På denne teaterscenen er vegger, tak og gulv svarte. Ingen kulisser, ingen skuespillere, ingen lyskastere, ingen lyd. Her starter regissøren, i en såkalt blackbox.

Nå skal hun fylle dette rommet på en slik måte at vi kan leve oss inn i det som skjer på scenen. Hvordan gjør hun det?

Og hvorfor er det relevant for konfliktene som utspiller seg i verden akkurat nå? Det kommer vi tilbake til.

Vi treffer Audny Chris Holsen i en blackbox.

– Dette rommet er laboratoriet mitt, sier hun. 

Hun vil gi liv til forførende mennesker

Holsen er førstelektor ved Institutt for scenekunst på Høyskolen Kristiania. Hun er også regissør og har satt opp et femtitalls forestillinger ved norske teatre, som Ibsen-forestillinger, stykkene om Kim Friele, Quislings spindoktor og Hitlers filmskaper Leni Riefenstahl. 

Hun er spesielt opptatt av nyskrevet materiale, og det å se gjennom dagens øyne.

– Vi må våge å stille spørsmål, og ikke ha svarene. Ikke være redde for å gi liv til forførende mennesker som Leni Riefenstahl, og se på deres maktbruk og metoder. Leni fremstilte seg selv som dokumentarfilmskaper, men både i samtiden og senere har hennes filmer blitt sett som propaganda, sier hun.

Vi må tro på det vi ser

Holsens mål er alltid å fylle rommet med såkalt scenisk sannhet.

– I alle settinger der noe fremføres, må en «kontrakt» inngås og holdes. For scenekunsten handler det om å inngå en kontrakt om hva hvis det er slik. Det er en historiefortelling som følger scenens regler, og hvor ordene kun er én av mange bestanddeler for å skape en sannhet folk går med på, sier hun.

For vi snakker ikke om en objektiv sannhet, men om opplevelsen publikum får. Det at vi lar oss bevege. At vi tror på den virkeligheten som utspiller seg foran øynene på oss, lar oss rive med og lever oss inn i det.

Hvordan får de oss til å tro på noe vi vet er fiksjon?

Hvordan greier regissøren og ensemblet hennes å få oss til å tro på en historie vi på forhånd vet er fiksjon?

– Det handler om en dyp forståelse av hvordan mennesker reagerer. Jeg vil snakke til hele mennesket i deg – både følelsene og intellektet, sier hun.

En del er rent tekniske grep, forklarer hun. Hvem ser på hvem? Hvor faller lyset, hva ligger i mørket? Skuespillernes kroppsspråk, blikk og stemmebruk. Hvordan de beveger seg i forhold til hverandre, hvem som står foran og hvem som står bak. Hvordan bruker hun musikk? Og stillhet? Kostymene spiller også en rolle.

Når alle disse grepene samspiller, vekkes fantasien, vi blir berørt. Historien er sann innenfor sitt eget univers – vi tror på den.

– Både valgene vi tar og hva som velges bort, spiller inn, sier hun.

Når estetikk og makt smelter sammen

Like etter at Russland invaderte Ukraina i 2022, satte Holsen opp forestillingen Lenis blikk på Den Nationale Scene i Bergen. Der var det plass til 82 publikummere.

Leni Riefenstahl var en tysk fotograf og filmskaper som var en av de mest banebrytende visuelle kunstnerne i sin tid. Allikevel er hun altså mest kjent for sitt arbeid som propagandaregissør for Nazi-Tyskland.

Holsen vet at kampen om virkelighetsforståelsen ikke bare utkjempes med våpen – men også med ord, bilder og fortellinger. 

Forestillingen hennes ble et kunstnerisk laboratorium der hun sammen med manusforfatter og resten av ensemblet undersøkte hvordan fortellinger brukes for å fremme politiske mål.

Putin og Zelenskyj bygger troverdighet gjennom stil

Hun trekker paralleller til samtidens iscenesettelser, for eksempel hvordan Ukrainas president Zelenskyj aktivt formet sin offentlige rolle gjennom stil, språk og klær. Som kjent sender han gjerne mobiltaler fra felt, med Ukrainas flagg i bakgrunnen, og han snakker direkte, følelsesladd og uten manus.

– Umiddelbart etter invasjonen begynte han å fortelle en historie. Han valgte et kostyme som sier «Jeg er i krig. Jeg er en uavhengighetsforkjemper», sier Holsen.

Samtidig kjører Putin en stil med seiersparader, gullbelagt interiør og stive pressemøter for å iscenesette autoritet, kontroll, hierarki og distanse. 

Mens Zelenskyj bygger sin troverdighet gjennom nærhet, bygger Putin sin gjennom frykt og uovervinnelighet. Begge vet at folks oppfatning av virkeligheten påvirkes av det de ser.

– Vi må ha en bevissthet rundt hvordan estetikk former historiefortellingen som blir framført av noen på det aktuelle tidspunktet. Hvordan former det hva vi kan tåle? spør Holsen.

Forestillingen Lenis blikk ble ikke bare en fortelling på Den Nationale Scene mens krigen raste i Ukraina. Den ble en kunstnerisk utforsking av fortidens og nåtidens propagandaformer.

– Jeg vil ikke manipulere

Holsen understreker at det er en grense for hva slags virkemidler folk kan bruke før det bryter tilliten mellom forteller og publikum.

Som regissør vet hun at hvis formen og metoden gjør at stykket føles for regissert eller styrende, kan det føre til avstand i stedet for innlevelse.

– Det er en kontrakt. Vi må kunne stole på hverandre. Jeg vet hvordan jeg skal bevege publikum, men jeg ønsker ikke å manipulere. Jeg vil at reisen skal være sannferdig innenfor denne historien. Det handler om resonans. Noe må treffe. Noe må bevege, sier Holsen.

Publikum merker det dersom noe ikke stemmer. Alt kan falle fra hverandre når noe er falskt – da forsvinner den sceniske sannheten.

De sterkeste historiene er ikke alltid de sanne

Men folk er ulike. De liker forskjellige karakterer. Identifiserer seg mer med den ene eller den andre karakteren, forklarer regissøren.

– Reisen skjer i den enkelte. Der ligger kompleksiteten. Jeg har ingen garanti for at alle forstår eller reagerer likt – men det er heller ikke poenget. Målet er å bevege. Skape noe som flytter mennesker inn i et annet refleksjonsrom, slik at de endrer seg. At de får et nytt perspektiv, sier hun.

I en tid preget av polarisering og påvirkning, blir det å forstå at historiefortellingens mekanismer er et demokratisk anliggende. 

Audny Chris Holsen viser at scenekunsten ikke bare underholder – den avdekker. Det kan være en påminnelse om at de sterkeste historiene ikke alltid er de sanne.

Artikkelen er produsert og finansiert av Høyskolen Kristiania

Høyskolen Kristiania er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Høyskolen Kristiania:

"høyskolen kristiania" AND "partner"

• 

  Frivillige aktivitetsledere får ikke nok anerkjennelse og støtte

• 

  VR-teknologi gjør at flere kan delta på konsert

• 

  Sosiale medier gjør unge mer politisk aktive – men bruker de stemmeretten?

• 

  Forurenset luft kan bli farligere enn før

• 

  – Forskningen på astma må bli mer tilgjengelig og personlig

• 

  Droner kan redde liv – men trenger selv avansert beskyttelse

Les flere saker fra Høyskolen Kristiania her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER