Et datasenter kan lagre pasientopplysninger, drive kunstig intelligens eller sørge for at vi kan strømme film, og lagre bilder i skyen.
Men til alt dette trenger vi strøm – og ikke så rent lite heller.
Også mulige batterifabrikker, aluminiumsverk og elektrifisering av transport og industri krever masse strøm. Samtidig skal Norge kutte utslipp. Det krever også mye strøm.
– Vi må begynne å velge hvordan vi bruker den norske kraften. Vi kan ikke bare utvide systemet mer og mer, sa forsker Tor Håkon Jackson Inderberg på et arrangement under Arendalsuka 2026 i regi av forskningssenteret Include.
Han forsker på rettferdig energiomstilling og på hva som skal til for at utbygging av fornybar energi vil oppfattes som legitim og rettferdig.
– Vi må begynne å velge hvordan vi bruker den norske kraften. Vi kan ikke bare utvide systemet mer og mer, sa forsker Tor Håkon Jackson Inderberg i Arendal.(Foto: Privat)
Norge trenger opptil 60 prosent mer kraft fram mot 2050
Norge produserer i dag rundt 160 terawattimer strøm i året.
Inderberg peker på beregninger fra Miljødirektoratet. De sier at Norge kan komme til å trenge mellom 55 og 96 terawattimer mer kraft fram mot 2050 bare for å gjennomføre klimatiltak.
All kraften må ikke komme fra nye kraftverk: energieffektivisering og redusert forbruk kan dekke deler av behovet. Men presset på kraftsystemet er allerede stort. Datasentre er blant aktørene som ønsker veldig mye ny kraft.
– Skal vi velge datasentre eller skal vi velge annen industri? Skal vi prioritere fornybar strøm foran andre typer inngrep som bygninger, vei, jernbane eller hytter? Hvem skal få lov til å bruke strømmen vår? spør Inderberg.
I dag er det i liten grad politikere som gjør en samlet prioritering.
Kraftsystemet er i hovedsak organisert slik at økende etterspørsel og høyere priser skal utløse mer produksjon.
Inderberg mener det blir stadig vanskeligere å unngå spørsmålet om politisk prioritering.
Mer strøm krever mer plass
Det er flere haker ved å løse kraftmangel ved bare å bygge mer: Kraftproduksjon krever areal.
Vindkraft er et tydelig eksempel. Turbiner, veier og kraftledninger påvirker natur og lokalsamfunn. Utbyggingen har også utløst noen av de hardeste naturkonfliktene i Norge de siste årene.
Inderberg og forskerkollegene har undersøkt hvordan kommuner opplevde saksbehandlingen av konsesjon for vindkraft.
I et utvalg på 29 kommuner mente 86 prosent at spørsmål om fordeling var et hovedproblem eller et viktig problem.
Annonse
Det dreide seg blant annet om hvor mye av verdiene som ble igjen lokalt, sammenlignet med naturinngrepene kommunen måtte leve med.
Nesten 60 prosent trakk fram muligheten til å delta og påvirke beslutningene.
– Det må være rimelige verdioverføringer lokalt. Og det må være reell deltakelse i prosessene, sier Inderberg.
Han understreker samtidig at kommunene selv ikke alltid har vært flinke nok til å involvere innbyggerne sine.
Raskere utbygging kan gi mer motstand
Regjeringen ønsker nå å få fortgang i utbyggingen av kraft og har foreslått å forenkle behandlingen av vindkraftprosjekter.
Det bekymrer Inderberg.
Han mener raskere behandling kan virke effektivt på kort sikt, men gjøre utbygging vanskeligere senere dersom folk opplever at de mister innflytelse.
– Det handler om tillit og legitimitet til kraftsektoren over tid, sier han i et intervju til Europower.
I 2023 fikk kommunene en sterkere rolle i vindkraft. Da ble reglene endret slik at vindkraftsaker igjen skulle behandles etter plan- og bygningsloven.
Inderberg mener endringen tvinger kommunene til å ta mer ansvar for de vanskelige diskusjonene lokalt.
Nå frykter han at deler av dette kan forsvinne før vi egentlig vet hvordan systemet fungerer.
Annonse
– Det regjeringen ser ut til å gjøre nå, er å fjerne det nye systemet før det får spilt seg ut, sier han.
Paradokset er at forsøk på å få bygget kraft raskere dermed kan ende med å gjøre det vanskeligere.
Norge kan være kresne
– At datasentre bruker mye kraft, betyr ikke at Norge uten videre skal si nei til dem, sa Naturvernforbundets leder Truls Gulowsen på Arendalsuka.
– Men vi må slutte å si ja til alle.
Han peker på at Norge tvert imot har gode forutsetninger for å være vertskap for datasentre, med kjølig klima og mye fornybar kraft. Dette gjør Norge attraktivt for selskapene som bygger dem.
– Norge er perfekt egnet til å huse datasentre. Når mange utbyggere er interesserte, har vi veldig gode kort på hånda og kan være veldig kresne, sier Gulowsen.
Naturvernforbundet har foreslått å sette en grense på 6–8 terawattimer til datasentre fram mot 2035. Tanken er at datasentrene må konkurrere om denne kraften, blant annet ut fra ressursbruk og hvilken nytte de gir samfunnet.
Det kan være stor forskjell på datasentre. Noen lagrer samfunnskritiske data eller leverer tjenester vi trenger. Overskuddsvarmen kan brukes til fjernvarme eller matproduksjon.
Andre datasentre kan bruke enorme mengder norsk kraft uten å gi særlig mye tilbake lokalt.
Gulowsen mener Norge derfor bør være mye mer kresne – både med tanke på hvor datasentrene skal ligge, hva de brukes til og hvilke ringvirkninger de gir.
Poenget er ikke å legge til rette for flest mulig datasentre, men å velge hvilke som skal få bruke den begrensede kraften.
Annonse
Kommunene har få verktøy
Men hvor kresne kan vi være?
Arendal kommune har planer om å få flere datasentre. I dag har kommunene svært begrensede muligheter til å stille krav til hva et datasenter skal brukes til.
Det eneste de i dag kan kreve, er at kraften ikke brukes til utvinning av kryptovaluta, ifølge næringssjef i Arendal kommune, Kåre Andersen.
Da Arendal kommune solgte en tomt til datasenteraktøren Bulk, tok kommunen inn et slikt krav.
Men der stopper mye av kommunens kontroll. Kommunen kan ikke kreve at datasenteret skal brukes til samfunnskritiske tjenester, skape et bestemt antall arbeidsplasser eller utnytte overskuddsvarmen.
– Det kan ikke være opp til et lokalt kommunestyre å matche en stor amerikansk teknologileverandør. Det har vi verken kapasitet eller kompetanse til, understreket Andersen.
Han mener også kommunene får for lite økonomisk igjen når de sier ja til slike etableringer.
Ifølge Andersen kan et datasenterselskap investere 10 milliarder kroner i en kommune, mens kommunen sitter igjen med bare 100.000–200.000 kroner i eiendomsskatt i året.
Mye av verdien ligger i servere og annet teknisk utstyr, som det ikke betales eiendomsskatt av. Det som finnes av selskapsskatt, går til staten.
– Befolkningen må se at lokalsamfunnet sitter igjen med inntekter og arbeidsplasser, sier Andersen.
Samtidig ser han et dilemma. Hvis kommunene tjener veldig mye på å si ja, kan de få for sterke økonomiske grunner til å godta prosjekter. Derfor mener han at noen avgjørelser må tas nasjonalt.
– Når det gjelder å fordele knappe ressurser, må staten inn, sier Andersen.
Annonse
Hvem skal få strømmen?
Et stort datasenter som får tilgang til strømnettet, bruker kraft som ellers kunne gått til elektrifisering eller annen industri.
Og hvis svaret på økende etterspørsel alltid er å produsere mer strøm, øker samtidig presset på naturen.
Gulowsen vil derfor sette et tak på hvor mye kraft datasentrene samlet skal få bruke. Inderberg etterlyser en større politisk diskusjon om hvordan kraften skal brukes.
Når kraften er knapp, holder det ikke å spørre om et datasenter kan kobles til strømnettet. Da må vi også spørre om det er dette vi vil bruke strømmen på og hvor mye natur vi skal ofre, fastslår Inderberg.
Forskningssenteret Include undersøker hvordan Norge kan gjennomføre energiomstillingen på en måte som oppleves som sosialt rettferdig.
Forskerne ser blant annet på utbygging av fornybar energi, kommunenes rolle og hvordan goder og ulemper ved energiomstillingen fordeles. Et viktig spørsmål er hvordan innbyggere og lokalsamfunn kan få reell innflytelse når det skal bygges ny kraft og infrastruktur.
Tor Håkon Jackson Inderberg leder FNIs arbeid i Include. Senteret er finansiert av Norges forskningsråd og brukerpartnere, og koordineres av Universitetet i Oslo.
