På 1970-tallet skulle det bygges et stort atomkraftverk ved Oslofjorden

– Ja, det ble lagd ganske detaljerte planer for norsk kjernekraft den gangen, sier sivilingeniør Knut Hofstad til forskning.no.

Han er født i 1944 og har gjennom mange år fulgt debatten om atomkraft i Norge.

Vestby i Akershus

• Halden og Iddefjorden var ett alternativ for lokalisering av atomkraftverket. 
• Hvalerøyene utenfor Fredrikstad var også aktuelle.
• Det samme var Nøtterøy utenfor Tønsberg og Grenland-området ved Porsgrunn.

Men til slutt landet ekspertene på Emmerstadbukta. 

Den lille bukta ligger mellom kyststedene Hvitsten og Son i Vestby kommune, lengst sør i Akershus fylke.

Norsk uran-gruve

Likevel er det langt inne i skogen utenfor tettstedet Evje – i det indre av Agder fylke på Sørlandet – at vi i dag finner noen av de mest konkrete sporene etter Norges første satsing på atomkraft.

Gravingen etter norsk uran for rundt 75 år siden skjedde i regi av det nyopprettede Institutt for atomenergi. Det er i dag omdøpt til Institutt for energiteknikk.

I alt 50 mann var på det meste i arbeid med Einekilen urangruve, skriver Geo365.no. 

Først ble det bygd vei inn til gruva. Så ble en stor renne på 30 meter gravd innover i det uranholdige berget på Sørlandet.

Men arbeiderne fant for lite uran. Det ble aldri noen mer omfattende gruvedrift i Evje.

Et stort atomkraftverk i Akershus

Planene om et stort norsk atomkraftverk gikk det bedre med.

Uran fikk man heller kjøpe fra utlandet.

Mye utredningsarbeid ble lagt ned i å finne det best egnede stedet for Norges første store atomkraftverk. Stortinget hadde bestemt at det måtte ligge i eller nær Oslofjorden.

Norge måtte nemlig forberede seg på en framtid der elektrisiteten fra vannkraftverkene våre ikke ville være nok til å dekke etterspørselen etter strøm. Det mente ekspertene og politikere for 50-60 år siden.

Fire ulike fagrupper med norske eksperter på bygging av atomkraftverk og kraftoverføring hadde undersøkt 30 ulike forslag om plassering av det store anlegget.

Felles var nærheten til sjø. Store mengder kjølevann må til i et atomkraftverk.

Ville ligge nær Moss

Å bygge atomkraftverket inn i fjellet ved Bunnefjorden, helt innerst i Oslofjorden, var ett av forslagene som fikk tommelen ned.

Byen Moss ville ha ligget cirka 10 kilometer unna det nye atomkraftverket. Noe som ble sett på som en fordel av ekspertene, med tanke på boliger og servicetilbud til de ansatte ved det store anlegget.

Så kom Three Mile Island og Tsjernobyl

Norge var på 1970-tallet altså nær ved å få et stort atomkraftverk.

– Men så snudde stemningen, forteller sivilingeniør Knut Hofstad.

Folk ble opptatt av hva som kunne skje etter en ulykke ved et atomkraftanlegg.

«Kina-syndrom», at et atomkraftverk kunne smelte seg hele veien ned gjennom jordkloden til Kina, ble et begrep.

– Noe slikt var selvfølgelig bare tull, sier Hofstad.

– Men etter ulykken ved det amerikanske atomanlegget Three Mile Island i 1979, ble det satt sluttstrek for den norske planleggingen.

– Så kom Tsjernobyl-ulykken i 1986. Den skjedde i dagens Ukraina, som den gangen var en del av Sovjetunionen. Disse ulykkene førte til et kraftig tilbakeslag for utbygging av ny kjernekraft over hele verden.

Det går i bølger

Etter Tsjernobyl i 1986 var Stortinget tydelig på at atomkraft ikke er aktuelt i Norge.

Men med ulykkene på avstand noen år senere, oppsto det både i Norge og i verden ellers en ny interesse for kjernekraft. 

Oppsvinget fikk imidlertid et kraftig tilbakeslag i 2011, da en tsunami veltet inn over atomkraftverket i Fukushima i Japan.

Nå som også denne ulykken er kommet på avstand, er interessen igjen vekket til live i mange land. 

Også i Norge.

– Det går i bølger, konstaterer sivilingeniøren som har fulgt planene om atomkraft i Norge gjennom mange år.

Leter på nytt etter uran i Nord-Norge

Jonny Hesthammer er tidligere geologi- og geofysikkprofesser ved Universitetet i Bergen. Han har mer enn 25 års erfaring fra oljeindustrien og er nå styreleder i Norsk Kjernekraft AS, et selskap som særlig ønsker å få bygd små atomreaktorer (SMR) i Norge.

