Det begynner gjerne i det små, med noe hyggelig. En middag, en invitasjon, en flaske vin.
Men bak hyggen lurer en maktfaktor som kan sette selv erfarne samfunnstopper sjakkmatt.
– En gave er tilsynelatende uavhengig av
nyttehensyn, men vi skal ikke se veldig nøye etter før vi oppdager at det
ofte ligger intensjoner bak, sier Iver B. Neumann.
Han er direktør ved Fridtjof
Nansens Institutt, og forsker på diplomati og utenrikspolitikk.
– Gavene vi gir hverandre er et sterkt lim som er utrolig viktig for at samfunnet vårt skal henge sammen, sier Neumann.
Gave med bindinger
Han forklarer at den franske sosiologen Marcel Mauss slo fast dette allerede for hundre år siden.
Teksten «The Gift» ble hans viktigste, og ble stående som en innsikt i hvorfor en gave aldri kommer uten bindinger.
– På norsk sier vi at «vi må ut med en gave» dersom vi har fått noe. Det ar altså en klar forventning om at vi skal bidra med en gjengave, sier han.
Ble du bedt i middag i fjor? Da bør du huske at det finnes en forventing om at du skal be tilbake.
– Hvis jeg ber noen på middag, da forventer jeg for det første at de takker ja, og for det andre at de gir en gjengave – at de har med seg noe når de kommer. Og at de inviterer meg tilbake, sier Neumann, som kommer fra et svært dannet hjem.
Fra drinken i baren til spionasje
Denne dragkampen om hvem som skylder hvem hva, finnes overalt.
Blir du påspandert en drink? Da bør du sette av 15 minutter til å snakke med den som spanderte. Han peker på at mange kvinner kan oppleve å bli sittende i saksa: Du føler at du må gi noe tilbake.
– Løsningen er åpenbar. Kjøp en drink til den som spanderte først, så er dere kvitt, sier Neumann.
I etterretningsverdenen kalles dette «cultivation». Det starter med noe hyggelig, som en middag eller en tjeneste, før det gradvis går over i rekruttering og lojalitetstesting.
– Spioner bruker de samme mekanismene som diplomater. Det handler om begjær, enten det er sex eller ressurser, sier Neumann.
Årgangschampagne og enkens skjerv
Hvor stor en gave skal være, kommer an på
hvem som gir, og hvem som tar imot. Hva slags posisjon er giveren i, og hva er
et offer for vedkommende?
Inne på Neumanns store og luftige kontor,
som en gang har tilhørt Fridtjof Nansen, blir kolleger som kommer innom gjerne bedt
om å ta plass i en av de gamle skinnstolene under vinduet.
Det lille bordet
mellom stolene flyter alltid med papirer, men direktøren vet alltid hvor han
har ting.
Nå forteller han en skrøne om en gang han
var i et hageselskap der også en milliardær var innbudt.
– Poenget er ikke summen
I beste Exit-stil lå
hagen ut mot vannet, og milliardæren ankom i yacht, forspent med en hel kasse
med årgangschampagne, som var en gave til vertskapet og til festen.
– Det var
en stor opplevelse, bemerker Neumann.
Han peker på at en slik gave kjennes
«innafor» fordi giveren åpenbart har råd til det. Han kunne koste på seg noe
slikt, og vi som var der kunne nyte godsakene uforbeholdent og begeistret, forteller forskeren.
Dersom
verdien av gaven hadde tilsvart to månedslønninger, hadde det nok ikke smakt
like godt – det ville vært helt feil.
På den andre siden av vektskålen peker Neumann
på enkens skjerv, en fortelling fra Bibelen.
Historien handler om en gammel
kvinne som gav to små mynter i tempelets offerkiste. Jesus sa da til disiplene
at enken hadde gitt mer enn noen annen. De rike som gav store gaver, de gav av
sin overflod. Mens denne kvinnen, hun gav alt hun eide.
– Poenget er ikke summen, men intensjonen
og offeret, understreker Neumann.
– Det er grådighet å ta imot noe sånt
Proporsjoner er viktige.
Da Aslak Sira
Myre gikk av som Nasjonalbibliotekar tok han imot en fin gave fra arbeidsgiveren.
Kollegiet hadde jobbet mye med en stor utstilling om Magnus Lagabøte, og hadde
fått lagd et steinhode av Lagabøte, som var del av utstillingen. Etterpå hadde
ikke hodet noen opplagt funksjon, så de tenkte at dette var en fin gave.
Myre
satte så stor pris på gaven at det ble en avissak. Da ble det klart at gaven
hadde en verdi på 400.000 kroner, noe Nasjonalbiblioteket kanskje ikke
hadde tenkt på.
–
Det er grådighet å ta imot noe sånt, mener Neumann.
Naturen går over
opptuktelsen, kommenterer han, og peker videre mot Epsteins berømte og
beryktede øy.
