En jord som er hul eller har ganger bebodd av drager. Hva tenkte folk om jordens indre før?

– Det finnes forestillinger om en underverden i nesten hver religion, sier geolog og forfatter Reidar Müller. 

Fra Hades sitt rike i gresk mytologi til kristendommens helvete og Helheim i norrøn mytologi. Rundt om i verden er det også flust av fortellinger om vesener som lever i fjell, grotter og gruver, som man måtte passe seg for og vise respekt. 

Også vitenskapen har lekt med tanken på en verden under oss. Kanskje var jorden hul, med en indre atmosfære?  

– Da man ikke visste hva som fantes under bakken, ga det rom for forestillinger og myter. Nå er jordens indre avmystifisert av vitenskapen, men troen på de underjordiske verserer fortsatt i en del kulturer.

Müller tror de fleste vil kunne kjenne et visst ubehag omgitt av mørke i en trang, fuktig grotte eller nedlagt gruve.

– Jeg tror mange, inkludert meg, kan kjenne på en udefinert uro om hva som skjuler seg i mørket under overflaten.

Grunnleggende for vår sivilisasjon

I en ny bok tar Reidar Müller leseren med på en reise til jordens indre. 

Han begynner ved jordsmonnet og har tatt seg ned i grotter, til en av Europas dypeste gruver og til kanten av en vulkan. Han forteller om metallene, oljen, jordskjelv og om jordens kjerne, og om mytene som har vært knyttet til det underjordiske. 

– Jeg er jo av typen som alltid har sett mer ned i bakken enn opp, sier Müller. 

– Dette er hjemmet vårt, og det er noe med å forstå litt mer enn akkurat det som skjer på overflaten, og ikke minst hvor viktig det under bakken er for våre liv, vår sivilisasjon og historie, sier Müller om motivasjonen for å skrive boken. 

Han har doktorgrad i geologi og har gitt ut flere bøker og geologi og naturhistorie de siste årene. 

Niels Klims reise

Et ekstra dytt for å komme i gang med bokprosjektet fikk han på biblioteket i Voss. 

Müller kunne tenke seg å lese «En reise til jordens indre» av Jules Verne og «Niels Klims reise til den underjordiske verden» av Ludvig Holberg – bøker som hadde gjort inntrykk på han som ung. 

Bibliotekaren kom tilbake med Vernes bok, men Holberg sin var ikke å finne. Müller begynte å bla, men la så merke til boka han tilfeldigvis hadde tatt som musematte.

Det var Niels Klims reise til den underjordiske verden. 

– Det er kanskje litt rart å legge vekt på en slik historie, men det føltes veldig spesielt der og da. Jeg ble grepet av det og tenkte at dette er ikke mulig, med titusen bøker i biblioteket.

I Jules Vernes bok finner professor Otto Lidenbrock og hans nevø veien inn til jordens indre via vulkanen Snæfellsjökull på Island. 

De oppdager hav, sjøer av olje og forhistoriske dyr i en skjult verden under bakken.

I Holbergs bok ramler Niels Klim ned i en grotte, som skal ha vært Mareminehullet i Bergen. Han kommer til planeten Nazar som er bebodd av fantasifulle skapninger som gir et satirisk blikk på samfunnet på Holbergs tid. 

Holberg ga ut boken i 1741. Kanskje var han inspirert av en vitenskapelig teori som verserte noen tiår tidligere, på 1600-tallet.  

Mente jorden var hul

På 1600-tallet ble grunnlaget for den moderne naturvitenskapen lagt. 

Vitenskapsmenn samlet inn data, gjorde eksperimenter og laget hypoteser og prøvde å finne årsakssammenhenger i naturen. Tidligere var naturvitenskapen mye tettere knyttet til filosofi og religion. 

I 1691 la astronomen Edmond Halley fram en ny teori for Royal Society i London. 

Halley er i dag kjent for å ha studert Halleys komet, som han beregnet at er periodisk – den kommer igjen hvert 74. til 79. år. 

Astronomen hadde også mange flere vitenskapelige prosjekter, han laget en oversikt over de dominerende vindretningene over havet og forsket på jordens magnetisme. 

I 1691 kom han med en ny teori: At jorden var hul inni. 

Halley mente at jordens indre var inndelt i tre sfærer eller skall. Han foreslo at det var en kjerne i midten og at mellom skallene var det luft som kunne være lysende eller at undersiden av skallene lyste som sola, ifølge Royal Society. 

Det skulle til og med være skapninger som levde der nede, siden det ville være fornuftig av Gud å utnytte plassen, mente han. 

Senere foreslo Halley også at nordlys kunne være lysende luft fra innsiden av jorden som lakk ut. 

– Fascinerende

Teorien om den hule jorden skulle forklare målinger som viste at magnetfeltet endrer seg, sier Müller. Den indre kjernen hadde magnetiske poler som beveget seg i forhold til de ytre.

Halleys teori fikk oppmerksomhet, men ble ikke vidt akseptert, ifølge Wikipedia.

– Det er fascinerende med troen på det hule universet under bakken, det må ha vært fantastisk å tenke på. Jeg vet ikke om Holberg kjente til Halleys teorier, trolig gjorde han det, sier Müller. 

Halley var ikke den første til å spekulere på at det var hulerom inne i jorden. 

Tunneler med ild

Mundus Subterraneus var det første oppslagsverket om jordens indre. Boken kom ut i 1665 og var skrevet av Athanasius Kircher. 

– Han hevdet at jorden var perforert med ganger, hvor det var vann som rant, og at ganger med ild var opphav til vulkanene. 

Kircher var jesuitt-prest og vitenskapsmann. I «Mundus Subterraneus» så Kircher for seg at jorden var fylt av hulrom og tunneler med flammer der det bodde to typer drager.

– Boka inneholder fantastiske kobberstikk av jordens indre, sier Müller. 

Der gangene nådde overflaten, var det vulkaner. Det største hulerommet var i midten av jorden.

– Det var helvete, og han kalte det pyrophylaciet. 

Tidligere, i middelalderen var det flere som hevdet at vulkanen Hekla var en inngang til helvete. 

Kan spores tilbake til antikken

Tanken om hulrom inni jorden strekker seg tilbake til antikken, skriver Müller i boka.

Den romerske filosofen og politikeren Seneca mente det var strukturer under bakken. 

«Det er enorme hulrom, uendelige gap og rom, med fjell som henger ned. Gedigne sjakter strekker seg helt ned i avgrunnen», skrev han. Noen ganger åpnet bakken seg og slukte byer. 

Det var en tanke i antikken om at det var tunneler med vann, ild og luft inni jorden som av og til hadde ødeleggende effekt på overflaten, skriver Müller. 

Varm på innsiden? 

I Jules Vernes bok er en av forutsetningene at man kunne reise innover fordi jorden ikke ble varmere lenger inn mot sentrum, forteller Müller.

Dette har gjenklang i teorier fra 1800-tallet. Naturforskeren Humphry Davy mente at vulkaner skyldes at kalium og natrium øverst i jordskorpen ble antent, og ikke at det var varmt inne i jorden. 

Noen mente vulkaner kom av at kull i bakken tok fyr, mens andre undersøkte bergarter og mente korrekt at dannelsen skyldtes varme i jordens indre. 

I dag vet vi at temperaturen stiger innover i jorden. Den stiger med cirka 15 og 30 grader per 1.000 meter, men langt mer i områder med vulkansk aktivitet.

I verdens dypeste gruve, Mponeng-gullgruven i Sør-Afrika, er det 60 grader mot bunnen, skriver Müller. Da begynner det å bli veldig ubehagelig, og gruveselskapet må bruke enorme mengder energi på å kjøle ned gruven , forteller Müller. Det er det dypeste stedet mennesker har oppholdt seg nede i bakken. 

Målte jordens tetthet

Det var på 1700-tallet at forskere beviste at jorden var fast inni. 

Den britiske astronomen Nevil Maskelyne og medhjelperne hans gjorde et eksperiment på fjellet Schiehallion i Skottland i 1774. 

Forskerne valgte ut akkurat dette fjellet av flere grunner. 

– Fjellet ligger isolert, det var enkelt å beregne størrelsen på det, og fjellet består bare av kvartsitt, så du vet tettheten, sier Müller.

I forbindelse med boka reiste Müller til Skottland for å gå til toppen av dette fjellet som en slags vitenskapelig pilgrimsferd, en fem-timers tur.

– Det er et vakkert fjell, men temmelig ordinært i norsk målestokk.  

På turen spurte han folk på veien om de kjente til fjellets viktige betydning for vitenskapen, men ingen hadde hørt om det. 

– En milepæl

Teamet til Nevil Maskelyne klarte å måle den gravitasjonelle tiltrekningen til fjellet sammenlignet med jordens med et avansert instrument med loddsnorer.

Forskerne gjorde 300 målinger av Schiehallions gravitasjon og 1.700 observasjoner for å kartlegge fjellets form. 

– Gjennom dette kunne de si hva som var tettheten til jorden, noe som kunne gi svaret på hvor mye den veide. Siden tettheten var såpass høy, forsto man at den ikke kunne være hul inni, sier Müller.

– Det var en ekstremt viktig milepæl. 

På 1700-tallet vinket vitenskapen farvel til ideer om en hul jord, men ideene har kommet og gått helt fram til vår tid som pseudovitenskap, sier Müller.

På 1800-tallet fikk John Cleves Symmes oppmerksomhet for sin fantasifulle teori om en hul jord med gigantiske åpninger ved polene. Fortellingen ble langt ifra tatt på alvor. 

Det ble senest utgitt en hul-jord bok i 2020, forteller Müller.

Inndelt i lag

Det var tyske Emil Wiechert som først presenterte en modell om at jordens indre hadde en kjerne og et lag utenfor som han kalte mantel. Det gjorde han i 1896. 

På denne tiden hadde de første moderne seismometerne kommet, og i 1913 ble slike signaler brukt til å oppdage overgangen mellom kjernen og mantelen, 2.900 kilometer under jordoverflaten. 

Da begynte bildet av jordens indre å ligne det vi har i dag. 

Kilde: 

Reidar Müller: «Reiser til jordens indre, Kagge Forlag», 1. oktober 2026. 

LES OGSÅ

En slags glidelås åpner seg i jordskorpen under Italia

Dette er jordas høyeste fjell – og du har neppe hørt om det

Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?

Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på