Denne artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - les mer.
Hvem skal hjelpe deg når du blir gammel?
Reformen som skal sikre at du kan bo hjemme lenger, krever samarbeid mellom helse, bolig og samferdsel. En ny rapport viser at ikke alle har forstått at de er med.
Bo trygt hjemme-reformen vil at helse, bolig og samferdsel sammen skal se hva som kan hjelpe deg til å mestre hverdagen i eget hjem.(Foto: NTB Maskot)
Tenk deg at du er 84 år. Du bor alene i en eldre enebolig.
Trappene er bratte og bussen til butikken går én gang om dagen. Naboene er ikke lenger like mange.
Hjemmetjenesten hjelper med medisiner og stell. Men boligen og transporten er kanskje et vel så stort problem som helsa.
Bo trygt hjemme-reformen skal gjøre det lettere å bo hjemme.
Reformen er bygget på at tjenester for helse, bolig og samferdsel skal samarbeide for å finne gode løsninger som gjør at du kan klare hverdagen hjemme.
En ny rapport viser at det er lettere sagt enn gjort. Norsk forvaltning er bygget i siloer. Og helse, bolig og samferdsel møtes sjelden.
– Reformen har en tydelig ambisjon om å jobbe på tvers av sektorer. Men i praksis stopper signalene ofte der de startet, sier Hilde Zeiner.
Hun er prosjektleder for evalueringen og forsker ved NIBR på OsloMet.
Mange organisasjoner og personer som burde bidratt, opplever rett og slett ikke at de har fått beskjed om å gjøre det, utdyper hun.
Når det ikke kommer et tydelig oppdrag ovenfra, er det heller ikke rom for å bruke tid og ressurser på samarbeid på tvers, forklarer forsker Hilde Zeiner.(Foto: Joachim Engelstad)
Departementene sender ikke signalet videre
Seks departementer – fra helse og kommunal til kultur og samferdsel – sitter i reformens felles arbeidsgruppe.
Men bare tre av dem gir sine underliggende etater konkrete oppdrag om å samarbeide om reformen.
Samferdselsdepartementet, Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet og Kultur- og likestillingsdepartementet nevner den knapt i de årlige oppdragsbrevene til sine etater.
Konsekvensen er enkel. Når det ikke kommer et tydelig oppdrag ovenfra, er det heller ikke rom for å bruke tid og ressurser på samarbeid på tvers.
Stor forskjell fra region til region
Statsforvalterne er statens regionale ledd. De har fått en nøkkelrolle i reformen.
De skal sørge for at kommuner, Husbanken, kommunenes egen organisasjon KS og fylkeskommunene trekker i samme retning. Men rapporten viser at det går svært ulikt.
To av ti embeter hadde ikke hatt ett eneste møte med eksterne aktører da forskerne intervjuet dem.
Annonse
Tre av de resterende åtte hadde derimot tett og jevnlig samarbeid som fungerte godt.
– Der samarbeidet fungerer, kjenner aktørene hverandre, de møtes fast og de vet hva de skal få til sammen. Men det tar tid å bygge slike relasjoner. Mange embeter mangler rett og slett kapasitet til å prioritere det, sier Zeiner.
Mønsteret er gjenkjennelig. Klagesaker, tilsyn og pasientsikkerhet blir prioritet. Langsiktig utviklingsarbeid må vente.
Støtteordningene treffer ikke der behovet er størst
Et annet gjennomgangstema i rapporten er boliger.
Kommunene trenger boliger som gir litt mer støtte og fellesskap enn en vanlig leilighet, men som ikke er et fullt heldøgns omsorgstilbud.
Et sted å bo for dem som ikke trenger sykehjemsplass, men heller ikke klarer seg helt alene.
Slike trygghetsboliger er nevnt i stortingsmeldingen. Men det finnes foreløpig ingen støtteordning for å bygge dem.
– Det er et gap mellom det reformen lover og de virkemidlene som faktisk finnes. Uten mer treffsikre støtteordninger risikerer vi at reformen bare fungerer for dem som har råd til å tilpasse boligen sin på egen hånd, sier Zeiner.
Når det fungerer, fungerer det godt
Rapporten er ikke bare kritisk. Der koordineringen lykkes, er mønsteret tydelig.
Ansatte fra forskjellige organisasjoner har bygget relasjoner over tid, møtes regelmessig og forankrer arbeidet på egne arbeidsplasser.
Annonse
Mange av disse relasjonene ble først etablert under forrige eldresatsing, Leve hele livet.
Det viser at samarbeid på tvers av sektorer er mulig.
– Men det vokser ikke av seg selv. Det krever tydelige signaler fra toppen, nok ressurser og tid til å bygge tillit, sier Zeiner.
Dette mener forskerne må til
Basert på funnene kommer forskerne med tre råd til dem som styrer reformen.
Det første handler om styringssignaler. Alle departementer må sende tydelige beskjeder nedover i sine egne linjer.
– Koordinering er ressurskrevende. Uten tydelige signaler fra toppen blir det nedprioritert til fordel for andre oppgaver, sier Zeiner.
Det andre rådet handler om boligordningene. Forskerne anbefaler at støtteordningene gjennomgås og at det etableres egne ordninger for trygghetsboliger.
– Vi mangler støtteordninger for det mellomnivået som mange eldre faktisk trenger. Det bør på plass, sier Zeiner.
Det tredje rådet handler om forventninger.
Det er et voksende gap mellom hva folk forventer å få hjelp til fra kommunen og hva kommunene faktisk er pliktig å tilby.
Forskerne mener dette ikke bare bør håndteres gjennom klagesaker.
Annonse
– Det er behov for mer kunnskap om hvordan kommunene praktiserer tildeling av tjenester. Og denne kunnskapen må deles på tvers av kommuner og regioner, sier Zeiner.
Spørsmålet er om reformen rekker å bygge det samarbeidet den trenger, før antall eldre gjør behovet større enn reformen klarer å møte.
Bo trygt hjemme er en norsk reform som ble lagt frem i 2023. Målet er at flere eldre skal kunne bo hjemme lenger, med god hjelp og trygge omgivelser.
Reformen krever innsats fra mange sektorer samtidig. Eksempler er helse, bolig, transport, teknologi og lokalsamfunn.
NIBR ved OsloMet evaluerer reformen på oppdrag fra Helsedirektoratet. De samarbeider med forskere fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Fakultet for samfunnsvitenskap ved OsloMet, Institutt for helse og samfunn ved UiO og Institutt for arkitektur og planlegging ved NTNU.
Denne rapporten er den første i en følgeevaluering som vil pågå over flere år.
Rapporten Mellom sektor og samfunn er gjennomført av Hilde Hatleskog Zeiner og Gro Sandkjær Hanssen ved NIBR OsloMet.