Å låne bort hjemmet ditt er en intim gave
– En luksusferie på en øy i Karibien hadde
ikke vært meg imot. Man blir lei av vinteren, så jeg er på en måte veldig klar
for det. Men så husker man jo at «å fillern». Det er jo ikke noe man kan ta
imot. Hva skjer i neste instans da?
Små gaver holder relasjoner i gang, mens store
gaver kan vippe balansen. Når du ikke har mulighet til å gi igjen, da mister du
frihet, og da oppstår makt, forklarer han.
– De som har mye, de kan fort sette mottakeren
sjakkmatt hvis de gir en for stor gave, sier Neumann.
– Å låne bort leiligheten sin er en ganske
intim gave, vil du ikke si det? Det er ikke hvem som helst du ville lånt vekk
huset ditt til, sier han med et nikk til Høyre-leder Ine Eriksen Søreide som
lånte den famøse Frogner-leiligheten til Mona Juul og Terje Rød-Larsen.
– Dagen da du skal gi igjen, den kommer.
Neumann peker på Thomas Manns bok Faust,
og alle andre Faust-historier.
– Du selger sjela di til djevelen. Men først får
du leve et liv i overflod, og det er lenge til oppgjøret når skylden skal
betales. Det er lenge til, men dagen vil komme, sier Neumann.
Dette er et poeng med gavene. Det kommer
en dag da du må gi igjen.
Hvis du banker på hos naboen for å låne en
pose isbiter, og hun låner deg en pose, så er det ikke slik at du skal gi
tilbake en lik pose dagen etter. Det er helt feil – du må gi noe annet. Det må
ikke være én-til-én.
Lærdommen fra Epstein
Epstein-saken er ifølge Neumann det
ultimate eksemplet på hvordan denne hverdagslogikken kan settes i system av en
kyniker med ubegrensede ressurser.
– Han tok hverdagslige ting og blåste dem
opp til et nivå der folk ble fanget i nettet, forklarer han.
Hans råd til samfunnstopper er enkelt, men
vanskelig:
– Tenk igjennom hva det vil si å få en gave. Hvis gaven er for stor
til at du kan gjengjelde den på en naturlig måte, bør alarmen gå med en gang.
Er vi kanskje naive noen ganger, når vi tror
hyggelighet er uskyldig?
– Ja, det tror jeg. Og så har vi vel alle
vært i situasjoner hvor vi har tatt imot ting, og vi har hatt en uggen følelse
av at vi kanskje ikke skulle ha gjort det. Men så er det liksom mindre sosialt
vanskelig å ta imot den gaven da, enn ikke gjøre det, sier Neumann.
Det å ta imot gaver, det er ingen enkel
sak, mener han.
– Dette med gjensidighet ligger så dypt i oss mennesker
– Dette er jo det Epstein-saken viser oss. Og det samme viser
seg innenfor bistandssektoren – har du tenkt på det? Dersom man donerer en ny
brønn, eller noe annet stort eller viktig, til en fattig landsby, så kan jo
ikke landsbyen gi noe tilbake, og da kan de føle at de taper ansikt, sier han.
Så det er
ofte ikke de store gledesscener å se innenfor store utviklingsprosjekter. Det kan
rett og slett være pinlig og vondt å ta imot gaver, utdyper han.
Neumann viser til boken «Gavens makt»
av Knut Nustad, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Den inneholder eksempler på hvordan Norge bruker utviklingspolitikk som myk
makt i en forlengelse av norsk utenrikspolitikk.
Dette med gjensidighet ligger så dypt i
oss mennesker, påpeker Neumann.
Det er derfor UD har blitt så strenge på hvor
store gaver UD-ansatte får lov til å ta imot. Det viser seg at selv om en gave
er liten, så påvirker det oss. Vi vil gi noe tilbake, utdyper han.
– Når Qatar gir Donald Trump et flyvende
palass, et fly som overgår og er ment å erstatte Air Force One, så er det
selvfølgelig ikke fordi Qatar er så begeistret for Trump. Det er fordi de vil
ha hans oppmerksomhet, de vil ha tilgang til ham, de vil ha fordeler fra ham,
framholder Neumann.
Gavens makt gjelder også mellom land
Neumann har forsket på gavens rolle i
diplomatiet.
I en vitenskapelig artikkel argumenterer han for at
gaver ikke bare binder mennesker, men også stater.
Selv i moderne diplomati,
med regler, institusjoner og kontrakter, er gaveutveksling fortsatt en
grunnleggende del av hvordan relasjoner bygges og opprettholdes, forklarer han.
Det er en
viktig del av politikken, og sørger både for tillit og kontroll.
Referanse:
Les også disse sakene fra Fridtjof Nansens Institutt
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
Iver B.
Neumann: Diplomatic Gifts as Ordering Devices (sammendrag). The Hague Journal of Diplomacy, 2021.
