For 100 år siden ble norske blåbær brukt til mye mer enn saft og syltetøy

På slutten av 1800-tallet fikk en kjøpmann fra Drammen en fiks idé.

Kunne det gå an å tjene penger på de ville bærene i Norge, de som uansett ville gå til spille, dypt inne i de norske skoger?

Johan M.P. Selau var allerede lidenskapelig opptatt av hagebær som bringebær og jordbær. Han var medlem av Landsforeningen til Udnyttelse af vore Nyttevæxter.

Frem til nå hadde norske hagebrukere tjent gode penger på å eksportere hagebærene til det engelske markedet.

Men hva med de ville bærene? tenkte Selau.

Slik startet historien om den vellykkede blåbær-eksporten i Norge.

En del av skogens frukter

At blåbærene er fulle av gode næringsstoffer og antioksidanter, visste kanskje ikke Selau på denne tiden.

Men at de var gode på smak, var opplagt. Og dermed var de også ettertraktet flere steder i verden.

– Dessverre ble mange bær stående å råtne i skogen, forteller Ida Kristine Teien, avdelingsdirektør og konservator ved Norsk skogsmuseum.

En ekstrainntekt for fattige familier

De norske skogene hadde allerede skapt mengder av arbeidsplasser og inntekt til folk på bygdene.

Likevel var det mange småkårsfolk som hadde dårlig råd.

Nå skulle bærene blir en ekstrainntekt for dem, tenkte Selau.  

– Problemet var bare at ingenting lå spesielt til rette for det, ifølge Teien.

Selau hadde derfor en stor jobb å gjøre.

Han trengte plukkere, bær-rensere, kurvmakere, transportører og kontrollører.

– Alt ble etter hvert veldig godt organisert, forteller Teien.

Det var både menn og kvinner som plukket bærene, ofte var hele familien med, forteller hun.

Organiserte seg i bærlag

Mange samlet seg i såkalte «bærlag». De ble organisert som kooperativer, og det ble vedtatt standardiserte regler for sanking, rensing og pakking av bær.

Lagene skulle sikre bedre priser, effektivisere plukkingen og organisere transport og eksport.

– Selau reiste rundt i hele Norge for å få folk til å forstå og legge til rette for de ville bærene, forteller Teien.

Bærkurvene

Det finnes lite forskning på bær-næringen, ifølge Teien.

Derfor har hun skrevet en egen forskningsartikkel Anno museums antologi Ting i kontekst.

Den tar for seg noe helt spesifikt i historien om bær-eksporten, nemlig bærkurvene.

For det var særlig ett hinder som gjenstod etter all plukkingen, rensingen og organiseringen: Hvordan skulle de frakte ferske blåbær helt over til England?

– Her var det mye som måtte stemme, sier Teien.

4,5 liter

Blant annet vekt.

Hvor mange bær var det plass til, uten at de nederste ble most? Bærene måtte også plukkes på et bestemt tidspunkt for å få riktig konsistens når det nådde frem til England.

–  Det måtte være en helt spesiell kvalitet på kurvene, sier Teien.

Selau, som var opptatt av å sysselsette folk, ønsket å lage kurvene på bygdene slik at han kunne skape enda flere arbeidsplasser.

De ble etter hvert spesialdesignet og kunne brukes til å frakte både solbær, rips og blåbær, og inneholdt nøyaktig 4,5 liter bær. De ble laget av flettet spon for å gi tilstrekkelig luft til bærene.

Andre bær som tyttebær, jordbær og bringebær fikk andre kurver.

Newcastle, Hunn og London

Bærene trengte deretter trygg og god transport.

– Derfor passet det bra at dampskipene allerede fraktet varer og folk på sjøen til og fra Norge, og at utbyggingen av jernbanenettverket var godt i gang.

Blåbærene ble først og fremst eksportert England med båter fra Kristiansand, Stavanger Bergen og Oslo. De ble som oftest sendt til Newcastle, men også Hull og London.

I perioden 1923 til 1935 ble det eksportert hele 3,6 millioner liter blåbær fra Norge til England, ifølge Elvarheim museum i Åmli.

Det ble utbetalt til sammen 1.882.000 kroner til bærplukkerne.

Til sammenlikning var kommunebudsjettet til den lille kommunen Gjøvdal, som i dag heter Åmli, på 29.000 kroner i 1927. Samme året hadde folk i Gjøvdal en samlet inntekt fra blåbærsalget på 21.000 kroner, ifølge museet.

Ble brukt i engelsk blåbærvin

Mesteparten av bærene som ble fraktet til Newcastle, ble kjøpt av gruvearbeidere og brukt til å lage blåbærvin, ifølge Tonje Ramse Trædal, museumsstyrer ved Elvheim museum.

På det meste fraktet englandsbåtene bær to ganger i uken til Newcastle. Bærene var fremme på markedet to dager etter.

Etter at andre verdenskrig brøt ut, avtok eksporten av norske bær til utlandet. Hvorfor det ikke startet opp igjen etter krigen, er usikkert.

Det var nok flere ting som spilte inn og som det hadde vært spennende å forske videre på, ifølge Teien. 

Referanse:

Ida Kristine Teien: Eksportkurven for bær – bærsakens betydning for bærnæringen, Ting i kontekst, 2026.

Tonje Ramse Trædal: Den store blåbæreksporten. Elvarheim museum.

LES OGSÅ

Bærene som var forbudt i USA i nesten 100 år: – Vi bør alle spise mer av dem

Kan vi plukke blåbær i lavlandet i framtida?

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev