Annonse
DENNE ARTIKKELEN ER PRODUSERT OG FINANSIERT AV Fridtjof Nansens Institutt - LES MER.
– USA har rettet oppmerksomheten mot feil del av Arktis
Arktis er enormt. Å blande regionene sammen gir overdrevne spådommer om konflikt, sier norsk forsker.
Publisert
I juni 2008 satt Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans russiske kollega Sergej Lavrov om bord på den atomdrevne isbryteren Lenin i Murmansk.
De så Russland spille fotball mot Spania i EM, og drakk vodka sammen.
To år senere kunne de annonsere at Norge og Russland endelig var blitt enige om hvordan et stort havområde i Barentshavet skulle deles, etter rundt 40 år med uenighet.
I dag har denne historien fått en litt annen klang enn den gangen.
Russland fører krig mot Ukraina, forholdet til de andre arktiske landene er på et lavmål, og både Russland og NATO-landene viser fram sine militære muskler i nord.
Samtidig har USA fått en ny og langt mer høylytt interesse for Arktis.
Det har særlig kommet til syne gjennom president Donald Trumps gjentatte krav om amerikansk kontroll over Grønland.
Dette er problemet
Alt dette er ting vi gjerne kaller arktisk geopolitikk.
Problemet er at uttrykket kan få oss til å tro at det foregår ett sammenhengende stormaktsspill rundt Nordpolen.
Det mener forskningsleder for Hav og Arktis Andreas Østhagen ved Fridtjof Nansens Institutt er en feilslutning.
– Den viktigste misforståelsen er at «Arktis» er én sammenhengende geopolitisk arena med én logikk. I praksis er drivkreftene og aktørene helt forskjellige i Barentshavet, i Beringstredet, rundt Grønland og på Svalbard, sier han.
Å blande dem sammen gir unøyaktige analyser og overdrevne spådommer om konflikt, påpeker han. Geografi og avstand betyr noe også i sikkerhetspolitikk.
Kan det bli krig i Arktis?
Noe av problemet ligger i selve kartet vi bruker når vi tenker på Arktis, mener Østhagen.
Sett ovenfra ligger USA, Canada, Grønland, Norge og Russland pent plassert rundt Nordpolen. Det er lett å få inntrykk av at statene møtes på én felles politisk arena.
Men Arktis er enormt. Området strekker seg over alle tidssoner, åtte land og tre kontinenter. Bare Polhavet er seks ganger større enn Middelhavet.
Klima, bosetting, infrastruktur og muligheten til å operere militært er svært forskjellig fra sted til sted.
Annonse
Østhagen har selv brukt de siste 15 årene på et spørsmål som har blitt stadig mer aktuelt: Kan det bli krig i Arktis?
Da han begynte å forske på temaet, var konflikt mer eller mindre utenkelig. I dag er det annerledes. Men det betyr ikke at hele Arktis har blitt én stor slagmark.
For Norge er Russland nærmeste nabo i nord. Kolahalvøya ligger rett den på andre siden av grensen. Den russiske Nordflåten med sine strategiske atomubåter har lenge vært avgjørende for norsk sikkerhetspolitikk.
For USA ser geografien helt annerledes ut. Der er det Alaska, Beringstredet og det nordlige Stillehavet som er det nære arktiske naboskapet med Russland.
– Geografisk nærhet er en nøkkel til å forstå staters sikkerhet, sier Østhagen.
To særlig interessante områder
Når Østhagen undersøker hvor statenes militære interesser og sikkerhetspolitiske handlinger møtes, finner han særlig to områder.
Det ene er Barentshavet og det nordlige Atlanterhavet.
Her møtes Norge, Russland og NATO. Her ligger Kolahalvøya og Svalbard, og her har Russland noen av sine aller viktigste militære kapasiteter.
Det andre ligger rundt Beringstredet og det nordlige Stillehavet.
Her møter USA Russland på sin arktiske flanke. De siste årene har også russisk-kinesisk militært samarbeid blitt viktigere i området.
Det som skjer utenfor Finnmark, er ikke nødvendigvis del av det samme sikkerhetspolitiske spillet som det som skjer utenfor Alaska, poengterer Østhagen.
Annonse
– En russisk atomubåtøvelse i Barentshavet har ingen direkte kobling til et russisk-kinesisk forskningstokt i Beringhavet. Ulike aktører, ulike mål og ulik militær logikk.
At begge havområder er «arktiske» sier lite om den faktiske sikkerhetssituasjonen. Det er nesten som å sammenligne Middelhavet og Sør-Kinahavet fordi begge er hav, sier forskingslederen.
Trump ser mot Grønland
Donald Trumps interesse for Grønland er et godt eksempel på problemet, mener Østhagen.
Grønland har stor strategisk betydning. Øya ligger mellom Nord-Amerika og Europa, og amerikanske militære installasjoner der har lenge vært viktige for overvåking og varsling.
Men dersom amerikansk bekymring i nord først og fremst handler om Kina, er Alaska et mye mer nærliggende sted å rette oppmerksomheten, påpeker Østhagen. Dersom Russland er hovedproblemet, er Alaska og det europeiske Arktis viktigere.
– Grønland er ikke der den akutte spenningen med Russland ligger, det er Barentshavet og Svalbard. Og det er heller ikke på Grønland Kina er mest aktivt militært og forskningsmessig i Arktis, det er nærmere Bering og Alaska.
I sin nye bok skriver Østhagen at USA dermed har rettet mye av oppmerksomheten mot «feil del av Arktis».
– Å bruke militærmakt eller press mot en alliert, Danmark, for å «løse» et Kina- eller Russland-problem er å angripe geografien på feil kant av kartet.
Poenget er ikke at Grønland er uviktig, men at ordet Arktis i seg selv sier ganske lite om hva slags sikkerhetsproblem man står overfor, forklarer forskeren.
Reell konfliktfare i nord
Faren for konflikt i nord er ikke overdrevet eller borte, påpeker forskeren.
Annonse
Tvert imot mener han at potensialet for konflikt er reelt i både Barentsområdet og rundt Beringstredet.
– Men da må vi spørre oss mer presist hvor konflikten kan oppstå, mellom hvem og over hva, sier han.
I Barentshavet kan spenningen være knyttet til Russlands strategiske atomstyrker, militær aktivitet, Svalbard eller norsk og russisk myndighetsutøvelse til havs.
Rundt Alaska er forholdet mellom USA og Russland sentralt. Samtidig har Kina i større grad kommet inn i sikkerhetsbildet.
Dette gjør også uttrykket «krig i Arktis» mindre nyttig enn det kanskje kan virke, ifølge forskeren.
En alvorlig hendelse eller politisk konflikt i Barentshavet kan få store internasjonale konsekvenser, men årsaken trenger ikke være en kamp om Arktis.
Den kan bunne i et konkret norsk-russisk spørsmål, eller være del av det langt større forholdet mellom Russland og NATO.
På samme måte kan russisk-kinesisk aktivitet nær Alaska handle mer om forholdet mellom stormaktene i Stillehavet enn om et ønske om å kontrollere Nordpolen.
Problemet oppstår dersom spenningen fra ett område automatisk overføres til et annet.
– Vi kan for eksempel tolke kinesisk aktivitet i Bering som bevis på at «Kina truer Svalbard», eller russisk opprustning i Barentshavet som bevis på ambisjoner i Beringstredet. Det gjør det vanskeligere å lage god politikk, fordi løsningene må tilpasses lokalt og subregionalt, ikke hele Arktis, sier forskeren.
Økt geopolitisk rivalisering blant stormaktene
Noen ting som skjer i nord, skyldes global rivalisering mellom stormakter.
Andre ting skyldes nasjonale interesser.
Annonse
Noe følger av at land er naboer og må håndtere hverandre hver eneste dag.
Og enkelte hendelser oppstår fordi de arktiske statene gjennom flere tiår har forsøkt å bygge Arktis som en politisk region for samarbeid.
Subregionene er på ingen måte vanntette.
Hendelser i ett område kan fort få ringvirkninger i et annet. Det kan skyldes global maktkamp mellom USA, Kina og Russland. Eller teknologi som missiler, satellitter og cyber.
Østhagen vil heller ikke avskrive forestillingen om ett Arktis.
En nyttig arktisk illusjon
Etter den kalde krigen brukte de arktiske landene mye energi på å bygge opp samarbeid i nord.
Arktisk råd ble etablert og nye avtaler kom på plass. Statene utviklet en fortelling om Arktis som en region der samarbeid kunne fortsette – også når forholdet landene imellom var vanskelig på andre områder.
Østhagen kaller dette den «arktiske illusjonen».
Ikke fordi samarbeidet var innbilt. Men fordi forestillingen om én samlet arktisk sikkerhetspolitisk region aldri helt stemte med hvordan landenes forsvars- og sikkerhetspolitikk fungerte.
Han mener illusjonen likevel kan ha vært nyttig. Ideen om Arktis som en egen region har bidratt til ekte samarbeid og tillitsbygging. Det har også ført til politiske institusjoner som landene ellers kanskje ikke ville fått etablert.
Og i framtiden kan en alvorlig krise vise hvor godt Østhagens måte å dele opp Arktis på treffer virkeligheten.
Et eksempel er at det oppstår en alvorlig episode rundt Svalbard de neste ti årene.
Hvis den blir håndtert mellom Norge, NATO og Russland uten at det samtidig fører til en tilsvarende opptrapping i Beringstredet eller rundt Grønland, vil det styrke argumentet til Østhagen.
En krise i Arktis trenger ikke å bli en arktisk krise.
Referanse:
Andreas Østhagen: Arctic Geopolitics: A Subregional Approach to Security and Geography (sammendrag). Cambridge University Press, 2026.
Artikkelen er produsert og finansiert av Fridtjof Nansens Institutt
Fridtjof Nansens Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.
Les også disse sakene fra Fridtjof Nansens Institutt
-
Hvem skal få bruke strømmen vår?
-
Kan vi redde klimaet ved å hogge skogen?
-
Derfor er ikke gaven uskyldig
-
– Det er lenge siden vi har sett så mange positive endringer på så kort tid. Kanskje står vi virkelig ved et vendepunkt for naturen
-
Russland kan miste denne sjansen i gassmarkedet
-
Vil bensinprisen skyte i været?