– Skal vi sikre økende velferd for generasjonene som kommer, krever det at vi får nok tilgang til energi, sa Hesthammer til forskning.no i fjor.

Målet er å få opp SMR-reaktorer flere steder i landet. 

Selskapet har fått Bergen-milliardær Trond Mohn og i alt 60 norske kommuner og fylkeskommuner med på laget.

På sikt ønsker selskapet også å bruke norsk uran til å drive norske atomreaktorer.

Norsk Kjernekraft AS har inngått et samarbeid med selskapet Aurum Green Energy for å undersøke om det finnes drivverdige uranforekomster i Nord-Norge.

Det blir for dyrt

Det offentlige norske Kjernekraftutvalget kom for noen uker siden med en rapport der de konkluderte med at bygging av atomreaktorer i Norge ikke er aktuelt nå.

De to viktigste argumentene mot norsk atomkraft nå er at det blir for dyrt og at det vil ta så lang tid, minst 10-15 år.

Når det kommer til små SMR-reaktorer, så peker utvalget på at denne teknologien fortsatt ikke er utviklet eller prøvd i litt større skala. Mye er fortsatt usikkert.

Utvalget peker også på at Norge ikke har det samme akutte strømbehovet som mange andre land.

Samtidig avviser ikke Kjernekraftutvalget energiformen på lang sikt. 

Kjernekraft kan bli aktuelt for Norge senere – men er ikke noen god løsning for oss nå, lyder konklusjonen.

Vil folk ha atomkraftverk ved Oslofjorden i dag?

I intervjuet med forskning.no pekte Jonny Hesthammer på Norges atomkraft-fortid som et av argumentene for å satse på denne energiformen.

– Norge var et av de første landene til å bygge en kjernereaktor. Som en følge av dette har vi en atomenergilov, og vi har regulativer.

Norge har også et stråleverndirektorat, forskningsmiljøer innen kjernekraft og er i gang med å planlegge hvordan avfallet skal tas hånd om, påpekte Hesthammer i intervjuet med forskning.no.

I den samme artikkelen pekte Bjørn Axel Gran‚ direktør ved divisjonen Kjernekraft hos Institutt for energiteknikk (IFE), på at det tvert imot er mange hull i det norske regelverket. Han pekte også på at vi ikke har noen vedtatt plan for hvor vi skal gjøre av norsk atomavfall.

– Norge var veldig tidlig ute

Sunniva Rose er kjernefysiker med doktorgrad fra Universitetet i Oslo og var tidligere kjent som «rosablogger» om fysikk og forskning. I dag jobber hun for Norsk Kjernekraft AS og er en av Norges mest profilerte kjernekraft-formidlere.

– Norge var veldig tidlig ute med kjernekraft, påpeker hun også.

Da Norge i 1951 ble et av de første landene i verden som startet en atomreaktor, var det norsk industri og norske verksteder som leverte delene. 

Norsk Hydro hentet tungtvann fra Vemork ved Rjukan. 

Uranet kalt «Yellow cake» kom fra Belgisk Kongo og var noe Nederland hadde klart å bevare trygt under krigen.

Prisen for reaktoren JEEP 1 på Kjeller ble 5 millioner kroner, eller 130 millioner kroner etter dagens kroneverdi. Dette forteller IFE. 

 – På 1970-tallet, da ekspertgruppen foreslo å bygge Norges første store kjernekraftverk, så var det politikerne og ikke befolkningen som ville ha kjernekraft. Fra noen steder ble ekspertene nærmest kjeppjaget.

– I dag er dette snudd på hodet. Flere steder opplever vi veldig stor lokal støtte for kjernekraft, sier Sunniva Rose.

Hun har selv forsket på thorium, et grunnstoff som finnes i jordskorpen og som kan brukes som brensel i atomkraftverk. 

Om vi ikke skulle finne drivverdige forekomster av uran i Norge, så er utsiktene kanskje bedre for at vi har thorium. 

– Vi kan kanskje bli selvforsynt med brensel til kjernekraftverk i Norge. Men da er muligens thorium vel så interessant som uran.

Kilder:

Geo365.no: «Da Norge utvant uran», april 2026

Setesdalswiki.no og SNL om kjernekraft

Norges vassdrags- og energidirektorat: «Lokalisering av kjernekraftverk i Oslofjordområdet», 1974

«Kjernekraft i Norge? Fordeler, ulemper og forutsetninger», Kjerkraftutvalgets rapport, NOU 2026:4

«IFEs atomanlegg». Artikkel på nettsidene til IFE.

LES OGSÅ

Hvorfor er det så dyrt å bygge nye atomkraftverk?

Atomavfall: Hvor farlig er det egentlig?