Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.

Julian av Norwich levde store deler av sitt liv i en gjenmurt celle i en kirkevegg. Her fant hun friheten til å skrive verk som fortsatt inspirerer etter 600 år

Trøstende verk fra middelalderen inspirerer ny musikk.

– At alt blir bra er et budskap som mange kan kjenne igjen i vår tid, sier professor Laura Saetveit Miles.
Publisert

Julian av Norwich var en katolsk kvinne som levde i en celle tilknyttet St. Julians Church i Norwich.

Hun var en anakoret – en eneboer som frivillig trekker seg tilbake, som regel av religiøse årsaker, for å leve i bønn og forsakelse.

Hun valgte dette livet etter å ha opplevd religiøse visjoner under sykdom på 1300-tallet. 

For å forstå og formidle disse visjonene skrev hun blant annet boken A Revelation of Love. Nå har verket fått ny aktualitet, siden artisten Susanne Sundfør har funnet inspirasjon i dette til sitt siste album Revelations of Divine Love. 

– A Revelation of Love har et budskap som skulle trøste alle menneskene der ute i samfunnet. Livet som anakoret gjorde det mulig for henne å skrive en tekst som tar vare på alle andre. Det var som en morsrolle, bare på en skriftlig måte, sier Laura Saetveit Miles.

Hun er professor i britisk litteratur og kultur på Universitetet i Bergen. 

– Alt blir bra

Julian av Norwich var en mystiker.

Det er en person som prøver å ha en så tett relasjon med Gud at det kan nesten ikke kan beskrives. Ofte hadde de hatt en opplevelse hvor de følte seg i en enhet med Gud. 

De kjente verkene til Norwich er A Vision Showed to a Devout Woman og A Revelation of Love, selv om hun kan ha skrevet flere.

Disse tekstene er beskrivelser og meditasjoner om 16 religiøse visjoner som hun opplevde etter å ha blitt helbredet fra sykdom. 

– Temaet er veldig trøstende, og det er disse lyrikkene som Susanne Sundfør bruker i sitt album. En av hennes mest kjente åpenbaringer var «All shall be well, and all shall be well, and all manner of thing shall be well». Dette budskapet om at alt blir bra er et budskap som mange kan kjenne igjen i vår tid, sier Miles. 

Mens noen av visjonene hennes hadde en mer åpenbar tolkning for henne, måtte hun bruke mange år for å tolke andre. Å skrive var derfor en prosess for å forstå hva de betydde, utdyper Miles.

Det som er helt klart var at budskapet i tekstene var rettet til menneskene i samfunnet.  I tillegg handlet budskapet hennes aldri om skam eller skyld.

Hun hadde heller ikke noen visjoner som handlet om skjærsilden eller helvete, selv om det ellers var veldig vanlig i den religiøse litteraturen under middelalderen, forklarer professoren.

Statue av Julian av Norwich, ved Norwich-katedralen.

Hun fant friheten i cellen

Selv om tekstene til Julian av Norwich ble skapt i det mange ville betraktet som et fengsel, var det her hun fant friheten til det. I middelalderen var det nemlig få muligheter for kvinner utover den tradisjonelle kvinnerollen.

– Hun ønsket nok selv dette livet, også fordi det ga henne en sjanse til å få tid til å skrive. Hun var på en måte frigjort fra å føde mange barn og jobbe hele dagen på gård, som de fleste andre kvinner måtte på denne tiden, sier Miles. 

I motsetning til en eremitt som trakk seg unna samfunnet, var en viktig del av livet som anakoret å være forankret i samfunnet og kirken, forklarer hun. 

– Ved å ta bort alle distraksjoner og forstyrrelser rundt henne ble det lettere å be på beste måte. Hun kunne bli en slags kanal for Gud til verden fordi hun var beskyttet, og kunne konsentrere seg om det. 

Cellen hennes i kirken hadde et par små vinduer, som på engelsk har det beskrivende navnet «squint», som betyr å myse. Det gjorde det mulig for henne å se alteret og delta i kirkens aktiviteter, men også kommunisere med menigheten utenfor. 

– Her kunne folk besøke henne, og hun kunne hjelpe dem som ba om råd. Det finnes skriftlige veiledere fra denne tiden som tyder på at det kan ha vært begrenset tid til besøk, så de ikke skulle bli forstyrret hele dagen, sier Miles.

Forside til Revelations of Divine Love (cirka 1675, Serenus de Cressey).

Glemt i 300 år

Forskerne vet ikke hvordan Julian av Norwich lærte å lese og skrive, eller hvilken rolle hun hadde i samfunnet før hun ble en anakoret som 30-åring. 

Det er også usikkert om tekstene hennes ble sirkulert til andre mens hun var i live, men trolig skrev hun dem selv i cellen. Dette gjør henne kanskje til en av de veldig få kvinnelige forfattere som skrev selv under Storbritannias middelalder. 

Tekstene til Julian av Norwich var ganske ukjente mens hun levde. Etter hennes død ble de tatt vare på av nonner, som tok dem med til Frankrike etter Reformasjonen. Her var de nesten glemt i 300 år, før de ble gjenoppdaget i starten av forrige århundre.

– Oversettelsen Susanne Sundfør har brukt til sitt album er fra rundt 1901, hvor interessen for Julian av Norwich begynte å øke, sier Miles. 

I tillegg brukte en av de mest kjente engelske dikterne, T.S. Eliott, hennes tekster i sin diktning. Fra 1970-tallet tok forskningen på hennes seg opp på grunn av den feministiske bevegelsen. Kvinnelige forfattere ble tatt mer på alvor. 

– Vi har skjøvet bort det mystiske fra vår verden

Under middelalderen var de kristne mystikerne en akseptert del av kirken, fordi visjonene de hadde ble tolket som beskjeder fra Gud.

Laura Saetveit Miles tror at interessen rundt tekstene til Julian av Norwich  kan vise  et savn etter mer mystikk i samfunnet vårt. 

– Jeg tror det er derfor folk blir tiltrukket av tekster fra middelalderen, fordi de føles rare, men kjente samtidig. Vi har skjøvet bort det mystiske fra vår verden. Jeg tror det kan være derfor kunstnere og andre fortsatt inspireres av verkene, fordi de gir andre perspektiver, sier Miles.

– Selv om tekstene er religiøse, trenger en heller ikke å være kristen for å finne trøst i dem. De har et budskap som er kanskje vanskelig å finne i vår tid ellers, sier professoren.

Kilder

Liz Herbert McAvoy (redaktør): A Companion to Julian of Norwich (sammendrag). D.S.Brewer, 2008.

Georgia Ronan Crampton (redaktør): The Shewings of Julian of Norwich. Medieval Institute Publications, 1994.

Powered by Labrador CMS