Skrantende økonomisk og industriell utvikling skaper bekymringer i Europa for tiden.

Det er for  eksempel beskrevet i den såkalte Draghi-rapporten om EUs konkurransedyktighet.

Det er et gap mellom arbeidstakernes kompetanse og arbeidsmarkedets behov. Det er én underliggende årsak til at arbeidsmarkeder og næringsutvikling går tråere enn nødvendig

Overraskende mange føler seg over- eller underkvalifiserte

– Mange europeiske bedrifter sliter med å finne ansatte med ferdighetene de ønsker. Og overraskende mange arbeidstakere føler seg enten over- eller underkvalifisert for jobben sin, sier Fafo-forsker Torgeir Nyen.

Sammen med forskere fra en rekke land, har Forskningsstiftelsen Fafo deltatt i et EU-prosjekt. Her har disse spørsmålene stått i sentrum.

– Målet har vært å finne løsninger på hvordan vi kan få bedre glid mellom utdanning, kompetanse og arbeidsmarkedet når det gjelder yrkesfagene, sier Nyen.

Det handler også om hva slags syn på kompetanse som bør legges til grunn for yrkesfag-utdanningene, utdyper han.

Comeback for yrkesfagene

Hva slags kompetanse europeiske innbyggere tilegner seg har endret seg mye siden årtusenskiftet. En større andel arbeidstakere har nå høyere utdanning.

Samtidig fortsetter ny teknologi og samfunnsendringer å røske i fundamentene. Å kunne stå med beina trygt plantet i arbeidsmarkedet fra skolebenk til pensjonering er ingen selvfølge.

I forsøkene på å tilpasse seg nye tiders krav, ble yrkesfagene tidligere nedprioritert i mange europeiske land. Tanken var at utdanning fra universiteter gjør personer bedre rustet. 

Mangel på fagarbeidere i mange land

Og at utdanning innen yrkesfag gjorde en mer låst til en bestemt type jobb, der mange av oppgavene vil kunne automatiseres bort.

Det har i en viss grad vært en feilslutning.

– Behovet for folk med yrkesfaglig utdanning har ikke falt, som noen forventet. Tvert imot: Mange europeiske land opplever nå mangel på fagarbeidere, påpeker Nyen.

De siste to tiårene har politikerne blitt mer oppmerksomme på yrkesfagene, fortsetter han.

– Yrkesfaglig utdanning, særlig gjennom lærlingeordninger, blir sett på som fleksibel og tilpasset arbeidsmarkedets behov.

Oppdateringer og sikkerhetshull

Selv om politikerne nå igjen satser på yrkesfag, er det som nevnt noen problemer de må ta høyde for.

I EU-prosjektet ser forskerne særlig på problemet med å klare å få lærdommen fra skolebenken til å matche det som arbeidsmarkedet trenger.

– Mange yrker kan bli kraftig påvirket av ny teknologi. Om ikke yrkesfaglig utdanning holder tritt og oppdaterer seg, blir utdanningene etter hvert irrelevante. Og det er slettes ingen automatikk i at yrkesfagene tilpasser seg arbeidsmarkedet, sier Nyen.

Et ferskt eksempel på dette, er utdanningen til bilmekaniker. 

– Mekanikerne måtte forholde seg til helt ny teknologi

Da elbil-bølgen skylte over Norge, møtte plutselig mange nyutdannede en helt annen virkelighet enn den de hadde lært seg å manøvrere i.

– Mekanikerne måtte forholde seg til helt ny teknologi i det som raskt ble store deler av bilparken i Norge. Her er det vanskelig for yrkesfaget å holde tritt og å klare å forberede dem for hvilke kunnskaper som trengs, sier Nyen.

På den annen side kan man være for raske også, fortsetter Fafo-forskeren.

– For noen år siden var det snakk om å etablere en rekke batterifabrikker overalt i Norge. Da kom det også forslag om å opprette et eget «batterifag». Når vi nå ser hvordan planene endte, var det nok lurt at det ikke ble gjort, sier han.

Politikerne må ta noen veivalg for yrkesfagene.

For å gjøre flest mulig elever best mulig rustet for endringer, må politikerne altså ta noen veivalg for yrkesfagene.

• Skal den grunnleggende utdanningen være bred, med mange mulige yrkesretninger? Eller mer spisset, rettet mot spesialisert kompetanse?
• Skal elevene ha en god overordnet forståelse for faget? Eller skal de heller lære seg å løse konkrete oppgaver best mulig?
• I hvor stor grad skal man prøve å forutse framtidige kompetansebehov, for eksempel knyttet til grønn omstilling og digitalisering?

For mange av elevene vil disse politiske veivalgene bli tydelige både i begynnelsen og fortsettelsen av karrieren.

Lærlingene skal ha lært seg den grunnleggende teorien

Noen blir overutdannet og andre underutdannet for oppgavene som skal løses. Dette kan være på kort sikt eller på lang sikt. 

Eller noen – særlig i andre land enn Norge – utvikler smal og spisset kompetanse. 

Da mangler de kanskje mer teoretisk forståelse, noe som gjør omstilling vanskeligere, oppsummerer Fafo-forskeren.

– I Norge har vi lærlingordningen. Den gir mulighet for yrkesrettet spesialisering og tilgang til ny teknologi. Samtidig som at utdanningen er basert på at lærlingene skal ha lært seg den grunnleggende teorien, sier han.

