst i vesentlig grad, gjelder.

Mangler alle risikofaktorene

45 prosent-tallet forutsetter tilstedeværelsen av alle risikofaktorene, skriver Walhovd og Fjell i artikkelen. 

I Norge er det for eksempel under to prosent som drikker mer enn 21 alkoholenheter i uken, rundt sju prosent som røyker daglig og rundt seks prosent som har diabetes. 

– For de fleste enkeltpersoner vil den teoretiske «maksgevinsten» derfor være en brøkdel av 45 prosent, rett og slett fordi de mangler disse risikofaktorene.

Lancet-kommisjonen lager et estimat som gjelder internasjonalt, sier Selbæk. 

– Det vil være variasjon i risikoprofil mellom landene, ikke minst når det gjelder antall som røyker eller tilgang til utdanning. Som nevnt, kan man ikke overføre dette tallet til hvert individs risiko.

Likevel kan Lancet-kommisjonens sammenfatning være et viktig hjelpemiddel for helsepersonell som skal gi råd om forebyggende helsetiltak, sier Selbæk. 

Ville vært uetisk å gjøre lange eksperimenter

Anslagene bygger i stor grad på observasjonsstudier, skriver Walhovd og Fjell. 

– Slike data er viktige, men det er svært vanskelig å skille årsak fra virkning.

– Nedsatt hørsel, depresjon eller fysisk inaktivitet kan for eksempel være tidlige symptomer på eller konsekvenser av den samme sykdomsprosessen som senere gir demens, heller enn selvstendige årsaker.

Dette er en kjent begrensning som alle som forsker på dette er klar over og i varierende grad justerer for, sier Geir Selbæk. 

– For de fleste av risikofaktorene vil det være utenkelig å gjennomføre randomiserte, kontrollerte studier siden tiden fra risikoeksponering til endepunkter, som demens, er lang.

Det ville være ressursmessig og etisk svært problematisk, sier han. 

– Derfor må man basere seg på studier med lavere nivå av evidens. Det betyr at flere godt gjennomførte studier må peke i samme retning og at det finnes mekanismer som kan forklare sammenhengene.

Lancet-kommisjonen, og andre litteraturgjennomganger, har samlet studier og vurdert om det totale bildet gir grunnlag for å trekke sikre konklusjoner, sier Selbæk. 

Et kjent poeng

Kan det være slik at noe av det som peker seg ut som risikofaktorer, isteden kan være tidlige symptomer på demens? 

– Poenget med retningen på sammenhengen er godt kjent og er særlig relevant fordi demenssykdommer, som Alzheimers sykdom, starter i hjernen mange år før man får symptomer, sier Selbæk.

– Vi har publisert mye forskning som viser at retningen på sammenhengen kan snu når tidspunktet for demensdiagnose nærmer seg.

For eksempel er høyt blodtrykk midt i livet en klar risikofaktor for senere demens, mens hos personer som er i ferd med å utvikle demens, er det lavt blodtrykk som er assosiert med økt risiko, sier Selbæk.

– Trolig skyldes dette at sykdomsutviklingen påvirker blodtrykket. Tid har stor betydning når man skal vurdere risikoprofiler for demens.

LES OGSÅ

Du kan ikke jogge eller spise deg fra å få demens, sier forsker

Forskere tar et oppgjør med demens-myter

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev