Denne artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - les mer.
Denne fargerike fuglen klarer seg bra i Norge
Det er nok av dårlige nyheter om naturkrise og fugler som sliter og blir færre i antall. Heldigvis finnes det også arter som ser ut til å klare seg godt – en av dem er stillitsen.
Stillitsen er en liten, fargerik og ganske sosial finkefugl. Til tross for sitt vakre utseende er den ikke blant våre mest kjente fuglearter.
Når man ser en stillits for første gang, er det lett å tenke at den har rømt fra fangenskap. Slike fargeglade fugler forbindes gjerne med sydlige breddegrader.
Stillitsen kan kjennes igjen på et lite, spisst nebb, tydelig innskåret svart stjert, hvit overgang mellom rygg og stjert, rødt ansikt og tydelige hodetegninger i svart og hvitt. Ryggen er lysebrun og undersiden hvit. Vingene er svarte med brede, gule vingebånd.
Hos stillitsen er det ikke bare hannen som har fargerike tegninger. Faktisk er kjønnene nesten helt like. Ungfuglene mangler den røde ansiktsmasken, men er likevel relativt lette å kjenne igjen på de karakteristiske vingetegningene.
Spesialist på ugrasfrø
Stillitsen kan påtreffes i mange ulike naturtyper, men den unngår tett skog og helt treløse områder. Den lever hovedsakelig av frø, som vanligvis plukkes direkte fra blomsten eller frøhodene, men man kan også se stillits som spiser frø på bakken.
Med det spisse, lille nebbet er stillitsen spesialtilpasset frø fra kurvplanter som for eksempel åkersvineblom, fagerknoppurt, tistler og arter i borreslekta.
Til tross for sine kraftige farger kan stillitsene være overraskende vanskelige å få øye på når de sitter rolig og spiser ugrasfrø i en vei- eller åkerkant. Når fuglene letter, er det gjerne de gule vingebåndene som avslører dem.
Ofte hører man stillitsen før man ser den. Det norske navnet stillits kommer fra det tyske Stieglitz, som henspiller på artens karakteristiske lokkelyd, «tikk tikkeli tikkelitt». Stillits er med andre ord et lydmalende navn.
Stillitsen er vanligvis ganske sosial og utenfor hekketiden kan den ofte påtreffes i flokker på 5-40 individer. Arten kan også danne større flokker sammen med andre finkefugler, for eksempel grønnsisik, tornirisk og grønnfink.
Utbredelse og bestandsvekst
Stillitsen forekommer naturlig i det meste av Europa, Nord-Afrika og vestlige deler av Sentral-Asia. I tillegg er arten introdusert til land som Australia, New Zealand, USA, Uruguay og Argentina.
I Norge er stillitsen vanligst på Østlandet, spesielt i lavlandet rundt Oslofjorden, men også et stykke oppover i Gudbrandsdalen, samt spredt langs kysten fra Østfold til Rogaland.
Stillitsen har alltid vært relativt sjelden her i landet, men de siste tiårene synes den lille finkefuglen å ha blitt vanligere, samtidig som den har utvidet sitt utbredelsesområde både nordover og innover i landet. Arten har blant annet etablert seg i Trøndelag, der det første hekkefunnet ble dokumentert i 2017.
Stillitsen har hatt en positiv bestandsutvikling også i våre naboland. I Sverige er den en av de hekkefuglene som har økt mest i antall de siste ti årene. Kanskje kan dette henge sammen med at arten i større grad har begynt å oppsøke fuglebrett og fôringsplasser på vinterstid.
Overvåking motvirker endringsblindhet og dårlig hukommelse
NIBIO-forsker Wenche Dramstad forklarer at det er viktig å overvåke endringer over tid.
– Vi mennesker lider generelt av endringsblindhet og dårlig hukommelse. Vi tror jo fort at det alltid har vært sånn. Derfor kan overvåkingsdata hjelpe oss å legge merke til endringene i naturen. Ting endrer seg kanskje ikke så voldsomt fra år til år, men heller litt gradvis og forsiktig, sier hun.
Det er mye som går litt opp og ned i naturen. Variasjon mellom år er regelen heller enn unntaket.
For mange arter kan for eksempel en kald og sen vår ha stor betydning. Det samme kan en ekstra kald eller snørik vinter. Det er først når vi ser trender over tid at vi virkelig kan finne ut om det foregår en utvikling i den ene eller andre retningen.
– Å fange opp slike endringer er en viktig drivkraft i den overvåkingen NIBIO driver med, for eksempel i 3Q-programmet. Derfor var det fremsynt av departementer og direktorater som tilbake i 1998, satte i gang denne overvåkingen, forklarer Dramstad.
3Q-programmet er et nasjonalt overvåkingsprogram for jordbrukets kulturlandskap.
På den tiden hadde man sett ganske store endringer i jordbrukslandskapet, og det begynte for alvor å komme rapporter om at dette fikk konsekvenser. Kanskje spesielt for arter som har jordbrukslandskapet som en viktig del av sitt leveområde, for eksempel vipe og sanglerke, skapte noen av endringene utfordringer.
Heldigvis finnes det også noen arter i jordbrukslandskapet som ser ut til å klare seg godt over tid. Noen ser ut til å øke i antall, samtidig som de utvider sitt utbredelsesområde.
Den vakre stillitsen er en av dem.