I England styrer arbeidsgiverne veldig mye av showet

I EU-prosjektet har Nyens forskergruppe sett på hvordan ulike land har rigget seg til for at utdanningen skal klare å holde tritt med etterspørselen fra arbeidsmarkedet.

Med utgangspunkt i fire yrkesfag, har forskerne plassert seks utvalgte land etter to akser: 

Arbeidsgivernes muligheter for å påvirke innholdet i utdanningene, og deres ansvar for koordinering av endringer.

Å skissere ytterpunkter her er ikke så vanskelig. Løsningene kan derimot være svært forskjellige, forklarer forskeren.

England er et eksempel på en ekstremt fleksibel modell langs begge akser. Her styrer arbeidsgiverne veldig mye av showet, forteller Nyen. 

Små grupper av bedrifter kan relativt enkelt få opprettet nye lærefag basert på egne behov.

Tilbudet av yrkesfag blir svært uoversiktlig

Samtidig har det engelske systemet svært lite kollektiv orientering. Større bransjeorganisasjoner eller partene i arbeidslivet er lite involvert i å koordinere helheten for yrkesfagene, forklarer Nyen.

– Ulempene er at dette skaper et skrekkelig uoversiktlig tilbud for unge som skal velge blant hundrevis av små yrkesfag. Og som kanskje får en svært spesialisert kompetanse som viser seg å ha blitt utdatert når de kommer ut i andre enden, sier Nyen.

På motsatt kant finner vi Sør-Korea og Italia, der staten i stor grad legger føringene, forklarer forskeren.

– Her er det staten som tar ansvaret med å tilpasse yrkesutdanningene, med hjelp av eksperter fra arbeidslivet. Men alt i alt blir forankringen til arbeidslivet for svak, sier Nyen.

Han legger til at Sør-Korea er i en overgangsfase, fra å ha sterke bedriftsinterne systemer til å bygge opp et offentlig tilbud, noe som er krevende.

Partene i arbeidslivet i Norge har et stort ansvar

Langs den andre aksen er det Tyskland, Østerrike og dernest Norge som skiller seg mest ut. Her har partene i arbeidslivet mye koordineringsansvar.

For Norges del er partene representert i ulike råd og nemnder.  LO og NHO er de tradisjonelt viktigste.

Her kommer de med innspill og ønsker overfor utdanningsmyndighetene, både nasjonalt og på fylkesnivå.

For eksempel når det gjelder innholdet i læretida, skal partene – gjennom de faglige rådene – ha avgjørende innflytelse.

– I Norge legger vi vekt på at de dominerende yrkesfagene skal være relativt brede. Dette gir rom for litt spesialisering innenfor fagene, men uten å forlate ideen om et fag som skal treffe et yrke, forteller Nyen.

Flere land gjør som Norge ved å formulere læreplanene litt «åpent». Det gir fleksibilitet til skolene og særlig bedriftene til å tilpasse opplæringen etter behov, fortsetter han.

Skjørt samarbeid i Norge

– Det har fungert godt, men på et tidspunkt kan spennet bli for stort, og standarden i for stor grad satt av bedriftene som endrer seg minst, sier han.

Forskeren ser én stor fare for Norges del. Det er at det blir for få i organisasjonene og blant utdanningsmyndighetene som forstår hva fagopplæring og yrkesfag er. 

Eller hvor avgjørende arbeidslivets engasjement er for å beholde gode lærefag.

– Du finner sterke institusjoner rundt enkelte fag. Men sammenlignet med for eksempel Tyskland, er det ikke tvil om at vi sett under ett har svakere faglige institusjoner og tradisjoner, sier Nyen.

Han beskriver den norske versjonen som en slags skjør mellomløsning mellom en partsstyrt og en statsstyrt modell.

– Dette innebærer at dersom arbeidslivet skulle miste sitt engasjement eller politikere bli mindre velvillige, kan balansen fort tippe over i en mer entydig, statsstyrt modell.

Skal læreplanene være i forkant?

Risiko til tross: Fafo-forsker Torgeir Nyen ser ingen grunn til at Norge trenger noen større reformer i hvordan vi styrer oppdateringer og endringer av yrkesfagene.

Noen endringer kan likevel være av det gode. Et ferskt grep er eksempelvis en ny nettportal i regi av Utdanningsdirektoratet. Der kan hvem som helst foreslå endringer i yrkesfagene.

– Så lenge de faglige rådene har ansvaret for å vurdere forslagene som kommer, er dette er et bra tilskudd til å gjøre fagene mer smidige, sier Nyen.

Skulle vi likevel ta mer radikale grep, ser han at vi i Norge kan la oss inspirere av Sveits. Der vurderer de behovet for endringer av læreplaner svært hyppig.

– Sveits har ikke vært en del av prosjektet, så jeg kjenner ikke deres modell ordentlig. Men så vidt jeg forstår det, endrer de læreplanene så hyppig at utdanningene faktisk bidrar til teknologispredning blant bedriftene, sier han.

– Men i Norge er vi nok mer skeptiske til å la læreplanene være i forkant av teknologiutviklingen. Grepet ville dessuten gå på tvers av ønsket om at så mange bedrifter som mulig skal kunne tilby læreplasser, sier forskeren.

Referanse:

Markus Roos Breines, Torgeir Nyen og Johan Røed Steen: The responsiveness and proactiveness of VET – a comparative case study report of changes in VET on the occupational level. Skills2Capabilities Working Paper, 2024.

Artikkelen er produsert og finansiert av Fafo

Fafo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.Her kan du lese mer om ordningen.