Rundt omkring i fjellet og i høyereliggende områder kan man gjerne komme over ringer laget av stein, forteller Arne Håkon Thomassen.
Hvorfor lagde noen masse sånne steinringer, for hundrevis eller tusenvis av år siden?
– Der er det en ryggmargsrefleks som ofte slår inn, også putter vi alt vi ikke forstår i en boks og sier at dette er kanskje religiøst, sier Thomassen, som er arkeolog ved Sametinget.
Steinringene registreres ofte som offerringer. Selv om man egentlig ikke helt aner hva de alle representerer.
Men det er overhodet ikke sikkert at alle disse steinringene har noe med religion å gjøre, ifølge Thomassen.
Det var i 2009 at Thomassen var på registreringsarbeid i Rago nasjonalpark i Nordland.
I løpet av 12 dager var han innom rundt 30 kulturminnelokaliteter.
Som vanlig i et sånt type fjellandskap var det ildsteder og teltplasser å finne. Men i tillegg var det altså masse sånne steinringer.
De var imidlertid ikke laget for å ofre noe til gudene. Steinkonstruksjonene var gjerder og innhegninger. Laget av barn.
– Dette var etterligninger av de voksnes arbeid med reindrift, forklarer Thomassen.
– Det var utrolig fascinerende konstruksjoner.
Noen av gjerdene var så forseggjorte at det gikk an å se hvordan innhegningen skulle skille ut hunndyr, hanndyr og kalver. Små biter av kvarts eller bergkrystall inni «gjerdene» representerte reinkalver, simler og okserein.
– Jeg får tårer i øynene av å snakke om dette. Disse konstruksjonene har altså ligget her i x antall år, helt til det kommer en arkeolog forbi og registrerer det.
Over halvparten av det Thomassen registrerte i Rago var kulturminner laget av barn.
Steinringene viste seg å være etterligninger etter reindriften til de voksne. De mest komplekse konstruksjonene var delt inn i seksjoner, som den på dette bildet.(Foto: Arne Håkon Thomassen)
En kjent tradisjon
Thomassen hadde med seg en representant fra det lokale reindistriktet på arbeidet. De var klare over den store forekomsten av kulturminner laget av barn og var bekymret for at de ville bli ødelagte av folk på fjelltur.
Annonse
Og grunnen til at de visste at ringene var spor etter barnas lek og ikke de voksnes religion, var at tradisjonen fremdeles var kjent.
– Deres formødre og forfedre hadde også laget sånne etterligninger etter det de voksne holdt på med, forklarer Thomassen.
Den lokale representanten som var med på registreringen, viste Thomassen hvor oldefaren hans hadde laget sånne ringer da han var barn.
Det er for lite mangfold i materialet som vi bygger de vakre fortellingene våre om fortiden på, mener arkeolog Arne Håkon Thomassen.(Foto: Privat)
Fra å leke reindrift til å drive med reindrift
Leken er både en måte for barna å gjøre sosiale erfaringer når de leker med andre, og en måte å forstå seg selv og sine omgivelser på, ifølge arkeologen. Men den er også en måte å øve seg på å være voksen.
– I tradisjonell reindrift så legger man vekt på mer indirekte barneoppdragelse i form av veiledning, å lede barnet på rett kurs. Da er barnas lek viktig, og det blir en nesten umerkelig overgang mellom lek og det å være voksen.
Også Thomassen tenkte først på religion da han så de steinringene.
– Det er naturlig å tro når du ser en sånn steinring, at det er noe religiøst over det. Så jeg ble litt paff. Det var en øyeåpner for meg, å se hvor viktig det var med denne tradisjonelle samiske barneoppdragelsen innenfor reindrift.
Kan være flere hundre år gamle
Thomassen vet ikke nøyaktig hvor gamle sporene etter barnas lek er. Men området har blitt brukt av reindriftsutøvere i flere hundre år.
I dag brukes det mest i vinterstid, men leken har foregått om sommeren. Det betyr at ringene ble laget av noen som brukte området til reindrift i sommerstid.
– Dette er jo det store stridsspørsmålet blant arkeologer som jobber med dette i dag. Når oppstod tam-reindrifta?, sier Thomassen.
Annonse
Steinringene kan være fra 1700-tallet. Eller de kan være fra middelalderen. Eller fra enda tidligere.
De kunne vært undersøkt for datering, for eksempel ved å se på mose og lavvekst. Men det er kostnadskrevende, forteller Thomassen.
– Jeg lurer litt på hvor mange tusen slike barns kulturminner som har blitt registrert som offerringer for eksempel, uten at man egentlig har hatt noen anelse om hva dette kan være, sier Thomassen.(Foto: Arne Håkon Thomassen)
Arkeologer trenger ikke alltid være så opptatt av det storslåtte, mener Thomassen. Det holder å se på en steinring som ligger på en bergknaus.(Foto: Arne Håkon Thomassen)
For mye maskulint dill-dall
Arkeologen fra Sametinget syns det er på høy tid at barns kulturminner får litt mer oppmerksomhet innen arkeologien.
– Det er så mye maskulint ræl. Vikinger og dill dall, sier Thomassen.
– Ikke til forkleinelse for de som jobber med det storslåtte, men det blir for mye macho for min del. Maskuliniteten som framheves fra jernalderen og sånn, blir jeg trøtt av altså.
Arkeologer er ofte innprentet med hvilke kulturminner som veier tyngst på vektskåla. Det er det monumentale, det storslagne og storslåtte, ifølge Thomassen. Han tok hovedfag i Tromsø på 1990-tallet og syntes faget var trangt.
– Du skulle ikke gå så langt utafor den etablerte stien før du ble sett på som en raring. Men kanskje flere raringer er det vi trenger i norsk arkeologi, sier han.
– Dropp gravrøysene og gravhaugene, interesser dere for barnas kulturminner! Det er mitt store ønske.
