Vikinger forbindes ofte med angrep, aggresjon og spredning av frykt i Europa. Men de var også alltid beredt på herjinger og krig i hjemlandet, viser et nytt forskningsprosjekt.

Vikingene hadde et omfattende varslingssystem for å beskytte seg mot fiender og inntrengere. Beredskapssystemet besto av varsling med veter. Dette var signalbål som ble reist og tent på høye posisjoner i landskapet.

Vetene stod oftest nær kysten, for effektivt å varsle om angrep over store avstander. Varselsbålene ble tent ved angrep og krig. De alarmerte befolkningen om at en fiendehær var på vei. Når vetene brant, måtte folk mobilisere til forsvar og få krigsskipene på sjøen. 

Av utenlandske fiender var det i vikingtid og tidlig middelalder hovedsakelig snakk om danske hærer. Fiendene kunne også være politiske motstandere innenlands. 

Her kan du finne ditt lokale signalbål eller se hvor vetene var (kart).

Lang tradisjon – lite kjent 

Varselsbål er en av våre lengstlevende militære tradisjoner. De var i bruk i forsvaret av Norge fra rundt 950 til 1814. Allikevel har fenomenet hittil vært lite undersøkt av forskere.

– Det er overraskende, både med tanke på betydningen og at det er omtalt i mange kilder opp gjennom historien. Manglende kunnskap og forskning på veter har gjort at disse kulturminnene har vært forsømt i norsk kulturminnearv og forvaltning.

Det sier forsker Marie Ødegaard ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger. Hun har ledet forskningsprosjektet Viking beacons - Militarism in northern Europe. 

– Kartlegging og datering av vetene belyser hyppigheten og det geografiske omfanget av konflikter i vikingtiden, og dermed graden av militarisme i samfunnet – som etter all synlighet var høy, sier hun. 

Enorme utgifter til forsvaret 

Studier viser at varslings- og mobiliseringssystemet hovedsakelig var designet for å være effektivt mot større invasjoner. Frykten for dette var stor i vikingtiden.

Vetesystemet i Norge kan ha vært organisert i flere nivåer og knyttet til elitens maktsentre, slik man ser andre steder i Europa.

Befolkningen betalte i arbeidstid og ressurser, som tekstiler, våpen og proviant for forsvaret. Verdiene var enorme. Bare et eneste seil til et krigsskip var verdt fem kilo sølv.

– Fra slutten av vikingtiden og framover, ser vi at kongen i økende grad tok kontroll over organisasjonen av forsvaret. Vi mener at til tross for at bøndene tidvis var misfornøyde, var beslutningen om å delta påvirket av følelser og frykt for invaderende hærer og grupperinger, sier forsker Ødegaard. 

Vikingene var også opptatt av vern og trygghet

Forskerne har undersøkt hvordan innenlands forsvarssystemer var påvirket av følelser. Resultatet bidrar til å nyansere det stereotype bildet av vikingtiden. 

– Det tradisjonelle synet er at vikingsamfunnet var et ensidig krigersamfunn preget av utadrettete angrep og vold. Våre funn viser at samfunnet også var opptatt av vern, trygghet og fellesskap, sier Ødegaard. 

Forståelse av hvordan frykt og følelser påvirker beslutningsprosesser er viktig for å forstå alle samfunn, mener forskeren. 

– Det ser vi også når europeiske samfunn igjen står overfor økende trusler og frykt. Resultatene våre danner grunnlag for en diskusjon om i hvilken grad krig og frykt økte samfunnets beredskap og førte til samfunnsendringer i forhistorien. Frykt kan føre folk sammen til felles forsvar, men kan også brukes bevisst for å manipulere, sier hun. 

Rekonstruksjon og identifisering 

Prosjektet har kartlagt veter og vakthus, og rekonstruert vetesystemer som går tilbake til sen vikingtid, på 900-tallet. 

Ved å kombinere arkeologisk materiale, skriftlige kilder og stedsnavn, har forskerne kunnet identifisere de eldre vetestedene. De har også identifisert naust som kan ha huset krigsskip til sjøforsvaret, og rekonstruert administrative distrikter som hørte til.

Om lag 300-500 stedsnavn vitner om varselsbål fra denne eldste organiseringen. 

Noen eksempler er Vigdelsveten på Sola, Vettakollen i Oslo og Veten på Altøya i Askvoll kommune, der forskerne også fant flere lag av trekullbrenning fra antenning av veten.

Daterte når vetene sto i brann 

Forskerne har datert flere veter ved hjelp av radiokarbon-dateringer, såkalt C14-datering, for å finne når vetene sto i brann. 

De har også foretatt kjerneboring i innsjøer. Kullstøv fra vetebrenningene la seg som bunnsedimenter, som så kan hentes opp og dateres.

Det er også foretatt dataanalyser av vetesystemet for å beregne hvor effektivt vetetenning kan ha vært for å varsle befolkningen.

Bli med i jakten på veter

Det er etablert en folkeforskningsdatabase for å få oversikt om hvilke arkeologiske spor som kan finnes bevart i dag, i form av steinfundamenter etter veter og tufter etter vakthusene. 

– Her kan de som oppdager formasjoner som kan være rester av veter registrere funnene sine. Målet er å hindre at restene ikke bygges ned eller forsvinner helt, sier Marie Ødegaard. 

Funnene i forskningsprosjektet er utgangspunkt for utstillingen «I fyr og flamme. Vikingenes forsvarssystem» som åpner ved Arkeologisk Museum ved Universitetet i Stavanger 3. oktober 2025 klokken 14.00.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Stavanger

Universitetet i Stavanger er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Stavanger:

• 

  Forskere: Vi vet for lite om hvordan digitalisering i barnehagen påvirker de aller yngste

• 

  Dette gjør at elevene blir glade i læreren

• 

  – Lærere skal ikke være supermennesker

• 

  Twilight-feber: Derfor besøker fans fortsatt stedene fra bøkene og filmene

• 

  Kan hjernevennlige skoler senke barns stressnivå?

• 

  Ny nordisk studie viser hvordan det gikk med elever som fikk utsatt skolestart

Se flere saker fra Universitetet i Stavanger

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Click to add text