Den svenske arkeologen Gabriel Gustafson ledet utgravingen av Osebergskipet. Han skrev dagbok. Der står det om skipet og gjenstandene. Han bekymrer seg over ansvaret han har tatt på seg og over krangling med grunneieren. 

Gustafson og assistenten hans loggførte og tegnet det de fant: trebiter, stokker, bein, tau og metall. Alt lå i gjørme. Det meste var i tusen knas. Treverket var bløtt og skjørt. 

Det var viktig å dokumentere gjenstandene akkurat der de fant dem. Det var ikke sikkert alt ville overleve turen til Oslo.

De skrev ned hvilke deler de mente tilhørte hvilke gjenstander, målene, dekorasjoner og tresorten. Og de lagde skisser.

4. september 1904 fant de hjul, drag og deler som de skjønte tilhørte en vogn.

Noen tegnet en kjapp skisse av understellet. Det kan være den første dokumentasjonen av Osebergvogna.

Den eneste av sitt slag

Osebergvognen er den eneste vogna som er funnet fra vikingtiden i Norge. Den var ikke ny da den ble lagd i grava i 834, men laget før år 800. Vogna er i bøk og eik og er omtrent to meter lang og en meter bred. Vognkassen, som sitter løst på understellet, er dekorert med mannshoder og folk i kamp med slanger og merkelige dyr. 

Skissene fra utgravingen ble rentegnet og publisert i det store verket om Osebergfunnet. 

To kunstnere ble også hyret inn på utgravingen, for det var fortsatt spor av maling på noen av gjenstander. De lagde tegninger og akvareller av dekorerte sengestolper, kar og figurer.

Det viste seg å være et fornuftig valg. 

Den gamle malingen ble forsøkt reddet, men overlevde ikke konserveringen av treverket. 

– Men det var dyrt å leie inn kunstnere, sier senioringeniør Bjarte Aarseth ved Kulturhistorisk museum på Universitetet i Oslo. 

Det var like dyrt å ta bilder i 1904.

– Derfor finnes knapt et bilde av vogna der den lå nede i gjørmen, sier Aarseth. Han jobber med treskjæring og skanning ved museet.

Hele Osebergvogna er nå skannet inn. Men den er avbildet og kopiert på mange andre måter mellom 1904 og i dag. Her er noen av dem:

Gjorde den rettere og finere 

Da alle bitene av skip, vogn, sleder, kar, senger, bøtter og alt annet var gravd opp, havnet de etter hvert på Oldsaksamlingen i Oslo. 

Da startet det store puslespillet med å få de riktige delene på riktig plass. Og det gamle treverket ble restaurert. Det tok flere år. Men til slutt ble vogna ble satt sammen.

Tegnerne ved museet lagde plantegningen som viser både delene hver for seg og sammen.

– Denne plantegningen er veldig idealistisk. Feil og mangler på vogna er rettet opp, sier Aarseth.

Blant annet er den ene bukken eldre enn resten av vogna. Den passet ikke helt inn, mens den andre satt perfekt. På tegningen er bukkene helt like.

– Dessuten er målestokken veldig grov, sier Aarseth.

Dette har vært et problem for de som har prøvd å gjenskape vogna.

– Det er mange som har laget kopier av vogna. Blant annet har den blitt bygd i Wisconsin, Minnesota og Washington. De har brukt vognene til opptog, men de ser ofte merkelige ut, sier Aarseth.

Etter hvert ble vogna dokumentert gjennom svart-hvitt-fotografier. Vi ser detaljer og hvordan vogna er satt sammen. Den dype gløden i treverket kommer derimot ikke fram. Ikke alle detaljer heller.

Sikkerhetskopier

For å få fram symboler, mønstre og figurer brukte museet også en annen metode:

– De tok små biter papir, sånn gammeldags trekkpapir, som de fuktet og la over ulike deler. Så fjernet de papiret og tegnet av mønsteret som var avsatt. Problemet var at papiret satte seg fast i treet, forteller Aarseth.

Allerede i 1906 ble treskjærere ansatt for å lage kopier av gjenstandene i graven. De skulle være sikkerhet om originalene ble ødelagt.

Bjarte Aarseth ble ansatt som lærling på treskjæringsverkstedet i 1983. Blant annet brukte han tre år på å skjære ut en kopi av Osebergvogna. 

– Det er sikkerhetskopier, sier han. 

Fotografiene har fått stadig bedre oppløsning. 

Under vises hjørnet på vognkassen. Det er utsnitt av et bilde med høy oppløsning. Selve fotoet kan du se og zoome inn på her. 

Sprøtt som knekkebrød

Etter hvert ble det klart at metodene de hadde brukt for å konservere treverket åtti år tidligere, har hatt alvorlige bivirkninger.

Skipet og gjenstandene hadde ligget i våt blåleire i 1000 år. Da det våte treverket så dagens lys i 1904, måtte Gabriel Gustafson forhindre at det tørket. Han lot gjenstandene ligge i vann mens han sjekket med andre museer og prøvde seg fram.

Gustafson valgte å bade treverket i det kjemiske stoffet alun. Det var kanskje det beste valget i 1904, men det førte til at de gamle gjenstandene ble proppet full av nedbrytende syre.

I løpet av noen tiår ble treet sprøtt som knekkebrød.

I 2013 startet Bjarne Aarseth oppmålinger av gjenstandene ved hjelp av en 3D-skanner, spesialkamera og PC. Nå var det blitt enda viktigere å dokumentere hver eneste centimeter av det store gravfunnet, i tilfelle de smuldrer opp og går tapt for alltid.

Denne typen skanning går ikke raskt. Små klistrelapper, linjaler og kors blir satt rundt eller på gjenstanden, for å gi eksakte mål. Kamera tar bilder med oppløsning ned til en hundredels millimeter. 

– Om du ser for deg en kvadratmillimeter, så får den 1900 prikker. Ofte enda mer, sier Aarseth. 

Helt presist

Nå har forskerne fått nøyaktige mål, slik at de kan følge med på endringer i treverket. Dessuten gjør ikke kamera og skanner noe skade på de skjøre gjenstandene.

– Presise mål er også ekstremt viktig for de som lager de nye utstillingene, sier Aarseth.

Nå er han ferdig med å skanne Osebergvogna. Alle detaljer kan zoomes inn til minste detalj.

I videoen under kan du se understellet på vogna bli satt sammen del for del – lik originalen. Fargene er skrudd av og på for å vise prosessen. 

 Aarseth er dypt imponert over vikingenes teknikker.

– Hver del av hjulet er laget i den mest gunstige tresorten. Bøken i felgen ble lagt i vann, før det ble satt på eiker av tresorten eik som er tørket. Dermed krymper felgen rundt eikene. Felgen, eikene og navet blir låst fast som en konstruksjon, som er utrolig sterk, sier Aarseth.

De har valgt riktige emner i den beste tresorten, behandlet det slik at delene føyer seg sømløst sammen uten nagler og spiker.

– Dette er høyteknologi. Det er tydelig at de kunne dette håndverket, sier Aarseth.

Pynt eller bruk?

Arkeologene slo tidlig fast at vogna bare hadde vært til pynt. I det store verket om Osebergfunnet står det at vogna ikke egner seg til å kjøre over lengre avstander. Dessuten fantes det ikke veier på den tiden.

Det har enten vært en tempelvogn til å kjøre gudebilder i eller en vogn som dronningen brukte til å vise seg fram for folk ved religiøse fester, står det i verket.

Et av argumentene for at vogna ikke var til daglig bruk, er at den ikke kan svinge.

Men her er ikke Aarseth enig. Han har satt sammen delene digitalt og mener at den absolutt var både kjørbar og svingbar.

Han er ikke den eneste. I en svensk grav ble det funnet en lignende vogn, og der mener arkeologene at den har vært i bruk. Kassen kan enkelt tas av og losses over i en båt.

I boka På hjul i Norge fra 1971 blir Osebergvognen utnevnt til Norges eldste kjøretøy. Forfatterne, hvorav en sivilingeniør og direktør ved Teknisk museum, mente at vogna kunne ta seg fram på mange strekninger i Norge.

Ukjent symbol

Med en innskannet Osebergvogn kan vi selv finne ut hvem som har rett.

Vi kan bygge etter nøyaktige mål eller bare 3D-printe ut en liten kopi.

– Folk kan skrive ut delene og sette sammen til en komplett vogn, sier Aarseth.

Skanning med skyhøy oppløsning avslører også nye detaljer i utsmykningene.

Nylig fant Aarseth en dekorasjon på brystet til en utskjært mann på vognkassen.

– Jeg ringte en konservator og spurte om han hadde sett at mannen hadde et symbol på brystet. Men det hadde han aldri sett før, forteller Aarseth.

3D-skanning gir nye muligheter også for forskere og publikum. 

For om to år åpner det nye vikingtidsmuseet.

For de som bor for langt unna eller vil boltre seg i alle detaljer, har skanningen gjort skipet og gjenstandene mer tilgjengelig. 

Selv har Aarseth laget seg en maske. 

Han 3D-printet et av de mange ansiktene fra Osebergfunnet, og skar det ut i tre i stor størrelse. 

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Kilder:

Arne Emil Christensen m.fl.: Osebergdronningens grav. Schibsted, 1992

A.W. Brøgger, H.J. Falk og H. Schetelig (red.): Osebergfundet, bind 1-3, Den norske stat, 1917 - 1928

Torleif Lindtveit og Finn P. Nyquist: På hjul i Norge. Fra Osebergvognen til vogn uten hest. Grøndahl 1971

LES OGSÅ:

Osebergskipet tok med seg et mysterium i graven.

Bøtta lå nedgravd i vikinggraven i 1.000 år, men var like fin

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV HER!