– På 2000-tallet ble Norge verdensmester i å føde barn, forteller Anne Lise Ellingsæter.

Da kom delegasjoner fra andre land for å se hvordan norske kvinner klarte å kombinere jobb og det å føde relativt mange barn.

Stoltenberg gikk ut og sa at norske kvinner er fantastiske – både i arbeidslivet og på fødestuene.

Kvinnene ble velferdsstatens helter.

Nå har Ellingsæter gått gjennom 657 artikler fra åtte riksdekkende aviser i perioden 1975 til 2023 som alle handler om den nasjonale fruktbarheten.

Det viser seg at kvinnene har hatt skiftende roller som både offer, skurk og helt.

Ofre for dårlig tilrettelegging

Det var på midten av 1960-tallet at fødselstallene begynte å falle i Norge. De nådde et skikkelig bunnpunkt tidlig på 1980-tallet.

Myndighetene ble bekymret. Ville den norske befolkningen dø ut?

– Avisene kommenterte befolkningsframskrivinger som at det bare ville være to millioner nordmenn i 2100, forteller Ellingsæter.

Dette satte fart på debatten om fruktbarhet.

Både p-pillen, selvbestemt abort og damer i arbeidslivet hadde gjort sitt inntog på denne tiden og fikk store deler av skylden.

Utviklingen ble tolket på to måter:

Enten som noe positivt, nemlig at det var blitt mer selvbestemmelse og frihet for kvinner.

Eller som noe negativt, at kvinner var ofre for et samfunn som ikke la godt nok til rette for yrkesaktive mødre – og at det var derfor de fikk færre barn.

Dette var med på å sette fortgang i utbyggingen av offentlige barnehager og generøse fødselspermisjoner, forteller Ellingsæter.

Helter: Bedre enn resten av verden

På 1990-tallet og 2000-tallet, og særlig andre halvdel av 2000-tallet, var fruktbarheten i Norge relativt høy sammenlignet med i resten av Europa.

– Da ble norske kvinner velferdsstatens helter, sier Ellingsæter.

De ble hyllet for evnen til å kombinere høy yrkesdeltakelse med det å føde flere barn enn kvinner i andre land.

Denne kombinasjonen ble sett på som helt unik for den nordiske velferdsmodellen.

Statsminister Jens Stoltenberg hyllet norske kvinner og sa de var fantastiske – både i arbeidslivet og på fødestuene.

Skurker: Valgte seg selv framfor barn

Men samtidig som «supermammaen» ble hyllet, fantes det også kritikk av kvinner som ventet for lenge med å få barn.

– De ble i enkelte sammenhenger fremstilt som skurker som satte egne behov for utdanning og karriere foran nasjonens behov for reproduksjon og fremtidige skattebetalere, ifølge Ellingsæter.

Et instrument for nasjonen

Med det kraftige fallet i fødselstallene etter 2010, har debatten blitt mer preget av det Ellingsæter kaller eksplisitt pronatalisme.

Det er når politikken har en helt konkret ambisjon om å øke fødselstallene.

– Kvinner skulle sikre velferdsstatens bærekraft, sier Ellingsæter.

Dette har møtt sterk motstand og kritikk fordi kvinnekroppen ble gjort til et instrument som skulle sørge for nasjonens interesser.

– Noen debattanter har sammenlignet det politiske presset med dystopier som «The Handmaid’s Tale», der kvinner reduseres til fødemaskiner, forteller Ellingsæter.

Et eksempel er Erna Solbergs kjente utspill fra nyttårstalen i 2019, der hun kom med en direkte oppfordring til den norske befolkningen: «Norge trenger flere barn!»

Kvinner får ansvaret

Ellingsæter har analysert alle disse rollene kvinnene har fått - ofte om hverandre og samtidig - i løpet av de siste 50 årene med fruktbarhetsdebatt.

Og det er kvinnene som får hele ansvaret for å reprodusere velferdsstaten.

– Kvinner er målskiven, og det er veldig lite diskusjon om menn, ifølge Ellingsæter.

Guro Korsnes Kristensen er professor og instituttleder ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU. Hun kjenner igjen en del av poengene til Ellingsæter fra sin egen forskning.

– Det er et viktig poeng at oppfordring til å få flere barn primært, og kanskje utelukkende, rettes mot kvinner, sier Kristensen.

Dette er noe kvinner har påpekt og protestert mot i lang tid, ifølge henne.

Kristensen lurer på om politikerne vil ta inn over seg at det har skjedd endringer i foreldreskapet, at de er blitt mer likestilte og at fedrene er blitt mer deltakende. Vil de rette seg mer mot paret og mannen og ikke bare mot kvinner?

Foreldrelivet må «gå opp»

Ifølge Rannveig Kaldager Hart, som er leder for Fødselstallutvalget, har de forsøkt å gjøre nettopp dette.

– Valg om barn blir stort sett tatt av et par, og derfor er både kvinners og menns ønsker viktige. Både mødre og fedre gjør en stor innsats som foreldre, og institusjonelle ordninger må få foreldrelivet til å «gå opp» for både menn og kvinner, sier hun til forskning.no.

Hart sier at det ikke bør være noens «oppgave» å øke fødselstallene.

– Folk får barn fordi de ønsker det, og den motivasjonen er viktig både for de nye foreldrene og for barna som blir født, sier hun.

– Samtidig har flere barn positive konsekvenser for samfunnet som helhet. Dermed bør samfunnet i enda større grad enn i dag støtte ønsker om barn.

Hun peker på at svært lave fødselstall over tid kan gi flere uheldige konsekvenser både for individer og for samfunnet.

– Et lavt nivå, under 1,5 barn per kvinne over tid, kan føre til et mindre barnevennlig samfunn der det blir vanskeligere for de som ønsker det å få barn. Og det bør vi prøve å unngå, sier hun.

Fruktbarhetsutvalget

Akkurat nå er fruktbarhetstallet 1,44

Et historisk lavt tall.

Dette skyldes i hovedsak at unge folk etablerer seg senere i livet og at færre får flere enn to barn, ifølge Fødselstallutvalget.

Selve problemet er ikke at folk slutter å få barn, de får bare ikke mange nok.

Nytt utvalg – nye muligheter?

For et par måneder siden kom Fødselstallutvalget med rapporten sin. De foreslår tiltak for å øke fruktbarhetstallet.

De mener det særlig bør legges til rette for folk under 30 år. Derfor foreslår de blant annet billigere boliger og lengre foreldrepermisjoner.

– Jeg har ikke så veldig tro på at det vil ha de store virkningene, sier Ellingsæter. 

Det vil koste mye penger med et ganske usikkert utfall, mener hun.

Guro Korsnes Kristensen tror også det er vanskelig å vite sikkert hvilke tiltak som har effekt for fruktbarhetstallet.

 – Når vi ser historisk og globalt på det, vet vi at det er vanskelig å styre befolkningens fruktbarhetsatferd. Også radikale tiltak som å forby prevensjon og abort har mislyktes, sier hun.

 – Til syvende og sist handler det om hva som oppfattes som gode og levelige liv.

– Hva skal egentlig til for at vi skal føde flere barn i Norge?

– Det skal vi overlate til de unge kvinnene og mennene selv, svarer Ellingsæter.

Referanse:

Anne Lise Ellingsæter: Norsk fruktbarhetsdebatt gjennom fem tiår. Tidsskrift for samfunnsforskning. 2025.

LES OGSÅ

Hvorfor blir mamma prosjektleder i familien?

Dette gjør dagens foreldre bedre enn tidligere generasjoner

Opptatt av hva som
skjer i samfunnet?

Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på