Millioner av mennesker verden over har sett videoen av Ahmed al-Ahmed, en 43 år gammel grønnsakshandler, som klarte å overmanne en av gjerningsmennene på Bondi Beach i Sydney.

Et lyspunkt i mørket etter masseskytingen 14. desember, som rammet familier under feiringen av den jødiske høytiden Hanukka.

En heroisk handling som er blitt hyllet over hele verden.

Har du noen gang tenkt over hva du selv ville gjort i en nødsituasjon der andre er i fare?

Tilskuereffekten

I 1964 ble den 28 år gamle bartenderen Kitty Genovese voldtatt og knivstukket i New York.

37 mennesker var til stede uten å gjøre noe, het det i historien.

Folk var opprørte over drapet, og forskere satte i gang med å undersøke hvorfor folk ikke gjorde noe, gjennom en rekke eksperimenter.

Forskerne konkluderte med at det avgjørende var hvor mange som var vitner til overgrepet. Jo flere som så det, desto mindre ville folk hjelpe.

Dette kalte man tilskuereffekten: at jo flere som er til stede når vold skjer, desto mindre er sannsynligheten for at hver enkelt av oss griper inn.

Hvis bare én eller to personer er vitne til et overfall, er det større sannsynlighet for at de vil gjøre noe enn hvis tre eller flere ser det, var forskernes konklusjon.

Men siden den gang er både forskningsforsøket og resultatene blitt gjennomhullet som en sil, sier Marie Rosenkrantz Lindegaard. Hun er professor i sosiologi ved Vrije Universiteit Amsterdam og har forsket på menneskers reaksjoner på vold i offentligheten i mer enn et tiår.

Forskerne som spredte teorien om tilskuereffekten, tok nemlig utgangspunkt i en antakelse om at folk ikke griper inn, basert på Kitty Genovese-drapet, og utformet studiene sine deretter.

Men politirapporten fra Kitty Genovese-drapet har senere vist hva man ikke tok hensyn til på 1960-tallet.

Selve voldtekten og drapet på Kitty Genovese skjedde i et trappeoppgangsområde som ikke nødvendigvis var synlig for menneskene som befant seg i nærheten.

Det var også mange tilskuere som trodde de så et kjærestepar som kranglet, og gikk derfor ut fra at det ikke var alvorlig nok til at man burde gripe inn.

Nyere forskning har kommet frem til andre konklusjoner om vår atferd når vi er vitne til vold og fare.

Sosiale relasjoner er avgjørende

Studier av farlige og aggressive situasjoner viser generelt at antallet tilskuere er uten betydning for om folk griper inn, sier Marie Rosenkrantz Lindegaard.

Det avgjørende er i stedet sosiale relasjoner.

– Det aller viktigste er relasjoner og tilknytning til stedet eller menneskene som er involvert. Det har en effekt som man innen eksperimentell litteratur, knapt ville tro var så sterk.

En studie av 81 voldsepisoder i København mellom 2010 og 2012, basert på videoopptak fra Københavns politi, viser at man er 20 ganger mer tilbøyelig til å gripe inn dersom man har kjennskap til de involverte personene eller stedet der det skjer.

Følelsen av ansvar for å gripe inn øker dersom vold og overgrep skjer lokalt, for eksempel i et supermarked eller på en togstasjon.

De fleste griper inn

Forskere fikk tilgang til 219 overvåkningsvideoer fra Amsterdam, Lancaster og Cape Town.

Marie Rosenkrantz Lindegaard har vært med på å gjennomføre studien, der forskere analyserte de voldelige hendelsene for å se om folk griper inn, og i hvilken grad.

Studien konkluderte med at folk i 90 prosent av tilfellene griper inn i situasjoner der det er fare på ferde.

I mer ekstreme tilfeller, som ran, griper folk inn i halvparten av tilfellene.

– Det er forskjell på hvilken type vold vi har å gjøre med, så det er selvsagt vanskelig å generalisere, men det er faktisk overraskende mange som griper inn, selv i livsfarlige situasjoner, sier Marie Rosenkrantz Lindegaard.

Vi finner rollene våre

I 2017 skjedde det en eksplosjon i Londons undergrunn. I en tid der terrortrusselen i London var høy, kunne man anta at folk ville få panikk.

Men en studie av reaksjonene til 40 togreisende viste at mange forholdt seg rolige, og at folk i stedet inntok ulike roller med ansvar.

– Det er noe instinktivt som skjer hos de fleste mennesker i nødsituasjoner. De leser situasjonen og finner den rollen som passer best for dem, sier Marie Rosenkrantz Lindegaard.

Grønnsakshandleren Ahmed al-Ahmed, som konfronterte skytteren, hadde for eksempel en bakgrunn fra politiet.

Forskeren sier at det er svært typisk at mennesker som er trent innen politi, militær eller lignende, påtar seg denne rollen og instinktivt risikerer livet sitt når andres liv er i fare.

Referanser:

• Evacuation Behavior in a Subway Train Emergency: A Video-based Analysis
• Social relations and presence of others predict bystander intervention: Evidence from violent incidents captured on CCTV
• Would I Be Helped? Cross-National CCTV Footage Shows That Intervention Is the Norm in Public Conflicts

©Videnskab.dk. Oversatt av Aksel Kjær Vidnes for forskning.no. Les originalartikkelen på videnskab.dk her.

Opptatt av hva som
skjer i samfunnet?

Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på